Som barn var jeg trygg

Etterord til Ailton Krenak: Ideer for å utsette verdens undergang

 

Av Liisa-Rávná Finbog

 

Hver kveld, mens jeg lå i mørket og ventet på søvnen, skjedde det noe.

Ute i gangen, i en liten krok han hadde annektert til sitt bruk, satt pappa i en gulgrønn ørelappstol – som nok hadde sett bedre dager – og skrudde på en gammel Radionette av merket Frihetssuperen fra 1952.

Radioen hadde han funnet på loppis, og denne fikk hedersplass i «pappas radiokrok», som vi ungene kalte det.

Kjøkkenet var mammas domene. Ikke fordi det er en kvinnes plass, noen av de beste matminnene mine er faktisk fra pappas brøddeig som ble til nybakt brød med brunost, eller, om vi var riktig heldige, gahkko stekt på kokeplata.

Men hver eneste kveld, på det gamle respatexbordet som kom fra samme loppis som Radionetten, satte mamma opp symaskinen sin. En gammel Bernina, også den fra et loppis som hun sydde utallige luer, skjørt og topper på.

Jeg husker at jeg lå i senga, øynene lukka, ryggen ut mot rommet, mens pappas Radionette og mammas Bernina brumma på hver sin kant. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes, men det var en total og altoppslukende trygghet.

Her hadde jeg min lille del av verden – og jeg var trygg.

Det er ikke ofte jeg tenker på denne tida.

Mamma har fortsatt sin Bernina.

Pappa har fortsatt sin radio.

Jeg har jobben, stresset i hverdagen, og alt det andre i livet som tar så mye plass og tid.

Tryggheten er liksom blitt litt borte, og derfor tenker jeg vel heller ikke på hvor fint det var når jeg fortsatt hadde den.

Men da jeg leste Ideer for å utsette verdens undergang, kom også minnet om denne tryggheten jeg følte som barn, tilbake.

I forfatterens forord, så skriver Ailton Krenak at:

Lenge har det å kjenne på et felleskap med naturen slik jeg gjør, vært en erfaring som ikke verdsettes av mange som lever i byer. Jeg har sett hvordan folk latterliggjør denne type erfaringer: «Han snakker med et tre, han omfavner et tre, og prater med elven mens han kikker på fjellet.» Som om dette innebar en form for fremmedgjøring.

Hans argument munner ut i at gjennom kapitalisme – Den industrielle revolusjonen som det så fint heter – så har vi mennesker sakte men sikkert initiert en stille prosess som på sikt fremmedgjør oss fra verden.

Og gjennom denne fremmedgjørelsen har vi mistet vår trygghet i verden.

Denne setninga og dette argumentet traff hardt.

Jeg er samisk, og innenfor en samisk forståelse av verden er menneskeheten kun en liten del av et mye større system: Alt henger sammen, og vår ontologiske virkelighet består derfor av relasjoner.[1] Disse relasjonene kan være mellom personer, og dermed relatert til mennesker alene. Men likeså kan og vil relasjoner også utvikle seg til og mellom mennesker og land, vann, ikke-menneskelige vesener, ånder, gjenstander og ting.[2]

I denne verden-i-og-av-relasjoner[3] har mennesket et nettverk rundt seg, et slags støttesystem med alt og alle i sine omgivelser.

Dette støttesystemet er det dog ikke plass for etter den industrielle revolusjonen og den påfølgende ‘modernismen’:

Moderniteten fordrev menneskene fra bygda og skogene og tvang dem til et liv i periferien og i favelaene[4], som billig arbeidskraft i bysentre. Disse menneskene ble røsket vekk fra sine fellesskap, fra landområdene sine, og kastet inn i kjøttkvernen kalt menneskehet … 

For å bli moderne, tvinges man altså til å forkaste forståelsen av verden som relasjonell. Eller, sagt noe mer konkret, man oppfordres til å gi avkall på sine relasjoner – det være seg andre mennesker, land, vann, ånder, eller andre ikke-menneskelige vesener.

Det vi kaller menneskeheten røskes sakte, men sikkert vekk fra organismen Jorda, og legger ut på en abstrakt sivilisatorisk reise, der mangfold undertrykkes og pluralitet av livsformer fornektes.

Krenaks argument kan dermed rammes inn i den meget toneangivende dikotomien som vi finner i det binære opposisjonsparet modernitet-tradisjon.

Å presentere modernitet og tradisjon som motsetninger skaper et veldig problematisk metanarrativ.

I sine essay kritiserer Krenak dette narrativet når han påpeker at modernitet etter hvert har blitt etablert som synonym til individualitet og urban sentrering. For motparten må da være tuftet på antonyme begreper og dermed knyttes tradisjon opp mot bygd, skog, periferi områder utenfor byer hvor samfunnet er knyttet sammen i et felleskap, eller i en verden-i-og-av-relasjoner, som jo er kjernen i en urfolksrelatert verdensforståelse.

Dikotomien modernitet – tradisjon medfører med andre ord en forståelse av at urfolk og deres kulturer tilhører en før-moderne tid og vi kan dermed aldri tilhøre modernitetens edle klasser.[5]

I praksis deles dermed mennesker opp i to grupper: De som er moderne, urbane og individorientert, og de som lever utenfor, i periferien, bakstreverske og nesten håpløse i sin streben etter å opprettholde forfedrenesvisdom og kunnskap. Sistnevnte gruppe kjennetegnes også ved at de søker å opprettholde relasjonen til land hvor deres slekt har levd i utallige generasjoner.

Dermed tilsidesettes våre kunnskaper og epistemologier, og relevansen av våre perspektiver og verdensforståelse blir fremmedgjort.

Vi blir usynliggjort.

Vi som er urfolk og som i aller høyeste grad ønsker å opprettholde vår relasjon til landet vi har etter forfedrene våre, fremmedgjøres med andre ord av de ulike strukturene som moderniteten har etablert.

[K]allet til sivilisasjonens sentrum ble legitimert av en forestilling om at det finnes en riktig måte å være på her på Jorda på, en slags sannhet, eller kanskje et sannhetskonsept, som har styrt mange av de valgene som har blitt tatt gjennom historiens gang.

Den tryggheten som for meg alltid var til stede i barndommen er kanskje en litt banal refleksjon, dypt etablert i nostalgiens ånd.

Men den er ikke mindre sann av den grunn.

Som barn var mine relasjoner utrolig visuelle. Jeg visste godt at pappa satt i radiokroken, at mamma var på kjøkkenet og at brødrene mine lå i sine senger og sov.

Jeg var trygg nettopp fordi jeg så og kjente at hele min verden hadde sin plass. Dermed hadde også jeg min plass.

Akkurat som de antatt tradisjonelle – les bakstreverske – ser og kjenner fellesskapet, sin verden-i-og-av-relasjoner, så er de på samme måte trygge fordi de kjenner sin plass i verden.

Men den fremmedgjørelsen som Krenak beskriver, medfører at vår verden,

som næret hele vår livsglede, er ute av syne, og vi skjelver og tenker at verden ikke lenger er trygg.

Og det er den fremmedgjørelsen som fordres av ideen om modernitet, hvor mennesket er i sentrum.

Finnes det så et svar, en modell, eller plan som kan ta oss med

Til et sted der visjoner og drømmer fortsatt eksisterer. Et sted hinsides den harde jordoverflaten der vi kan leve: drømmenes land. 

Et sted hvor trygghet venter?

Et sted hvor alle våre relasjoner er velkommen og ønsket?

Jeg vet ikke svaret. Det gjør heller ikke Krenak.

Men, de essayene samlet i denne boka er et godt sted å starte.

Ideer for å utsette verdens undergang er en vakker refleksjon over alle våre verdener og alle våre relasjoner. Den gir et nydelig innblikk i en filosofi som forstår at jorda ikke behøver oss mennesker for å leve, men at det faktisk er vi som trenger henne, Eana.

Og det er en vakker tanke.

 

Dr. Liisa-Rávná Finbog er en samisk arkeolog og museolog fra Oslo/Vaapste/Skánit på norsk side av grensen. Hun bor for tiden i Tampere, på den finske siden av grensen hvor hun er post-doc ved Tampere Universitet for å forske på urfolksmetodologier i estetiske praksiser. Hun er også en av tre kuratorer for den nordiske paviljongen, som under den 59. Venezia-biennalen i 2022, skal transformeres til den samiske paviljongen. Finbog er også en duojár – dvs en som gjør duodji, og gir både kurs og workshop i tradisjonelle samiske teknikker og estetiske praksiser.

 

Kilder: 

[1] Porsanger, Jelena. 2012. “Indigenous Sámi religion: general considerations about relationship.” In,

37-45. Gland: IUCN, pp. 42.

[2] Kuokkanen, Rauna. 2007. Reshaping the University : responsibility, indigenous epistemes, and the logic of the gift. Vancouver: UBC Press., pp. 258.

[3] Glissant, Édouard. 2006. une nouvelle région du monde. Paris: Gallimard.

[4] En favela er i Brasil et ofte urbant boområde, rammet av ustrakt offentlig forsømmelse. Befolkningen har uregulerte boliger, og mangler ofte grunnleggende sanitære og helsemessige tjenester.

[5]Kuokkanen, Rauna. 2009. Boaris dego eana: Eamiálbmogiid diehtu, filosofiijat ja dutkan. SÁMIacademica 2. Kárášjohka: ČállidLágádus, pp. 168.

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%