(En latinamerikansk bok blir født i Norge)

Skrevet av Óscar Martínez

Kirkøy, Hvaler kommune, Norge, januar 2025

Først ideen: etter nesten tre tiår med å dekke vold i Mellom-Amerika, Mexico og USA vil jeg skrive en bok i cronicasjangeren som forteller om de stedene i regionen hvor det fins fred, hvor innbyggerne verken banker eller dreper eller torturerer eller voldtar hverandre, og ikke kidnapper eller massefengsler hverandre, og hvor de har rettigheter (og de har dem faktisk) og kan bevege seg ute i fred og ro, uten å trenge å snu seg engstelig etter hvert eneste menneske i nærheten. En bok i cronicasjangeren som forklarer hvordan de skaffet seg fred, hva de måtte ofre, hva den kostet, og som også forteller den personlige opplevelsen til de som har beveget seg fra ekstrem vold og omfavnet freden: en salvadoransk eks-kommunist i eksil i Sverige, for eksempel. Det skal ikke være en bok som bare handler om Mellom-Amerika, men denne smale delen av kontinentet vil bli reisens hjerte. For det er den jeg kan best, fordi jeg kan volden der.

Og deretter opprinnelsen: Hvordan i helvete havnet jeg her, alene i en hytte på Kirkøy, på Hvaler, i Norge, midt på vinteren og med havet rett ut, mens jeg tenker på fred? Jeg, som har brukt karrieren mitt på vold, nå tenker jeg på fred mens jeg går tur mellom steinene i den iskalde vinden i en nasjonalpark i et av planetens mest fredelige land. Det eneste som er skremmende her, er det tette nattemørket og kanskje også luren fra båtene som plutselig dukker frem fra havdisen, som strekker seg langs kysten fra tidlig om morgenen. Jeg har knapt folk rundt meg, og de få jeg ser, er ikke redde for andre folk. Vi møtes kanskje en morgen eller en ettermiddag langs den steinete stien som fører til skulpturene som våker over havet, der hvor stien slutter. Kanskje hilser vi med et «hei hei» og hver og én fortsetter på sin vei. Ingen stopper og ser bak seg.

Forklaringen er enklere enn man skulle tro: under en lanseringsturné for min siste bok, hvis tittel er alt annet enn fredelig – De døde og journalisten – fikk jeg høre ideen til den norske redaktøren min, Signe Prøis, en dedikert oversetter av den latinamerikanske virkeligheten i denne fremmede verdenen: å opprette en cronica-inkubator som gir latinamerikanske forfattere muligheten til å komme til denne siviliserte delen av verden for å tenke og skrive. Og jeg er den første som kommer. Hun ba meg velge mellom by og land, fjell og hav. Jeg valgte ensomhet. Min eneste betingelse var å bli plassert på et isolert sted. Og hun tolket det bokstavelig: Her skal jeg være i noen uker, på en øy, i en komfortabel hytte, omgitt av ingen.

Kirkøy er et turistmål i Norge, men bare om sommeren. Stedets ørlille sentrum, hvor det fins én eneste bar som bare åpner i helgene, ligger uansett en 45 minutters gåtur langs en jordvei og en bilvei fra hytta mi. Det er ingen turister her nå. Vinden, kulda, regnet og snøen har gjort denne salvadoraneren til den eneste turisten på øya.

Før jeg installerte meg på hytta brukte jeg en uke på å holde foredrag i Oslo, Bergen og Fredrikstad, jeg fikk varmet opp tankene om fred som jeg, muligens litt naivt, tror at vil spire i hodet mitt raskere her enn i leiligheten min i San Salvador.

Jeg kan ikke fred. Jeg er her for å lese om fred og for å skissere ruten jeg skal følge de neste årene.

Det er ikke tom retorikk det jeg sier: Jeg kan ikke fred. Fram til i dag har jeg aldri lest en eneste bok som vier seg til å forklare freden noe sted. Og det er heller på ingen måte sånn at jeg aldri har hatt privilegier. Jeg mener på ingen måte at jeg er et offer for omgivelsene. Snarere tvert imot, så har jeg bestandig vært privilegert. Jeg vokste opp i krig omgitt av kjærlighet hjemme. Jeg overlevde en voldelig etterkrigstid omgitt av kjærlighet hjemme. Der ute var det nødvendig å tilpasse seg, men jeg kan ikke sette meg på lista over dem som hadde det jævligst gjennom det barbariet jeg var tenåring i. Jeg har valgt yrket mitt. Jeg dekker vold fordi jeg har valgt å gjøre det, fordi jeg vet hvordan man gjør det, fordi jeg var så heldig at jeg fikk øve meg på det, omgitt av de beste journalistene i min generasjon som drev med det samme som meg. Jeg har besøkt roens trakter mange ganger, jeg har drukket drinker på velstilte barer i New York og spist en deilig asado på Mercado del Puerto i Montevideo. Mens jeg reiste rundt og dekket den infernalske veien de papirløse tar bodde jeg i en romslig leilighet i sentrum av Mexico by, og jeg har ledd med venner langs brasilianske, puertorikanske, italienske, portugisiske, baskiske og katalanske kyster. Dette sier jeg fra øya Kirkøy, mens stillheten utenfor bare brytes av vindens plystring og det delikate bølgesuset. Jeg snakker ikke om privatlivet mitt, men om arbeidserfaringen min: jeg kan ikke fred fordi jeg aldri har viet meg til å fortelle om den. Det er ikke min hensikt med denne jakten å fortelle om en personlig kunnskapsreise. Min hensikt er å forstå andre og fortelle om det de gjorde for å finne fred.

Jeg har aldri dekket den måten som mennesker noen steder har greid å løsne raseriets utemmede grep på og skape seg et samfunn der bekymringene er andre enn den volden som andre begår. Derimot har jeg i en bok fortalt om hvordan kartellene og korrupte myndigheter i Mexico stjal, utpresset, kidnappet, voldtok, halshugget, begravde, knivstakk, skjøt og drepte hundrevis av migranter i landet. I en annen bok har jeg skrevet cronicaer om de mest brutale stedene jeg dekket da jeg var journalist i Sala Negra-prosjektet og prøvde å forklare hvorfor vi er så voldelige i Mellom-Amerika: den miserable og forlatte karibiske delen av Nicaragua, et krisesenter for jenter som er ofre for menneskehandel i El Salvador, en landsby styrt av Los Zetas-kartellet i Guatemala, en hel region under narcoenes kontroll i Honduras …

På veien møtte jeg noen av de modigste menneskene jeg kjenner: en sterk kvinne som søkte rettferdighet for sin døde sønn. Men hun søkte den midt i all vanskjebnen. En politimann som viet seg til forsøket på å knuse en Mara Salvatrucha 13-klikk som hadde begått titalls drap. Men noen ganger var metodene hans like blodige som dem gjengmedlemmene brukte. Noen migranter som krysset det meksikanske helvetet i et forsøk på å få leve og gi liv til barna sine. Men det var det: helvetet. En kvinne som selv om hun hadde vært offer for menneskehandel i Mexico, og blitt voldtatt og voldtatt og voldtatt hver eneste natt i tre måneder, etter å ha blitt satt fri fortsatt turte å vitne i en rettssak mot overgriperne sine. Men det var det: grusomheten. Moren, som etter å ha hørt det salvadoranske politiet massakrere sønnen hennes og senere lide seg gjennom hvordan hele staten gravla ham som gjengmedlem, selv om han bare var en fattig kaffebonde, likevel gikk til sak og stilte seg opp mot ikke bare et system, men et helt land som foraktet henne. Men hun tapte. Drapsmennene vant. Det blinde nasjonale hatet tvang seg fram.

Hovedpersonene i bøkene mine er enda lengre unna denne fantasien som kalles fred.

Fred: fantasien, fantasifosteret. 

En av dagene her, da jeg kom tilbake fra en tur ut på den ensomme piren på Kirkøy, leste jeg at fred er fravær av vold. Og jeg tenkte: Veeeel. Men jeg leste også at fred er et begrep under volden: vi gjenkjenner den når den ikke er der. Og så leste jeg også at freden ikke er et utgangspunkt, men en vedvarende prosess av jakt på alternativer, et krafttak som bestandig vil oppnå noe ikke-perfekt, at den noen ganger kan gå i stykker, men ikke alltid, bare noen få ganger, og at den kan ligne på det fraværet av vold. Og da tenkte jeg: Ja, vel!

La oss gå tilbake til hovedpersonene mine: det er verken fravær eller oppnåelse eller noe utgangspunkt. Det er bare vold, på begynnelsen, i midten og til slutt. Eks-drapsmannen fra Mara Salvatrucha 13, Miguel Ángel Tobar, gutten fra Hollywood: han var et offer da han var barn i et samfunn som knuste hvert eneste hjørne av ham, til det hadde skapt et monster av et menneske, en som var rede til å drepe. Og gjett om han drepte! Etter å ha drept, fortalte han meg en gang, rømte han inn i fjellene, til noen bortgjemte beitemarker, med marihuana og en flaske av det etsende sukkerbrennevinet Cuatro Ases, og først da følte han at han fant fred. Rudi, eks-gjengmedlemmet fra Barrio 18, og brødrene hans: den ene brent, den andre halshugget, den tredje drept med machete. Jeg husker da jeg spurte Rudi, da han var 14, 15 eller 16 – han visste ikke hvor gammel han var – om et lykkelig minne fra barndommen, og han ikke forsto spørsmålet mitt engang. Consuelo, moren til kaffebonden som gikk i dekning etter å ha søkt rettferd. For å true henne ringte de henne fra mobilen til den massakrerte sønnen. Og sånn som dette kunne jeg ha fortsatt å skrive mange linjer til.

Det er ettermiddag på Kirkøy, en kort vinterettermiddag som knapt varer i fire timer, før den ebber ut. Sola stiller seg praktfull til skue. Det gir en oppvisning i lys og skygger der ute på havet, rett ut fra hytta mi, og skyene tas i bruk, de oppfører seg som et lekende seil og lar lysstrålene slippe strålende og opptegnet forbi. I dag har jeg bare sett tre mennesker. Jeg så dem om morgenen, på min lange gåtur fra skogen ut til kysten. Jeg så dem på avstand: en av de menneskene var ute og seilte på fjorden, den andre forsvant bort veien til skulpturene ved havet, den tredje striglet en slank, blakk hest utenfor en gård.

Det at jeg brukte adjektivet ignorant for å gi navn til denne ubetydelige dagboka, er ikke tilfeldig. Jeg skriver som en som er ignorant når det kommer til fred. Og ikke bare det, jeg lar meg overraske av freden, som den perfekte ignoranten jeg er.

Da jeg kom til Oslo i snøværet for noen dager siden, var det til en nyhet. Den norske justisministeren, Emilie Enger Mehl, fremmet forslag om å gjenopprette påbudet om å bygge bomberom i alle nye bygninger på over tusen kvadratmeter, store nok til å beskytte beboerne sine under angrep med konvensjonelle, kjemiske og kjernefysiske våpen. Dette påbudet gikk Norge bort fra i 1998, da Den kalde krigen var over. Og nå gjør grensen mot et krigende Russland ved polarsirkelen dem nervøse, de folkevalgte i dette fredens Mekka. «Vi har mer usikkerhet rundt oss nå», sa Engel Mehl.

Dette med den fredelige verden som forbereder seg på katastrofen, har fått meg til å tenke. Jeg tror også det er fred: å leve med den fulle visshet om at verden er et voldelig sted og at man, for å måtte lide minst mulig, er nødt til å forberede seg på det verste. Med andre ord: det virker som at man er nødt til å beregne volden for å kunne leve i fred. Selv om det motsatte er umulig: livet med vold har lite rom for å forestille seg freden. Mehls forslag er et forsøk på å avverge. I den volden jeg kjenner, er verbet å overleve. El Salvador og dets fredsavtaler fra 1992 er et godt eksempel på det: man ble enige om fred, og det var historisk, krigen tok slutt, og det var helt enormt, men volden sluttet ikke. El Salvador fortsatte å være voldelig gjennom de væpnede bandene på nittitallet, gjennom gjengene de første to tiårene av 2000-tallet og gjennom det som har vært en politi- og militærstat de siste årene. Jeg har gjennomsøkt alle artiklene fra min avis med ordet «fred» i tittelen. Jeg syntes to utgivelser fra et eller annet jubileum for signeringen av fredsavtalene våre, var talende. En skrev: «Et land med endemisk vold feirer freden.» Og i et annet intervju sto det: «Med freden bygget vi oss et nytt hus, men vi som skulle bo der, var de samme.»

Det som hendte, ligner på konseptet om «negativ fred», som preget arbeidet til Johan Galtung, han man kjenner som fredsstudienes far, en norsk sosiolog og matematiker som grunnla Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO). Hvis man komprimerer konseptet helt ned til minste detalj, så kan negativ fred kun måles ved slutten på en konflikt eller ved fraværet av visse former for strukturell vold. Det inntrykket et diktatur kan gi i perioder, eller slutten på en væpnet konflikt. Den positive freden, derimot, er en vedvarende prosess for å tilpasse et samfunns behov, jakten på likhet og fredelige relasjoner mellom medlemmene av samfunnet. Dermed er den negative freden det som ikke fins: krig. Mens den positive freden er det som fins: Hva er det? Noen ganger er fredsavtaler bare et ark med noen signaturer på. En bestemmelse. Men freden er alltid en prosess. Freden kan ikke bestemmes. Det tror jeg. Men hva vet vel jeg? Jeg antar i det minste at freden må være en konstant tilpasning, en kald beregning, slik som Norge og bomberommene deres. For det sa Galtung i tillegg: freden er også kreativitet.

For å fortsette med Galtung, og dette er har vi latinamerikanere vanskelig for å ta inn i hodene våre, så innebærer ikke fred bare at vi dreper hverandre mindre. La oss si det på denne måten: vi blir ikke fredelige av å la være å drepe hverandre. Presidenten i El Salvador, Nayib Bukele, ble kvitt gjengene og reduserte drapstallene omtrent til norsk nivå, men han fengslet også én av hver 60. salvadoraner, uten bevis eller rettergang i tusentall. I mappene til noen av fangene, som er ført til pennen av politimenn og militære, står det bare at de viste «nervøsitet». Hundrevis har også kommet ut som lik og med tegn etter tortur i de fengslene før de har fått møte en dommer. Og i de cellene fins det mødre, som er sperret inne med babyene sine, som vasker dem med lut for å unngå at de blir fortært av fengselskabben. Er det fred? Nå driver ikke døden vi kjenner lenger rundt. Men er det fred? Nå har vi ikke gjenger lenger, men har vi fred?

Nordmannen Galtung sa at så lenge det fins urettferdighet og manglende dekning av grunnleggende behov, så kan ikke et samfunn være fredelig. På dette stadiet spør jeg meg om de stedene jeg tror er fredelige, vil være det når jeg kommer dit. Om letingen vil vanne ordet ut, og i stedet for å skrive boken Fred, ender jeg med å skrive boka Frebdsshssss…

Alt dette skal jeg tenke på i ettermiddag, mens jeg i ensomhet og uten frykt for at noen skal gjøre meg noe voldelig, trer inn i den kalde skogen og går mellom furutrærne som vinden har gjort skjeve på denne øya i dette fredelige landet som snart vil bli fylt med bomberom.

Noen ganger er stillheten på øya så sterk at jeg kan høre den. Det er ingen billig metafor: når vinden ikke blåser og det ikke er små bølger som slår mot bredden, hører jeg det som om mange sikader spilte, den spisse, konstante pipingen. Og det er ikke sikader her på Kirkøy.

For et par dager siden, i Bergen, dro jeg sammen med to venninner til en sauna ved sjøen. Det er litt som å ruse seg: man setter seg i badstua og lar seg koke i noen minutter, for så å gå ut på dekket og la seg synke ned i sjøen, som den kvelden var to grader varm og omgitt av snø. Og igjen på samme måte, så man øker blodtrykket og frigir endorfiner for hver dukkert.

Da vi var ferdige med å forvirre kroppen på en slik radikal måte, gikk vi på en bar like ved. Vi snakket om ideen til boka, og en av de to, som sto midt i personlige problemer, spurte om den skulle inkludere konseptet sjelefred. Jeg svarte at det hadde jeg ikke engang tenkt på og tok en slurk Captain Morgan, den beste dårlige rommen de hadde på den baren.

Jeg vet ikke om sjelefred passer inn i boka. Eller, jeg vet ikke akkurat hva dette sjelefred er – kanskje det er det samme som å være rolig, sier jeg til meg selv. Men det gjorde meg sikker på at jeg blir nødt til å skifte linse, til å skjerpe blikket. Det er åpenbart at mitt syn på fred er magert, enfoldig, at det ligner det som sier at fred er fravær av vold. Men det er fordi det jeg ser på som vold, er det jeg har dekket som journalist, og det er en form for barbarisk vold, selv om det ikke er den eneste. I en av bøkene mine beskriver jeg hvordan hovedpersonen, etter å ha kappet armer og bein av sitt offer – det som kalles for et vest-kutt på helvetes sjargong – tok ut offerets hjerte og i en blodig åpenbaring forestilte han seg at det er sånn barn blir født, og så byttet han gjengnavnet sitt. De hadde kalt ham El Payaso (Klovnen), men fra og med den massakren ble han Barnet. En annen gang, inne på en politistasjon i sentrum av San Salvador, da politimennene tok meg for  å være en etterforsker i sivil og lot meg være, ble jeg vitne til hvordan de torturerte innsatte i en innhegning for mistenkte gjengmedlemmer. Mens de lå bakbundet sparket politimennene dem som fotballer, og de spyttet blod ut av munnen. De kunne ikke annet enn å rulle rundt på gulvet hver gang en politimann sprayet tåregass i øynene eller inni munnene på dem. En av de innsatte, som gråt fordi det sved sånn og vridde på seg som en snegle med salt, tryglet dem om at de måtte være så snille å urinere i ansiktet på ham, for å gjøre lidelsen mindre.

Så jeg vet ikke om det er plass til sjelefred i denne boka. Eller, jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre plass til sjelefred i denne boka.

Det har snødd disse dagene på Kirkøy. Nysnøen legger seg der den kan, på hvert blad og grein som klarer å ta den imot, på piren, på hver eneste flate stein ytterst på tuppen av øya, på den enslige båten utenfor hytta mi nå. Noe helt annet enn i byene, hvor snøen raskt forvandles til en kald gjørme, den er virkelig vakker, hvitheten her. Et uendelig landskap fullt av snø, uten spor eller flekker, det er et bilde som har fryst seg i meg flere ganger på turene mine. Der blir jeg stående måpende og se. Nå har jeg vært tre uker i Norge, og to av de ukene har jeg vært på øya. Innimellom skriver jeg merkelige tanker i notatboka mi. De er ikke engang tanker, de er mer innfall, som Octavio Paz ville ha sagt. Før jeg kom hit, en dag der borte på midten av Kirkøy, noterte jeg at «den norske freden er stille og ren, romslig. Ikke et papir på bakken, ikke en sneip. Omtrent ikke en lyd, mer enn lydene jeg lager når jeg går over grusen som kommunen strør utover for å forhindre at noen sklir og blander seg med snøen. Igjen har jeg ikke sett et eneste menneske.»

Sittende på piren spurte jeg meg hvilken rolle isolasjonen spiller i utformingen av oss. Jeg er fra et land som måler 21.000 kvadratkilometer, hvor vi er nesten syv millioner mennesker som bor. På et tidspunkt forklarte en nicaraguansk narkotikasmugler meg hvorfor de så godt som aldri brukte El Salvador som ledd i kokainsmuglingen: «Det er helt umulig å lande et småfly uten at noen ser deg, det er jo folk overalt, folk bor oppå hverandre.» Kanskje er det derfor jeg er så oppmerksom på den norske isolasjonen, et land på nesten 400.000 kvadratkilometer hvor det bor mindre en seks millioner innbyggere. Jeg skal ikke romantisere over de få dagene jeg har vært her og late som jeg er noen eremitt, men denne fryktløse ensomheten tvinger deg til refleksjon. Refleksjon i et blikkskur eller ei ettromsrønne sammen med sju familiemedlemmer, slik størstedelen av arbeiderne og bøndene i Mellom-Amerika lever, med kulene som suser forbi utenfor, er vanskelig. Refleksjon på en hytte midt mellom furutrærne på en øy, med oppvarming, et glass rom, opprørt hav i den uendelige horisonten og et hvitt teppe med snø som dekker hagen, er naturlig. Du enten reflekterer, eller skrur av hjernen. Og det andre er vanskeligere enn det første.

Denne utforskningen av forholdet mellom vold og fred skal begynne med en familiehistorie. Onkelen min på farssiden kommer på besøk til hytta på Kirkøy. Han har bodd i Karlskrona, Sverige, siden begynnelsen av åttitallet, først som flyktning, og nå som svenske i mange år. På den tiden, da den militære undertrykkelsen knuste landet, gikk min onkel Manuel inn i Kommunistpartiet. Han ble en kommunist. En morgen dukket navnet hans opp i en avis, på lista over kommunister som dødsskvadronene offentliggjorde, militære grupper som opererte under radaren, stiftet av en av mine onkler på morssiden, den beryktede Roberto d´Aubuisson. Den gangen tok de ikke feil: onkel Manuel var virkelig kommunist. Hvis han ikke dro, ble han drept. De ga ham 36 timer å leve på. Hvis onkelen min ikke dro, kom den andre onkelen min til å drepe ham. Mot sin vilje, og under press fra faren min og ansvaret for de to døtrene hans på åtte og tretten, gikk onkel Manuel med på å gå ombord i flyet som etter 38 timer og mellomlandinger i Miami og Frankfurt, tok ham ut av den salvadoranske krigen og plasserte ham i det fredelige Sverige. Jeg ringte ham for noen dager siden og foreslo at han, i stedet for å møtes i Gøteborg, skulle komme et par netter hit til øya mi og la meg intervjue ham om hvordan det var å forlate volden og komme til freden. «Det var mye mer komplisert enn som så. Noen ganger var det et rent helvete», sa han, og takket ja til invitasjonen.

I går kveld blåste vinden voldsomt på øya. Det er derfor greinene på trærne her ligger bøyd bortover, som om de vil vekk fra havet. År på år med storm har formet dem. Omgivelsene har deformert og fordreid dem. Vinden i går kveld var et konstant brøl. Men det som bragte ulage i mørket, ble denne morgenen til en naturens oppvisning: vinden skremte vekk de tidlige lave skyene som fortet seg videre og raskt forvandlet seg fra én ting til noe annet: fra et foster til soppen etter en atomsprengning. Omsider kom sola fram og skinte blindt på det opprørte havet, som forlot sin arktiske ro og fulgte vinden med bølgene sine. Vinden brølte, og det gjorde havet også. Småfuglene kjempet imot luftstrømmen for å komme seg bort til fuglehuset i hagen og solsikkefrøene som jeg legger ut til dem hver morgen.

Jeg har fortsatt noen dager til på øya, men nå vil jeg ikke skrive mer. Om noen timer kommer onkel Manuel inn hyttedøra og i kveld, mens vinden brøler, skal jeg intervjue ham, og gjennom hans minner, i den kalde roen på Kirkøy, skal vi dra tilbake til krigen i landet mitt.

Jeg vet at denne boka om fred kommer til å inneholde mye vold. Det har jeg skjønt. Det er ikke til å unngå. Men jeg håper, og det håper jeg virkelig, at den også vil inneholde fred. På Kirkøy, Norge, starter denne bokas reise. Hvem vet hvor og hvordan den ender.

Óscar Martínez,
januar 2025

(oversatt fra spansk av Signe Prøis)

*Caminos gjesteoppholdsprosjekt Cronica-inkubatoren mottar støtte fra Norsk Kulturråd. Hvert år inviterer vi en cronicaforfatter til Norge i et måned, fordelt på ulike formidlings- og fagmøter og et skriveopphold der forfatteren kan jobbe med egne prosjekter.