Forordet er skrevet av oversetter Ane Christiansen

Minner fra en flytende øy

Diasporalitteratur

Fra å være et land som tiltrakk seg migranter med ulike mål fra hele verden, ble Cuba etter Revolusjonen i 1959 et land folk forlot. De fleste dro til USA, først og fremst de drøyt 300 kilometerne fra Havanna til eksilkubanernes hovedbase, Miami (fotnote 1), men mange slo seg også ned i Spania og andre spanskspråklige land. Det anslås at dagens kubanske diaspora teller rundt tre millioner mennesker. De første årene etter Fidel Castros maktovertakelse, var eksilet stort sett politisk motivert. Begrepet eksilkubaner viste til migranter som ikke hadde tenkt å returnere til øya før styresettet var endret. De siste tiårene har diaspora gradvis overtatt for eksil, for å forklare en mer generell spredning av den kubanske befolkningen rundt i verden. Diaspora brukes samtidig for å referere til den kubanske litteraturen som er produsert utenfor Cuba, fortrinnsvis til den hvor det tematiske innholdet er ulike utforskninger av livet på øya, eller mer generelt av egen tilknytning til det kubanske. Med Roxana Sobrino Trianas Korkøya, har også Norge blitt åsted for den kubanske litterære diasporaen.

Roxana Sobrino Triana er født i Matanzas-provinsen vest på Cuba, og har siden 2013 bodd i Bergen. Hun er lingvist, med en lang rekke publikasjoner om kubansk og mer generelt karibisk, språkbruk bak seg. Korkøya er hennes første ikke-akademiske bok. Tittelen er hentet fra den kubanske intellektuelle Fernando Ortiz’ tale til studentene på Universitetet i Havanna i 1939 (fotnote 2). Han bruker ordet «korkøy» som metafor for øya som hele tida flyter rundt uten å finne plassen sin i verden, men som på tross av alle mer eller mindre slitsomme og pussige omstendigheter ikke går under. Rent biologisk er kork et av de mest bærekraftige materialene som finnes på planeten vår. Har man et godt korktre, så kan man høste kork fra det igjen og igjen. Korken beskytter de mest følsomme områdene på treet. Den er vannavstøtende og elastisk, den flyter godt og tilpasser seg nye omgivelser. For Sobrino blir korkøya et bilde på selve kubanskheten, hva det vi si å være kubaner, noe hun, i god diasporatradisjon, utforskeri boka si. Korkøya er en personlig fortelling om hvordan det var å vokse opp på Cuba under det som ble kalt «spesialperioden» etter østblokkens fall, og hvordan man etter å ha dratt fra hjemlandet sitt likevel alltid bærer det med seg.

Roxana Sobrinos generasjon har for en stor del forlatt øya. I motsetning til de som dro i eksil de første årene etter Revolusjonen, holder hun imidlertid kontakt med hjemlandet, og reiser tilbake på ferie når muligheten og økonomien gir rom for det. Størstedelen av diasporaen fra hennes generasjon er frivillige migranter, men den såkalte frivilligheten rommer samtidig en blanding av politisk, kulturell og økonomisk flukt. Å ha forlatt hjemlandet sitt frivillig, men i praksis uten mulighet til å flytte tilbake, gir det å være kubaner, hvor enn i verden man måtte befinne seg, en unik status det kan være vanskelig å forstå helt ut for en utenforstående. For utlendinger som besøker øya og blir møtt av store smil, gamle biler, fargerike bygninger i koloni­ stil, salsa og reggaeton, er det heller ikke så lett å skjønne hva som egentlig skjuler seg bak de nostalgiske fasadene og dansetrinnene. Med Korkøya inviteres vi inn.

Mange eksilkubanske forfattere skriver rått og aggressivt om øylivet de av ulike grunner måtte eller ville forlate, eller aldri helt ble kjent med da flere er født i utlandet eller kom til sine nye hjemland som unge. Reinaldo Arenas, Zoe Valdés, Wendy Guerra, Amir Valle, og, en liten generasjon senere, Carlos Manuel Álvarez og Abraham Jiménez Enoa, er noen av dem som har markert seg internasjonalt som bitre barn av «sosialisteksperimentet». Også Sobrino kritiserer hjemlandet, men med enkelte unntak, som for eksempel hvordan helse­ vesenet møtte henne som gravid med tvillinger, et grelt eksempel på hvordan ideologien tres nedover hodene på folk og gjør livet verre enn det hadde trengt å være, er nostalgien mer framtredende enn det politiske agget i Korkøya. Kanskje er noe av forklaringen på det at hun endte opp i et nytt annerledesland, nesten så langt geografisk og kulturelt fra Cuba, og ikke minst fra den kubanske diasporaen i Miami, man kan komme.

Om Korkøya

Etter åtte år her i Norge, materialiserte minnene fra hjemlandet og erfaringene med å være migrant seg i Korkøya. Å få bli med Sobrino tilbake i tid er en reise i nostalgi, fellesskap og ensomhet. Følelsesspekteret i det å bli ungdom og voksen og flytte hjemmefra, er gjenkjennelige for alle, me de konkrete opplevelsene er likevel unike for Øya med stor Ø – i koloni­ tida ble Øya, la Isla, skrevet med stor bokstav, noe som fortsatt iblant brukes for å referere til Cuba og forklare vekslingen mellom Øya og øya i boka.

Bokas fire deler inneholder trettini unike tekster som samlet sett utgjør en helhet, men som like fullt kan leses hver for seg. Del 1, «Øyas vekt», tar for seg barndommen, som utspiller seg på slutten av 1980-tallet, og ungdommen på 1990-tallet, midt i de harde årene etter Sovjetunionens fall, på Cuba kalt «spesialperioden». I del 2, «Øya som gjentar seg», fortsetter det kollektivistiske livet med uniformer, sovesaler og rigide regler man må sno seg rundt for å få tilfredsstilt de mest prekære behov, som et sted å bo. På Cuba gjentas både natur og kultur: I likhet med orkanene, er den obligatoriske 1. maifeiringen og alle de utrygge haiketurene hjem fra Havanna en fast del av årshjulet.  Del 3, «Indre øy», er kanskje den mest intime av de fire delene. Her tar forfatteren et skritt innover, bokstavelig talt, og reflekterer rundt temaer som frykt, kjærlighet, eget tvillingsvangerskap og aldring. I del 4, «Mellom fjorder», er forfatteren i sitt nye hjemland, Norge. Her tar hun opp temaer knyttet til migrasjon, spesifikke integreringsproblemer for kubanere, og hvordan livet er her og nå.

Alle barndommer og voksenliv er forskjellige, og tekstene i Korkøya kretser da også rundt personlige opplevelser. Men, i likhet med de konkrete mimretekstene som utgjør Annie Ernaux’ Årene, er Korkøya også historien om en epoke i et lands historie. Den materielle, emosjonelle og, for Cubas del sterkt politisk uniforme beskrivelsen av Sobrinos oppvekst, utspinner seg bokstavelig talt kollektivt. Når vi får vi ta del i førsteklassingen Roxanas øving til en oppvisning hvor skolens nykommere for første gang skal få på seg det ikoniske blå halstørkleet og hilse flagget med hånda ved pannen mens de sier: «Pionerer for kommunismen, vi skal bli som Che!», er det et minne hun deler med alle kubanere født etter revolusjonen, men ikke med noen andre latinamerikanere. I resten av den spanskspråklige verden er en «pioner» en som er først ute på et bestemt område, mens en pioner på Cuba først og fremst er et barn som tjenestegjør i Pionerorganisasjonen José Martí (fotnote 3), oppkalt etter landets nasjonalhelt, men inspirert av regimet i Sovjetunionen. Alle kubanske barn er medlemmer av Forbundet for unge kommunister (UJC). De skal lære å bli unike, men samtidig helt like, noe som gir et fellesskap som framstår helt særegent kubansk.

Sobrino var sju år da Berlinmuren falt, og oppvekstminnene knyttet til blant annet sovjetisk hermetikk og dubbede barneprogram på TV deler hun med generasjonen sin i den tidligere østblokken. Men, der de jevnaldrende østblokkbarna ble voksne i mer eller mindre velfungerende demokratier, har Cuba stort sett stått på stedet hvil politisk sett, og blitt mer, ikke mindre, avsondret fra resten av verden. Nærmere trettifem år etter oppløsningen av Sovjet­ unionen, er nok de gamle lekene, TV-ene og hvitevarene fra øst i ferd med å bli ødelagte. Man snakker heller ikke lenger om «spesial­perioden». Matkøene, sovesalene og innskrenkninger i bevegelses- og ytringsfrihet vedvarer imidlertid i landet som fortsatt anser seg som en sosialiststat, men som etter bortfallet av subsidiene fra øst og senere fra Venezuela, ennå ikke har klart å finne noe nytt å leve av.

I forfatterens nye hjemland er storfamilien byttet ut med en vennefamilie, og nå er det ikke tanten, men Sobrino selv som hamstrer for å fylle store svarte «marker» til neste reise hjem. Å omtale noen eller noe som un gusano, en mark, er ikke akkurat et kompliment, og de enorme, svarte bagene fylt med alt øyfolket kan tenkes å mangle, og som daglig rulles ut på bagasjebåndet på José Martí-flyplassen i Havanna, har fått samme nedsettende kallenavn som de som har forlatt det revolusjonære Cuba. Samtidig er det kubanske regimet i dag så markspist at nesten ingen av innbyggerne klarer seg uten markenes marker. Selv om livet her i nord har flere utfordringer, er det ikke noe alternativ å returnere. Alle kubanere som får muligheten til å etablere seg utafor øya, gjør det, både for sin egen del og for å kunne brødfø dem som er igjen. Muligens hjelper det litt på hjemlengselen at de deler skjebne og barndomsminner med nesten en tredjedel av samlendingene sine.

Språket og oversettelsen

Nesten ti år skiller forfatteren og meg. Kort tid etter at Cuba gikk inn i «spesialperioden», begynte jeg å lære meg spansk. Jeg slukte alt jeg kom over om Latin-Amerika. Forholdet mitt til Cuba startet med en CD av Silvio Rodríguez og Bjørn Afzelius’ bok En gang i Havanna, som jeg tilfeldigvis kom over på en vennetur i København. Kort tid etter så jeg Tomás Gutiérrez Alea og Juan Carlos Tabios film Jordbær og sjokolade, og etter å ha funnet en annonse for solidaritetsbrigader til Cuba på et klappstativ i Pilestredet, satt jeg snart på et fly til dette annerledeslandet jeg visste svært lite annet om enn at man fortsatt måtte innom Moskva og inn i en Aeroflotmaskin om man skulle nå dit med fly.

En uke etter at brigadeoppholdet var slutt, sa jeg opp hybelen min, hentet ut studielånet og reiste tilbake til Havanna. Jeg ville forstå hvordan det virkelige livet, hva nå det er, artet seg på Cuba, og mens Sobrino plukket appelsiner i åkrene rundt internatskolen sin og pønsket ut ulike måter å få seg en ekstra hjemtur på, gikk jeg opp og ned gatene i Havanna, snakket med folk og prøvde å lære meg kubansk-spansk. Siden har også jeg kjent på øyas vekt, og båret den med meg. Men, der jeg hele tida befant meg på utsiden – hvor mye jeg enn ville tre inn i dens indre liv, skjønte jeg at det var umulig – bærer Sobrino på øyas vekt som en del av seg selv.

Jeg traff Roxana Sobrino hennes andre uke i Norge og rundt 15 år etter mine reiser i Latin-Amerika. På tross av alle ulikheter i reisene våre, var hun på et sted i livet jeg gjenkjente, på vei inn i noe nytt som med all sannsynlighet ville endre henne for alltid. Det gikk rundt ti år før vi møttes igjen, på en presentasjon av Isla de corcho, Korkøyas originaltittel. Jeg hadde allerede lest boka, fullstendig oppslukt og i ett strekk, og i den lille salen på Trondheim folkebibliotek hvor Roxana snakket om boka noen uker senere, tenkte jeg at dette var en bok som fortjente å bli lest også av folk i Norge som ikke kan spansk, og at jeg skulle kunne klare å oversette den.

Eksiltilværelsen gir et annet perspektiv, og kanskje en større språklig årvåkenhet. Sobrino skriver seg inn i den kubanske litterære diasporaen, men også inn i en voksende latinamerikansk litteratur skrevet i Norge. Korkøya vier da også de siste tekstene til kulturelle og lingvistiske refleksjoner herfra. I takt med at døtrene vokser opp og blir norsk-­ kubanske, betrakter hun hvordan de forholder seg til øybagasjen sin språklig og kulturelt. Kanskje er det gjennom samlivet med dem at distansen til hjemlandet blir stor nok til at hun klarer å sette ord på erfaringene fra øya hun har reist fra uten å noen gang kunne forlate. Det er døtrene hennes som først omtaler Cuba som et diktatur, som krever en forklaring på hvorfor de ikke kan bo sammen med storfamilien, og som gir henne en ny språkvariant å studere: spansk med norsk syntaks. Døtrene snakker flytende spansk, samtidig som de kan finne på å avslutte setningene sine med en preposisjon, hvilket ikke går an på grammatisk korrekt spansk. Lingvistmammaen lar dem finne ut både av sitt eget språk og sin egen måte å bære med seg øya på.

For en lingvist som i tillegg er ekspert på karibisk spansk, er det klart at språkets kraft som førsteleverandør av kubanskhet reflekteres i litteraturen hennes. Boktittelen, Korkøya, forklares delvis i en av bokas siste tekster, «Tilbake til Ithaka». Tilbake til Ithaka var også tittelen på en kjent kubansk film av Laurent Cantet fra 2014, om en vennegjeng som samles etter at en av dem, en forfatter, er tilbake på øya etter 16 år i utlandet. På norsk fikk filmen navnet Himmelen over Havanna. Om det var fordi vi nordmenn ikke har nok litterær bagasje til å se referansen til Homers Odyssevs, eller om det kun var av markedstekniske grunner tittelen ble endret, kan sikkert diskuteres, men tilbake til selve ordet «korkøy»: Spansk har færre sammensatte ord enn norsk. Isteden bruker man preposisjonsfraser for å koble to ord sammen. Den preposisjonen som da brukes er «de», som har flere mulige oversettelser til norsk: av, med, fra. «Isla de corcho» blir direkte oversatt til «øy av kork», noe som på norsk ikke er direkte feil, men høres litt svulstig og oppstyltet ut. Det samme gjelder «nido de ratas», «rottereir», eller direkte oversatt «reir med rotter», tittelen på en av tekstene i bokas første del. Motsatt har spansk enkeltord for ting vi bruker sammensatte ord for. «Orfandad» er «foreldreløshet», og det kubanske «paladar», som på tradisjonell spansk viser til «smak» eller «gane», refererer på Cuba til et spisested.

I kubansk spansk liker man å vri på kjente ord, og de ombygde ordene og uttrykkene rommer gjerne en særegen historie. På Cuba er det i perioder vanligere at strømmen er borte enn at den er tilgjengelig. En av tekstene i Korkøya heter «Strøminnkobling» («Alumbrones»). Ordet finnes ikke i ordbøkene, men er en selvforklarende omskriving av strømbrudd (apagones). «Kylling for fisk» er et eksempel på et uttrykk som krever en kontekstualisering for å gi mening. Det viser til at det kommer noe helt annet enn man blir lovet, og alle vet likevel hva det er. Konkret viser uttrykket til at det bestemte uker er fisk på rasjoneringskortet, en ordning som fortsatt lever, men isteden kommer det ofte kylling, som parodisk nok er enklere å få tak i et land omgitt av hav. Det sier derfor også noe om et land hvor alt tilsynelatende fungerer etter faste regler, som likevel ikke engang følges av de som har fastsatt dem. Et annet eksempel på kreative løsninger både praktisk og verbalt, er den kubanske sysselsettingen. Landets offisielle arbeidsledighet er svært lav. Folk flest er sysselsatt, men i jobber hvor de knapt tjener til å befordre seg til og fra arbeidsplassen. Det veldig mange rent faktisk driver med er nye, uoffisielle «yrker» presset frem av mangel og nødvendighet. Sobrino beskriver ulike nivåer av transportarbeidere, profesjonelle køståere, videreselgere, toalettpassere, selvoppnevnte turistguider og andre særegne jobber man kan tjene noen pesos eller, for de mer vellykkede, dollar på.

Også mer vanlige uttrykk, som «byttehandel», referer på Cuba til noe helt bestemt, nemlig bytte av bolig. Siden det er staten som eier alt, eller i alle fall var det sånn da Sobrino prøvde å få seg sitt eget husvære i Havanna, kan man ikke kjøpe seg et sted å bo, man må bytte boligen man bor i med noen andres. At ulike betalingsformer likevel fulgte byttehandelen – nok et eksempel på avstanden mellom ideologi og virkelighet – ble, i likhet med andre kreative måter å følge reglene på, sett gjennom fingrene med. Alt dette er ting Sobrino forklarer godt selv.

Enkelte språklige krumspring krever derimot en for­klaring utover det som står i boka, og det taler vel for seg at dette forordet skal avsluttes med en referanse til vennegjengen som skriker «pinga» av full hals på en fest hvor musikken til det populære bandet Habana Abierta, som, symbolsk nok er del av den kubanske diasporaen, ljomer ut av høyttalerne. Når noe er «de pinga», er det enten veldig bra eller skikkelig dårlig, samtidig som ordet betyr «pikk». Å kunne rope «pinga» helt lovlig mens de synger med på refrenget, gir ungdommene i Havanna en følelse både av frihet og av å være en del av en felles (språklig) kultur. Generelt er banning og andre kraftuttrykk vanskelig å oversette, da disse ordene og uttrykkene brukes i forskjellige sammenhenger og med ulik styrke både på tvers av de spanskspråklige landene, og enda mer når de skal overføres til norsk. Men så er det da heldigvis ikke banning som dominerer tekstene i Korkøya.

Hovedutfordringen i oversettelsen har heller vært å finne den riktige stemmen og flyten. Det skal lyde ropende når det ropes, reflekterende når det reflekteres og være gøy når det fortelles noe morsomt. Det skal også kjennes kubansk selv om man leser på norsk, om kubaneren aldri så mye flyter rundt i en norsk fjord på en korkøy.

Ane Christiansen

Fotnoter

1: Kubanere snakker gjerne om de 90 engelske milene, altså avstanden fra landkant til landkant. I sanger og dagligtale refereres det stadig til «las 90 millas» når man snakker om reisen mellom Cuba og USA.

2: Talen til Ortiz’ ble publisert i Revista Bimestre Cubana, Havanna, mars-april 1940, vol. XIX, s. 186, og senere i Suárez, N, «Fernando Ortiz y la cubanidad» (1996). Ciudad de La Habana: Ediciones Unión.

3: José Martí (1853-1895) var en kubansk filosof, tenker og president. Han var den store pådriveren for kubansk uavhengighet fra kolonimakten Spania, og anses også som den intellektuelle inspiratoren i den kubanske uavhengighetskrigen. I dag brukes idéene hans både av de som forsvarer det revolusjonære regimet, og av de som motarbeider det.

Vil du vite mer om boka? Du finner den her!