INNLEDNING: Prosaens nebbdyr

Av Bente Teigen Gundersen

(Denne teksten innleder antologien «Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika»)

Da Gabriel García Márquez mottok Nobels litteraturpris 8. desember i 1982, åpnet han takketalen sin med å fortelle om sjøfareren Antonio Pigafetta. Italieneren var med på Ferdinand Magellans jordomseiling. I 1519 la de ut fra Sør-Spania med fem skip, et mannskap på 280 og proviant for to år. Pigafetta var én av de atten som i 1522 kom tilbake fra den historiske ekspedisjonen i live. Fra oppdagelsesreisen som skulle endre verdensbildet skrev han det Márquez betegner som «en strengt nøyaktig skildring som likevel minner om et eventyr fostret av fantasien».

Magellans jordomseiling er en reiseskildring hvor Pigafetta beskriver det han ser i det som europerne kaller den nye verden. Fugler, fisker, dyr og mennesker ingen i Europa verken har sett eller forestilt seg før. Han forteller om «et dyr som har hode og ører på størrelse med et muldyr, og hals og kropp som en kamel, ben som en hjort og hale som en hest. Den vrinsker også som en hest.» Hvilken skapning er dette? Selv om den rike krønikelitteraturen fra conquistadorenes tid er spekket med fabeldyr, mytiske steder som Eldorado, heltedåder, død og erobring, er det kanskje bare en helt vanlig lama han beskriver.

I de mange skildringene fra den nye verden finner vi kimen til den latinamerikanske litteraturen, ifølge García Márquez. Han mener det også er her vi finner opphavet til den litterære sakprosaen, den fortellende journalistikken, som skrives i Latin-Amerika i dag. Det er et historisk sus over navnet sjangeren har fått: cronica. Selv om spranget fra koloniherrenes historiske krøniker til dagens cronica-tekster er enormt, er fortellergleden, det inderlige ønsket om å formidle historier fra virkeligheten på en måte som engasjerer og inspirerer leserne, den samme.

García Márquez definerte cronicaen som «un cuento que es verdad», en fortelling som er sann. Det er en form for sann fiksjon med slagkraften til en skjønnlitterær tekst, samtidig som den må være sannferdig helt ned til det siste kommaet.

Hva er sannhet? Hvordan ivareta det dokumentariske grunnlaget i journalistiske tekster som bruker skjønnlitterære grep? Diskusjoner rundt kildekrav, etterrettelighet og fortellerstemmens åpenhet oppstår ofte her i Norge når man snakker om litterær sakprosa. Hvordan forholder latinamerikanske skribenter seg til disse spørsmålene? Et av målene med denne antologien er nettopp å belyse dette og forhåpentligvis bidra til nye diskusjoner omkring forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa her hjemme.

Gjennom tolv cronica-tekster fra tretten land i Latin-Amerika, som favner vidt både i tematikk og form, ønsker vi å gi et innblikk i hva den narrative sakprosaen fra Latin-Amerika befatter seg med og hvordan den forholder seg til og problematiserer spørsmål rundt fiksjon/ikke-fiksjon. Kunne denne type tekster ha blitt skrevet i Norge?

 

Avokadoens etikk

Sakprosatekster er alltid en utgave av virkeligheten, ikke virkeligheten selv (Ulriksen, 2010:12). Medredaktør til denne antologien, Leila Guerriero, har sagt at den fortellende journalistikken er en redigert form for virkelighet. Den er alltid avhengig av journalistens blikk, erfaringer og teft.

Er det slik at journalistikk på jakt etter objektive og etterprøvbare fakta er mer sann og virkelig enn journalistikk som i tillegg bruker skjønnlitterære grep? Blir ikke noe utelatt i begge tilfeller? Er det mulig å få fram hele sannheten?

Meksikanske Juan Villoro bruker bildet på en oppskåret avokado for å illustrere cronica-skribentens etikk. «Livet byr på uutgrunnelige mysterier: En oppskåret avokado som legges i kjøleskapet sammen med steinen holder seg lenger (…)».

Når en skribent prøver å framstille en hendelse med udiskutabel renhet, altså uten den uspiselige steinen – uten mistanke, tvil, selvmotsigelser – som holder avokadoen grønn, er hen mindre overbevisende enn når hen presiserer begrensningen den narrative synsvinkelen har. Ved å definere avstanden eller nærheten man har til stoffet, om det er selvopplevd, observert, fortalt, inngås en kontrakt med leseren som etablerer skribentens ståsted. Denne åpenhetskontrakten kaller Villoro objektivitet.

Alle forsøk på å fortelle andres historier – selve motoren i cronicaen – er alltid en tilnærmingsøvelse. Bruk av skjønnlitterære grep er ikke en måte å frigjøre seg fra fakta eller kjensgjerninger på, men snarere å sannsynliggjøre dem gjennom en simulering, bringe dem til live som om de skjedde på nytt, med en detaljrik intensitet, skriver Villoro.

 

Hybrid form

Det er nettopp Juan Villoro som har kommet med den mest kjente og eiendommelige definisjonen på cronica-sjangeren: «La crónica, el ornitorrinco de la prosa». Cronicaen, prosaens nebbdyr. Tatt ut av kontekst kan denne definisjonen virke noe merkelig, men den gir mening når vi leser om denne merkverdige skapningen som i dag lever i elvene på Tasmania-øya. Nebbdyret er en hybrid skapning, en krysning av pattedyr, krypdyr og fugl. Den fortellende journalistikken – cronicaen – er et nebbdyr i den forstand at den kan ta opp i seg element fra andre litterære sjangre.

Fra romanen kan den hente det subjektive, evnen til å fortelle fra en hovedpersons ståsted og skape en illusjon om livet som setter leseren i sentrum av hendelsene. Fra novellen kan man låne den stramme formen og skape et univers som er avgrenset i tid og rom. Fra reportasjen henter den de uforanderlige fakta og fra intervjuet, dialogene. Det moderne teatret kan vise oss hvordan dialogene skal bygges opp, og fra det antikke teatret kan vi låne polyfonien, de flerstemmige vitnesbyrdene. I essayet kan cronicaen finne måter å argumentere på samt å sammenfatte forskjellige typer kunnskap. Selvbiografien hjelper oss å framstille erindring og å omarbeide fortellerstemmen i førsteperson. Slik kan denne hybride formen hente næring i det uendelige. Villoro advarer imidlertid mot å bruke alle disse grepene samtidig, for «det ville vært dødelig for en tekst». For ham er cronicaen et dyr hvis biologiske balanse er avhengig av å ikke være de sju forskjellige dyrene den kunne vært på én gang. Leila Guerriero mener også at cronicaen får næring fra poesi, musikk og film. Det eneste grepet fra fiksjonen man absolutt ikke kan bruke, er å finne på, dikte opp noe.

 

En redigert virkelighet

Virkeligheten er ikke umiddelbart tilgjengelig for den som observerer den. I utgangspunktet er den tildekket, den må manes fram. Og det tar tid. Felles for tekstene i denne antologien er tiden skribentene har brukt på research, deltakende observasjon og gjentatte intervjuer over tid, hvor de har vært flue på veggen i timevis, dagevis, kanskje månedsvis. For det er først da man oppdager det som ikke er åpenbart, det som ligger bak, de små meningsfulle detaljene. Jo M. Bredeveien (2017:18) snakker om forskjellen på en god story og en god historie og hevder at «det er i pausene, bak fasaden og det iscenesatte intervjuet, at virkeligheten trenger seg fram».

Tom Wolfe, den amerikanske nyjournalistikkens guru, argumenterte for at virkeligheten alltid overgår fantasien. Dette gjelder i aller høyeste grad i Latin-Amerika. Det er ikke nødvendig å dikte den opp, eller å pynte på den for at den skal bli spennende eller lesverdig. Utfordringen er heller å presentere virkeligheten, som ofte er absurd, på en sammenhengende og forståelig måte. Gjøre den mer sober, kanskje. Villoro mener en tekst står i fare for å miste kraften om den prøver å vise fram hele den grenseløse virkeligheten. Han råder cronica-skribenten til å være sparsom med brennbare virkemidler, for «virkeligheten har mer enn nok fyrstikker i seg selv».

 

En hvit flekk på kartet

Virkeligheten man forholder seg til i Latin-Amerika og Karibia kan nok føles veldig fjern for oss her i nord. Det er snakk om en region med trettitre land, nærmere 600 millioner innbyggere og et enormt kulturelt, sosialt og geografisk mangfold. Vi har kanskje alle forestillinger om det eksotiske, det magiske Latin-Amerika. Og det tragiske. Samfunnsproblem og vold har preget mange land i regionen, og naturlig nok har den fortellende journalistikken befattet seg mye med konflikter, migrasjon, narkotikahandel og fattigdom. Mange cronica-skribenter har en forkjærlighet for undergrunnsfenomen, noe som også har vært en trend i den amerikanske nyjournalistikken. Mange journalister tar nå til orde for å utvide tematikken.

Forskning viser at Latin-Amerika er et «glemt område» eller en «hvit flekk på mediekartet» i norske media (Marsteinstredet, red. 2017). Forestillingene vi har om kontinentet i Norge har i stor grad vært preget av hva vi selv har observert, opplevd og analysert. Mediedekningen gir i liten grad rom for stemmer fra Latin-Amerika som undersøker virkeligheten der fra eget ståsted og på egne premisser. Derfor er det også et mål med denne antologien å presentere journalister fra forskjellige latinamerikanske land som selv fortolker, analyserer og skriver om den virkeligheten de forholder seg til – til daglig. Forhåpentligvis kan det bidra til å utfordre og berike forestillingene som preger framstillingen av dagens Latin-Amerika i Norge. I antologien har vi gjort et bevisst utvalg av tekster som nyanserer det magiske og det tragiske.

 

Om karameller og skikkelig mat

Den meksikanske skribenten og danseren Alma Guillermoprieto framhever den fortellende journalistikkens kraft i en tid hvor vi som lesere blir bombardert med harde fakta. Og flyktig informasjon. Tweets. Gifer. Memes. Hun mener journalistikk i langform er som å få i seg «skikkelig mat» etter å ha sugd på alle karamellene den hastige informasjonsstrømmen sosiale medier og digitale nyhetskanaler gir oss. Det er denne formen for journalistikk som tillater oss å reflektere over verden, mener hun. Cronicaen er «historien vår fortalt fra sjelen». Det er derfor vi mener at vi trenger den.

Nyhetsjournalistikken bekrefter, mens den fortellende journalistikken tillater seg å tvile. Den er et blikk på, et slags levende stillbilde av en bit av virkeligheten. Der nyhetsjournalistikken ønsker først og fremst å informere, har cronicaen en klart litterær ambisjon. Den søker å erobre, å forføre leseren.

Det var akkurat det som skjedde med meg. Jeg ble forført, jeg falt pladask for skriveriene til Martín Caparrós, Juan Villoro og Elena Poniatowska da jeg på slutten av nittitallet skrev hovedoppgave om nyere latinamerikansk litteratur ved Complutense-universitetet i Madrid. Lite visste jeg da at jeg mange år senere skulle lese og oversette «Spor i knoklar» (Plot, 2015) av Leila Guerriero. Enda en gang ble jeg forført. Av den nøkterne og sakte beskrivelsen av noen rettsantropologer som sitter på et trangt kontor i Buenos Aires omgitt av pappesker med rester av knokler etter de som forsvant under Videlas militærdiktatur. Siden 1988 har massegraver blitt åpnet, beinrester gravd opp, for så å bli identifisert og levert tilbake til familiene. Små inntørkede knokler i pappesker, en rød genser, en joggesko som minner om en stiv tunge, hodeskaller med kulehull som fisketruter. Pappesker med knokler blir til mennesker av kjøtt og blod. Det er ingen tvil om at hvert ord som skrives, og hvert ord som ties i denne cronicaen, er sant.

Det har skjedd igjen nå. I arbeidet med utvalget til denne antologien. Jeg har blitt forført. Et ord, «perejil», persille, rommer de brutale om- stendighetene, rasismen, på den karibiske øya Hispaniola som er delt i to mellom Haiti og Den dominikanske republikk. Små halvtomme sukkerposer blir et sårt bilde på matmangel og nød i Venezuela. En leiemorder fra Mara Salvatrucha, en av Latin-Amerikas mest voldelige gjenger, gir sin lille datter en due som kjæledyr. Ernesto fra Cuba prostituerer seg med utenlandske kvinner. Han vil gifte seg med én av dem. En ung mann blir forvandlet til middelaldersk fakkel av naboene i landsbyen Ivirgarzama, Bolivia. Så er det portrettene. Av den grenseløse Hebe de Bonafini med det hvite skautet. Av den voldsomme Violeta Parra. En peruansk kvinne i Barcelona må ta stilling til at eggcellene hun donerer ikke er gode nok for alle europeiske kvinner som vil bli mødre. Sjøløver som svømmer sakte inn mot land i ferieparadiset Punta del Este i Uruguay. Juan Villoro som har så mye på hjertet. Heavy metal og samhold i evangeliske trossamfunn i Colombia. En mørk skikkelse som beveger seg rundt i San Gabriel og får unge mennesker til å ta livet av seg. Et nebbdyr. Et nebbdyr vi håper vil forføre og engasjere også deg.

(Bente Teigen Gundersen er oversetter og manuskonsulent og redaktør på antologien «Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika». Denne teksten innleder antologien, som du kan lese mer om her.)

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%