Deretter skifter rytmen i performancen. Raskere trommeslag endrer uttrykket fra det gravalvorlige til en styrkende, bemyndigende tone. De frammøtte danser med løsslupne bevegelser og synger gjentatte ganger, som for å mane fram budskapet både for seg selv og for tilskuerne: «Det var ikke min skyld, uansett hvor jeg var, eller hva jeg hadde på meg», før de peker framfor seg og roper, igjen med den taktfaste trommen som understreker alvoret: «Du var overgriperen! Du er overgriperen!»

Slik vil LASTESIS sammen med kvinner og skeive i denne kollektive performancen plassere skyld der den hører hjemme: hos dem som utøver vold, og hos statens institusjoner som ikke gjør nok for å stansen volden, men som heller beskytter voldsutøverene gjennom straffefrihet. Tittelen «En overgriper på din vei» henspiller spottende på det chilenske politiets tidligere valgspråk «En venn på din vei». Performancen framstiller ikke politiet som en støttespiller, men som en overgriper og en del av problemet. Under første framføring sto kollektivet foran politistasjonen i Valparaíso. Kritikken rettes mot et voldelig samfunnssystem som opprettholdes av statens nyliberale og patriarkalske institusjoner.

I skrivende stund er det også i Norge en pågående debatt om politiet og rettsapparatets rolle i volds- og drapssaker. Drapet i Elverum 2. januar 2024 betegnes av den avdødes familie som et varslet drap. Familien har uttrykt «dyp skuffelse over oppfølgingen avdøde fikk fra politiet». Kvinnen ba om voldsalarm, men politiet vurderte voldsrisikoen som lav. Hun ba så om omvendt voldsalarm, men domstolene rakk ikke å ta stilling til saken før hun ble myrdet. Spesialenheten for politisaker har åpnet etterforsking av Oslo politidistrikt for å avklare om politiet har brutt sin beskyttelsesplikt overfor kvinnen. I partnerdrapskommisjonens utredning fra 2020 med navn «Varslet drap» var nettopp en av konklusjonene at «politi og andre instanser i hjelpeapparatet ikke iverksatte tidsnok forebyggende tiltak som kunne redusert risikoen for alvorlig partnervold og partnerdrap. Dette til tross for at politi og annet hjelpeapparat har en rekke slike tiltak tilgjengelig». Også her i Norge er det farlig å være kvinne og skeiv, og institusjonene som er ment for å ta vare på oss, svikter. I saker hvor kvinner blir drept av menn, brukes det i Latin-Amerika betegnelsen femicid. Begrepet ble introdusert av aktivisten og forfatteren Diana Russell i 1979 og gjenspeiler den kjønnede dimensjonen som partnerdrap og vold i nære relasjoner ikke gjør. De fleste kvinnene som blir drept, blir drept av menn.

I manifestet Brenn frykten spør LASTESIS hvordan de kan bekjempe patriarkatet og kapitalismen. Deres metode er «aksjoner og ikke bare […] kritikk». De chilenske damene har bakgrunn fra scenekunst, design, akademia og aktivisme. Navnet LASTESIS skrives med versaler som et grafisk rop. Det henspiller på tesene eller teoriene og gjenspeiler kollektivets mål om å gjøre feministiske teorier tilgjengelige for vanlig folk gjennom deltakende kunst. Performancene bryter normene for hvordan kvinner skal oppføre seg. Som et svar på volden som gjennomsyrer samfunnet, inntar kvinner og skeive det offentlige rom på en måte som gjør kroppen til et middel for politiske ytringer.

Kroppslige aksjonsmetoder har vært mye brukt i den siste tidas solidaritetsmarkeringer med det palestinske folk i Norge. Siden oktober 2023 har Israel utført kontinuerlige angrep mot den palestinske befolkningen på Gaza, som per januar 2024 har ført til over 25 000 drepte hvorav 75 % er kvinner og barn. Verdenssamfunnets unnfallenhet og doble standarder i møte med krigen har ført til et massivt engasjement blant vanlige folk. Kreativiteten er stor. For eksempel har vi svøpt oss inn i likposer og lagt oss foran Stortinget for at politikerne må «trå over lik» på vei til jobb. På den måten visualiserer våre kropper palestinske kropper som har blitt utsatt for vold og drept. Identifikasjon og kroppsliggjøring blir sentrale virkemidler for å påvirke politikerne og opinionen. Et annet eksempel er markeringa utenfor NRK-bygget i forbindelse med Melodi Grand Prix-delfinalene. 300 aksjonister møtte opp for å kreve at Israel utestenges fra folkefesten. Hver og én av oss holdt en bylt i armene som symboliserte Gazas drepte barn. De visuelle inntrykkene og medieoppmerksomheten slike aksjoner får, viser hvordan kunst- og kulturfeltet spiller en viktig rolle i å engasjere folk til handling mot urett og vold.

Felles for LASTESIS-performancen og eksemplene fra Palestina-aksjonene er at de ved å sette kroppen i sentrum, gjør folk til aktive deltakere for å stanse volden. Aksjonsformen utgjør en aktiviserende og demokratiserende prosess hvor alle som deltar er like viktige. «En overgriper på din vei» ble laget med en tekst og koreografi det skulle være enkelt å reprodusere. Kollektivet oppfordret folk til å bruke performancen og gjøre den aktuell for situasjoner rundt omkring i verden ved å endre på tekst og koreografi til egen kontekst. Den opp- fordringen ble tatt på alvor. Egenaktiviseringen ved å bruke kroppen som aksjonsmetode er mobiliserende. Å øve inn og framføre en performance er en kollektiv prosess som skaper fellesskap blant deltakerne. Vi aner ikke hvilke reaksjoner vi vil få under og etter aksjoner. Blir vi sanksjonert? LASTESIS ble blant annet anmeldt av gendarmeripolitiet Carabineros for «manglende respekt for myndigheten» og «oppfordring til vold» etter en av sine aksjoner. Sammen og hver for oss risikerer aksjonistene noe. Men fryktløsheten og trangen til opp- rør maner aksjonistene til å gripe inn i den voldelige verdenen for å endre den.

Frida Kahlos maleri «Noen få små stikk» skildrer tabubelagte erfaringer knyttet til kvinnekroppen som ikke ble ansett som relevante for kunsten. Som billedkunstner griper hun også inn i verden på en kroppslig måte. Kahlo setter kvinnekroppen i sentrum, men ikke som et begjærsobjekt for mannen. På sin første separatutstilling i New York (i 1938) viste hun fram intime malerier av nakne kvinner som føder, gjennomgår aborter og blir drept. Gjennom maleriene insisterer Kahlo på at kvinnens erfaringer er relevante for kunsten, og sånn sett universelle. I «Brenn frykten» skildrer LASTESIS hvordan det er å være kvinne i Chile i dag. De viser til egne erfaringer med ulovlig abort i et land hvor abort er strengt regulert og det inntil 2017 eksisterte et totalforbud. Kollektivet slår fast at de feministiske kravene må være en del av klassekampen, og at opprettholdelsen av kapitalismen nettopp er basert på kvinners yrkesmessige, seksuelle og reproduktive arbeid. «Man kan ikke forstå klassekamp uten å vite at arbeiderklassen er delt i to underklasser: mennene, privilegerte / kvinnene, undertrykte» skriver de i manifestet. Kollektivet krever retten til å bestemme over egen kropp, retten til fri tilgang til utdanning og helse, retten til å leve i fred. De argumenterer for at patriarkatet og kapitalen er en voldelig allianse som utnytter og undertrykker alle kjønn. Bare ved å nedkjempe disse strukturene kan vi danne solidariske fellesskap hvor vi kan leve frie og rettferdige liv. Kampen starter med fryktløse kroppslige aksjoner.