Kroppen som verktøy for å endre verden
Forord til «Brenn frykten» av oversetter og lektor Stine Linnerud Jespersen
I et kjent verk av den meksikanske maleren Frida Kahlo ser vi en naken kvinne som ligger død på en hvit seng. Kroppen er gjennomboret av knivstikk, og det er blod overalt. Ved siden av senga står en mann med en dolk i den ene hånda og et lommetørkle tilsmusset av blod i den andre. Mannen ser fornøyd ut, ja, kanskje han til og med blunker skadefro mot oss der han står inntil kvinnen. En hvit og en svart due spenner ut et banner over dem med tittelen på maleriet: «Noen få små stikk» (1935). Det dreier seg om et sitat Frida Kahlo leste i en avis og som var hentet fra en manns forsvar i retten etter å ha drept kona si. Han sa han bare hadde «gitt henne noen få små stikk».
Slike hendelser opphørte dessverre ikke i det forrige århundre. I manifestet «Brenn frykten» tar det chilenske kunstnerkollektivet LASTESIS et kraftfullt oppgjør med en machokultur hvor menn voldtar og dreper kvinner og slipper ustraffet fra det. Raseriet slår som en pulserende nerve i manifestet: «Vi er rasende. Rasende på undertrykkelsen som har pågått i tusenvis av år. Rasende på straffefriheten som har vedvart gjennom historien. Rasende og redde for å bli overfalt, drept og glemt». Med personlige beretninger går kollektivet LASTESIS hardt ut mot maktas institusjoner og støttespillere som «raner dem for alt, unntatt raseriet». De insisterer på at nyliberalismen og patriarkatet må bekjempes samtidig. I manifestet legger de fram sin kunstneriske og aktivistiske metode i arbeidet for et mer solidarisk samfunn og oppfordrer til kollektive kroppslige aksjoner.
Kollektivet LASTESIS ble verdenskjent med performancen «Un violador en tu camino» (En overgriper på din vei) som ble fremført under opprøret i Chile i 2019. På den internasjonale FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner framførte et hav av mennesker denne flashmoben foran Chiles høyesterett mens de taktfast beveget kroppene etter den enkle og slagkraftige koreografien. Performancen traff en nerve i den internasjonale kvinnebevegelsen og gikk viralt. Teksten ble oversatt og framført over hele verden, også her i Norge. I 2020 var kollektivet LASTESIS på Times’ liste over de hundre mest innflytelsesrike personene i verden. Nadya Tolokonnikova fra Pussy Riots fremhevet den gang hvordan LASTESIS’ performance ble til en populærkulturell hit hvis mål er å endre verden, ikke underholde, mens hun refererte til Bertolt Brechts sitat: «Kunst er ikke et speil holdt opp mot virkeligheten, men en hammer som skal forme den».
Performancen begynner med å slå fast at «patriarkatet er en dommer som dømmer oss ved fødsel». Dette bygger på de feministiske teoriene til den argentinsk-brasilianske antropologen Rita Segato. Hun påpeker hvordan menn anser kvinner som ulydige av natur og dermed forsøker å straffe dem til lydighet. I performancen gis eksempler på hvilken straff denne dommen innebærer: «femicid, straffefrihet for min morder, bortføringer og voldtekt». Menneskene som framfører performancen er lettkledde, og for hvert eksempel de roper ut, legger de hendene på hodet og setter seg langsomt ned på huk. Bevegelsen illuderer politiets ulovlige og krenkende behandling av anholdte kvinner som tvinges til å kle seg nakne for å sette seg på huk foran dem.
Deretter skifter rytmen i performancen. Raskere trommeslag endrer uttrykket fra det gravalvorlige til en styrkende, bemyndigende tone. De frammøtte danser med løsslupne bevegelser og synger gjentatte ganger, som for å mane fram budskapet både for seg selv og for tilskuerne: «Det var ikke min skyld, uansett hvor jeg var, eller hva jeg hadde på meg», før de peker framfor seg og roper, igjen med den taktfaste trommen som understreker alvoret: «Du var overgriperen! Du er overgriperen!»
Slik vil LASTESIS sammen med kvinner og skeive i denne kollektive performancen plassere skyld der den hører hjemme: hos dem som utøver vold, og hos statens institusjoner som ikke gjør nok for å stansen volden, men som heller beskytter voldsutøverene gjennom straffefrihet. Tittelen «En overgriper på din vei» henspiller spottende på det chilenske politiets tidligere valgspråk «En venn på din vei». Performancen framstiller ikke politiet som en støttespiller, men som en overgriper og en del av problemet. Under første framføring sto kollektivet foran politistasjonen i Valparaíso. Kritikken rettes mot et voldelig samfunnssystem som opprettholdes av statens nyliberale og patriarkalske institusjoner.
I skrivende stund er det også i Norge en pågående debatt om politiet og rettsapparatets rolle i volds- og drapssaker. Drapet i Elverum 2. januar 2024 betegnes av den avdødes familie som et varslet drap. Familien har uttrykt «dyp skuffelse over oppfølgingen avdøde fikk fra politiet». Kvinnen ba om voldsalarm, men politiet vurderte voldsrisikoen som lav. Hun ba så om omvendt voldsalarm, men domstolene rakk ikke å ta stilling til saken før hun ble myrdet. Spesialenheten for politisaker har åpnet etterforsking av Oslo politidistrikt for å avklare om politiet har brutt sin beskyttelsesplikt overfor kvinnen. I partnerdrapskommisjonens utredning fra 2020 med navn «Varslet drap» var nettopp en av konklusjonene at «politi og andre instanser i hjelpeapparatet ikke iverksatte tidsnok forebyggende tiltak som kunne redusert risikoen for alvorlig partnervold og partnerdrap. Dette til tross for at politi og annet hjelpeapparat har en rekke slike tiltak tilgjengelig». Også her i Norge er det farlig å være kvinne og skeiv, og institusjonene som er ment for å ta vare på oss, svikter. I saker hvor kvinner blir drept av menn, brukes det i Latin-Amerika betegnelsen femicid. Begrepet ble introdusert av aktivisten og forfatteren Diana Russell i 1979 og gjenspeiler den kjønnede dimensjonen som partnerdrap og vold i nære relasjoner ikke gjør. De fleste kvinnene som blir drept, blir drept av menn.
I manifestet Brenn frykten spør LASTESIS hvordan de kan bekjempe patriarkatet og kapitalismen. Deres metode er «aksjoner og ikke bare […] kritikk». De chilenske damene har bakgrunn fra scenekunst, design, akademia og aktivisme. Navnet LASTESIS skrives med versaler som et grafisk rop. Det henspiller på tesene eller teoriene og gjenspeiler kollektivets mål om å gjøre feministiske teorier tilgjengelige for vanlig folk gjennom deltakende kunst. Performancene bryter normene for hvordan kvinner skal oppføre seg. Som et svar på volden som gjennomsyrer samfunnet, inntar kvinner og skeive det offentlige rom på en måte som gjør kroppen til et middel for politiske ytringer.
Kroppslige aksjonsmetoder har vært mye brukt i den siste tidas solidaritetsmarkeringer med det palestinske folk i Norge. Siden oktober 2023 har Israel utført kontinuerlige angrep mot den palestinske befolkningen på Gaza, som per januar 2024 har ført til over 25 000 drepte hvorav 75 % er kvinner og barn. Verdenssamfunnets unnfallenhet og doble standarder i møte med krigen har ført til et massivt engasjement blant vanlige folk. Kreativiteten er stor. For eksempel har vi svøpt oss inn i likposer og lagt oss foran Stortinget for at politikerne må «trå over lik» på vei til jobb. På den måten visualiserer våre kropper palestinske kropper som har blitt utsatt for vold og drept. Identifikasjon og kroppsliggjøring blir sentrale virkemidler for å påvirke politikerne og opinionen. Et annet eksempel er markeringa utenfor NRK-bygget i forbindelse med Melodi Grand Prix-delfinalene. 300 aksjonister møtte opp for å kreve at Israel utestenges fra folkefesten. Hver og én av oss holdt en bylt i armene som symboliserte Gazas drepte barn. De visuelle inntrykkene og medieoppmerksomheten slike aksjoner får, viser hvordan kunst- og kulturfeltet spiller en viktig rolle i å engasjere folk til handling mot urett og vold.
Felles for LASTESIS-performancen og eksemplene fra Palestina-aksjonene er at de ved å sette kroppen i sentrum, gjør folk til aktive deltakere for å stanse volden. Aksjonsformen utgjør en aktiviserende og demokratiserende prosess hvor alle som deltar er like viktige. «En overgriper på din vei» ble laget med en tekst og koreografi det skulle være enkelt å reprodusere. Kollektivet oppfordret folk til å bruke performancen og gjøre den aktuell for situasjoner rundt omkring i verden ved å endre på tekst og koreografi til egen kontekst. Den opp- fordringen ble tatt på alvor. Egenaktiviseringen ved å bruke kroppen som aksjonsmetode er mobiliserende. Å øve inn og framføre en performance er en kollektiv prosess som skaper fellesskap blant deltakerne. Vi aner ikke hvilke reaksjoner vi vil få under og etter aksjoner. Blir vi sanksjonert? LASTESIS ble blant annet anmeldt av gendarmeripolitiet Carabineros for «manglende respekt for myndigheten» og «oppfordring til vold» etter en av sine aksjoner. Sammen og hver for oss risikerer aksjonistene noe. Men fryktløsheten og trangen til opp- rør maner aksjonistene til å gripe inn i den voldelige verdenen for å endre den.
Frida Kahlos maleri «Noen få små stikk» skildrer tabubelagte erfaringer knyttet til kvinnekroppen som ikke ble ansett som relevante for kunsten. Som billedkunstner griper hun også inn i verden på en kroppslig måte. Kahlo setter kvinnekroppen i sentrum, men ikke som et begjærsobjekt for mannen. På sin første separatutstilling i New York (i 1938) viste hun fram intime malerier av nakne kvinner som føder, gjennomgår aborter og blir drept. Gjennom maleriene insisterer Kahlo på at kvinnens erfaringer er relevante for kunsten, og sånn sett universelle. I «Brenn frykten» skildrer LASTESIS hvordan det er å være kvinne i Chile i dag. De viser til egne erfaringer med ulovlig abort i et land hvor abort er strengt regulert og det inntil 2017 eksisterte et totalforbud. Kollektivet slår fast at de feministiske kravene må være en del av klassekampen, og at opprettholdelsen av kapitalismen nettopp er basert på kvinners yrkesmessige, seksuelle og reproduktive arbeid. «Man kan ikke forstå klassekamp uten å vite at arbeiderklassen er delt i to underklasser: mennene, privilegerte / kvinnene, undertrykte» skriver de i manifestet. Kollektivet krever retten til å bestemme over egen kropp, retten til fri tilgang til utdanning og helse, retten til å leve i fred. De argumenterer for at patriarkatet og kapitalen er en voldelig allianse som utnytter og undertrykker alle kjønn. Bare ved å nedkjempe disse strukturene kan vi danne solidariske fellesskap hvor vi kan leve frie og rettferdige liv. Kampen starter med fryktløse kroppslige aksjoner.