Etterord til Sommeren mamma hadde grønne øyne

Av Sindre Andersen

Tatiana Țîbuleac er født i 1978 i Chișinău, hovedstaden i Republikken Moldova. Hennes yrkesvei har vært journalistikken, både i aviser og framfor alt fjernsyn, og hun har siden 2008 vært bosatt i Paris. I 2014 debuterte hun litterært med en novellesamling, og i 2017 kom Sommeren mamma hadde grønne øyne, hennes første roman.

Moldova er en liten jordbruksnasjon som har lang felles historie både med Romania og Russland. I flere hundre år var området – som dekker mesteparten av landskapet Bessarabia, beliggende i lavlandet mellom elvene Prut og Dnestr – en del av det større fyrstedømmet Moldova, der rumensk (det latinskættede limba română) var hovedspråk. Men i 1812 ble det okkupert og innlemmet i det russiske riket. I mellomkrigstiden utgjorde Moldova en del av kongedømmet Romania, før det igjen ble tatt av russerne og gjort til sovjetrepublikk etter andre verdenskrig. Fullt uavhengig ble landet i 1991.

Av moderne moldovsk litteratur oversatt til norsk finnes fra før Vladimir Lortsjenkovs humoristiske samtidsskildring Melk og honning (Libretto forlag, 2011). Den er imidlertid skrevet på russisk – og etter alt å dømme er Sommeren mamma hadde grønne øyne første bok fra Moldova som er oversatt til norsk fra rumensk, som altså er landets suverent største språk.

Øynene til mamma var en feil

Handlingen i Țîbuleacs lille roman har dog ingen kobling til forfatterens hjemland, heller ikke til nabolandene. Like fullt preges den av en grunnproblematikk som er velkjent fra mye litteratur fra det østlige Europa. De kulturelle markørene i fortellingen formidler eksil-erfaringer som Aleksy og familien deler med millioner av «bindestreks-europeere»: polakker, rumenere, eks-jugoslaver og andre, som i flere generasjoner har flyktet fra krig og uutholdelige regimer og blitt en del av demografien – beklagelig ofte som del av en underklasse, i et Europa hvor deres kultur og nasjonaliteter blitt møtt med dyptstikkende fordommer. De får ofte en merkelig status som «halv-europeere» – verken representanter for innfødt kultur eller for mangfold, og deres kulturelle fotavtrykk i de nye landene må man ned på et hverdagsplan for å få øye på (polakker utgjør for eksempel i dag den nest største innvandrergruppen i Storbritannia, og den aller største i Norge).

Hovedpersonen Aleksys forakt mot og fortrengning av sin egen kulturelle bakgrunn er ikke hovedåren i Sommeren mamma hadde grønne øyne, men det ligger der som et slumrende motiv, en slags stemning. Tidlig bebreider han sin egen far fordi han giftet seg med en polsk kvinne – først et stykke uti skjønner vi at Aleksy selv faktisk er andregenerasjons polsk innvandrer. Han har vokst opp i et immigranttett strøk i en forstad til London, hvis elendighet et stykke på vei kan tilskrives Aleksys egne smått morbide overdrivelser, men hvor han like fullt, og i sin innerste krets, har fått stifte bekjentskap med alkoholisme, psykisk sykdom, død, religiøst hykleri og generell sosial fornedrelse. I Polen har han aldri satt sin fot, han hater dette landet slik han hater hele sin familie, og de fleste andre, inkludert seg selv. Selvforakten blir også en viktig del av romanens humoristiske beholdning. Selvironi og selvhat går hånd i hånd, slik kynisme og melankoli også gjør det, i denne sirklende fortellingen.

Øynene til mamma var rester etter en vakker mor

Aleksy har selvinnsikt nok til at han blir en pålitelig forteller av sin egen historie, selv om han ikke akkurat er noen rasjonell aktør. Enten hans bakgrunn tolkes som arv eller miljø, har vi null problemer med å skjønne at Aleksy ikke har det helt greit. Sommeren mamma hadde grønne øyne er fortalt med sterk formsans og poetisk kraft, men i realiteten er den skrevet på oppfordring fra en psykiater – på fortellingens «nåtidsplan», hvor Aleksy er godt voksen, i trettiårene, suksessrik som kunstmaler i Paris, og bundet til rullestolen etter en tragisk ulykke. Han lever et materielt godt liv, og malingen har gitt ham en ventil fra de selsomste traumene. Det er når det butter imot med den kunstmaleriske inspirasjonen at det blir en terapeutisk løsning nettopp å gjenfortelle, gjenerfare, denne fordums sommeren da alt forandret seg, sommeren da han sto på terskelen til voksenlivet og som han tilbragte med sin forhatte mor i en anonym landsby noen timer utenfor Paris.

Romanen, det vil si gjenfortellingen av sommeren, består av en rekke sidesprang, fram- og tilbakeblikk som bidrar til å forklare Aleksys skjebne og hans gjennomgående illusjonsløse blikk på omverdenen. Likevel forblir alle de fargesterke personene vi møter – moren, bestemoren, søsteren Mika (som døde som barn), gåtefulle Moira, landsbyens alkoholiserte utleier John, kunstneragenten Sacha, de pubertale bestevennene Jim og Kalo – egentlig ikke noe annet enn bipersoner, i streng forstand rekvisitter. Det gjør egentlig ikke Aleksy selv heller. Det som virkelig pulserer og lever her, er nemlig selve den forunderlige og triste og fantastiske sommeren, som i all sin prakt får representere det virkelige gode i livet, kjærligheten, de overveldende, livgivende, magiske kreftene som blusser opp, for brått å slokne, men som vi aldri glemmer. Slik andre holder fast på sin gylne, fjerne, uskyldige barndom, holder Aleksy fast på denne ene sommeren rett etter videregående, helt i tuppen av barn- dommen, som for alltid vil minne ham om at hans familie og oppvekst, hans nedarvede psykiske anormalitet og hans kjangs på de skjønneste jentene kanskje ikke bare var sorgen likevel.

Og at den virkelige mammaen hans var den som lyste gjennom de grønne øynene.

Øynene til mamma var mine ufortalte historier

Det er en sterkt idealistisk, men også pessimistisk, roman. Bitterheten, beskheten, elendigheten slipper aldri taket, verken i Aleksys språk og tankeverden eller i hans faktiske liv. Historien har en alt annet enn lykkelig slutt – hvis man tenker kronologisk. Det lykkelige, oppløftende blir det at slike somre finnes. Og at vi mennesker kan finne hverandre på slike plasser, i tiden – og i gjen-opplevelsen av tiden – uten at det nødvendigvis involverer så mange ord og rasjonelle forklaringer.

Blant mye annet kan denne romanen også leses som en skildring av morskap, med reelle sosiale fortegn. Omsorgssvikten Aleksys mor åpenbart har gjort seg skyldig i, har sine naturlige forklaringer. Kanskje det bare er gjennom Aleksys mørke briller at moren er det groteske hespetreet hun framstilles som? Og selvfølgelig er dette en roman om kunstens betydning, fantasiens, forestillingskraftens, språkets – men kanskje først og fremst fargenes. Den franske landsbyen er et sted bare en sann drømmer – som Aleksy er, langt der nede – kunne gitt evig liv.

Øynene til mamma var skjell som vokste på trær

Țîbuleacs både sprudlende og kontrollerte stil leder tankene til forfattere hun selv har framhevet som sine store favoritter. Her er den ungdommelige arrogansen fra J.D. Salingers The Catcher in the Rye. Her er den godmodig-absurde satiren og irritable fortellerstilen fra Nikolaj Gogols historier. Her er det ville temperamentet og den lengselsfulle billedbruken fra Latin-Amerikas magiske realisme, som også inkluderer en ekspresjonistisk omsorg i selve språket for forskrudde familiemedlemmer og -relasjoner, karakteristisk for mye øst- og sentraleuropeisk litteratur. Når Aleksys mor får et innfall og fyller kjøkkenet med tagliatelle, eller går amok på loppemarkedet, går tankene til den tragiske, maniske farsskikkelsen i polsk-jødiske Bruno Schulz’ absurde fortellinger. På sitt voldsomste og beste antar Țîbuleacs og Aleksys univers noe fantasifullt drømmeaktig med en akkurat passe vill kobling til de materielle realiteter.

Øynene til mamma var knopper som brister

Rumensk kalles ofte «moldovsk» av sine brukere i Moldova, men det er i praksis det samme språket, og i Țîbuleacs prosa er det forsvinnende få regionalismer/dialektord. Samtidig blir den franske landsbyen hun konstruerer for Aleksy og moren et sommerparadis utenfor tid og sted, et sted hvor hun kan legge inn sine egne referanser. For eksempel var «karamellhane», en slik som Aleksys mor blir forært av den kjekke kajakkinstruktøren Ra, et populært godteriprodukt i store deler av Sovjetunionen på 1980-tallet – sannsynligvis helt ukjent i det rurale Frankrike både da og nå.

Sommeren mamma hadde grønne øyne er blitt en usedvanlig suksessrik debutroman, i første omgang i den rumensktalende verden – som selvfølgelig inkluderer de fire (beskjedent anslått) millioner rumenere/moldovere som lever i utlendighet, og hvis kulturdiplomater har heiet fram oversettelsene utgitt i Frankrike og Spania. Den spanske utgaven har også gått i flerfoldige opplag, og blitt møtt med forbløffelse og begeistring i flere latinamerikanske land. Originalen ble utropt til årets bok i kulturavisen Observator Cultural, og ble i tillegg smykket med Observator Lyceum, en bokpris der videregåendeelever sitter i juryen (tilsvarer Ungdommens kritikerpris i Norge). Det kritikerdrevne nettstedet Romanian Literature Now hadde nylig Țîbuleacs roman på andreplass i sin kåring av de beste rumenskspråklige romanene forrige tiår.

Her ble Țîbuleac kun slått av mursteinen Solenoid av den internasjonalt etablerte Mircea Cărtărescu – og i tider hvor man venter på at det rumenske språket skal få sin første Nobelpris, er det på sin plass at verden blir minnet på den underskogen som finnes også i dette språkområdet; av grønnglitrende vekster, flerdimensjonale fortellinger som kan hjelpe oss til å se vår egen samtid som en del av en evighet, og samtidig som en egen unik og umistelig sommer.

Sindre Andersen er poet, oversetter og kritiker. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Blodet i hodet på Flamme forlag. I 2017 kom hans gjendiktning av Svetlana Cârsteans diktsyklus Tyngdekraft på forlaget H//O//F, hvor han også inngår i arbeidsgruppen. Han har ellers oversatt flere bøker fra svensk og engelsk, og er fast bokanmelder i Klassekampen.

Etterordet har mottatt støtte fra Fritt Ord.