Tatiana Ţîbuleacs debutroman Sommeren mamma hadde grønne øyne omtales som en av de store oppdagelsene i nyere europeisk litteratur og er en stor kritikerfavoritt i Spania og Sør-Amerika.
Etter en tragisk ulykke har den suksessrike kunstmaleren Aleksy ikke lenger førlighet i beina og bruker rullestol. Når den kunstneriske inspirasjonen også får behov for hjelp til å komme videre, oppfordrer psykiateren Aleksy til å gjenfortelle historien om sommeren da alt forandret seg for ham. Sommeren han sto på terskelen til voksenlivet og tilbragte med sin forhatte mor i en landsby noen timer utenfor Paris.
Aleksys erindringer om fortiden fortelles med en penn full av råskap og svart humor, og viser en intens fortellerkraft i dette brutale vitnesbyrdet, som kombinerer harmen, maktesløsheten og skjørheten som lever i forholdet mellom mor og barn, men også er en fortelling om utenforskap, sorg og omsorgssvikt. Leseren blir kjent med moren han hater og elsker, den døde søsteren Mika, den gåtefulle Moira, landsbyens alkoholiserte utleier John, kunstneragenten Sacha og Aleksys pubertale bestekompiser Jim og Kalo.
Fortellingen formidler erfaringer som Aleksy og familien deler med millioner av «bindestreks-europeere»: polakker, rumenere, eks-jugoslaver og andre som i flere generasjoner har flyktet fra krig og undertrykkende regimer og blitt en del av demografien i andre europeiske land – ofte som del av en sosial underklasse, i et Europa hvor kulturen fra deres hjemland blir møtt med dyptstikkende fordommer. Ofte får familiene en merkelig status som «halv-europeere» – og blir verken representanter for innfødt kultur eller mangfold.
Tatiana Ţîbuleac har skrevet en roman som fletter sammen liv og død i sin appell til kjærligheten og tilgivelsen. En fortelling om den forunderlige og triste og fantastiske sommeren, som i all sin prakt får representere det virkelig gode i livet: kjærlighetens overveldende, livgivende og magiske krefter, som blusser opp, for brått å slokne, men som vi aldri glemmer.
