Etterord til boken Ayotzinapa: I live da de tok dem av Andalusia K. Soloff, Marco Parra og Anahí H. Galaviz (etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord).

Om natten mellom 26. og 27. september i 2014, i en liten by i delstaten Guerrero i Mexico, falt verden i grus.

Av John Gibler

Studenter fra den lille rurale lærerskolen, Raúl Isidro Burgos, hadde reist fra Ayotzinapa, hvor skolen ligger, til byen Iguala for å beslaglegge rutebusser. Studentene ville samle nok busser til å reise i karavane fra Guerrero til Mexico by noen dager senere. Der skulle de slutte seg til marsjen 2. oktober, den årlige markeringen for studentmassakren på Tlatelolco-plassen i 1968.

Hvorfor ville de beslaglegge bussene? Og hva betyr det egentlig? Innebar ikke det at de stjal bussene og kidnappet sjåførene? En fremmed som besøker denne regionen og ønsker svar på disse spørsmålene, må først huske at Guerrero, lik andre steder i Mexico og i Latin-Amerika, har vært offer for en brutal invasjon.

Inntrengerne så på seg selv som erobrere og invasjonen som en erobring. Folkene som hadde bebodd disse territoriene i mange tusen år, kjempet imot inntrengerne. De nektet å forlate landet, de nektet å dø, å la seg assimilere, å fornekte sin egen eksistens.

I dag snakkes fortsatt fire forskjellige urfolksspråk i Guerrero av nær tjue prosent av befolkningen. Grender og urfolksområder i delstaten eksisterer uavhengig av lokale og føderale myndigheter: Det finnes få til ingen sykehus, skoler, asfalterte veier eller andre typer tjenester som vi ofte regner som offentlige i vår del av verden. For mange er soldatenes patruljering av kjerreveiene på jakt etter opprørere eller for å beskytte narkotrafikanter, den eneste kontakten deres med staten: Guerrero er den største heroinregionen i hele Amerika.

I tillegg er Guerrero hjemsted for en lang og velkjent opprørstradisjon. To barneskolelærere som selv studerte i Ayotzinapa – Lucio Cabañas og Genaro Vázquez— førte geriljakrig mot den brutale og undertrykkende meksikanske regjeringen på 1960- og 1970-tallet. Begge ble drept, men innflytelsen og inspirasjonen etter dem lever videre i dag.

I 1996 tok Folkets revolusjonshær (Ejército Popular Revolucionario – EPR) til våpen på årsdagen for en politimassakre av 17 bønder i landsbyen Aguas Blancas i Guerrero. EPR-opprøret ble møtt med stor folkelig støtte, men også med en militær stor-offensiv. Den dag i dag ser regjeringen på Guerrero som et arnested for opprør, og på Ayotzinapa-studentene som unge geriljasoldater i forkledning. De beskyldes for forbrytelser de aldri har begått.

På sett og vis har regjeringen rett: Guerrero er et sted for kontinuerlig motstand. Studentene fra Ayotzinapa har selv en dyp forpliktelse for kampen – som studentaktivister – for sosial rettferdighet og for at lærerskolen deres skal få bestå. I mange år har både delstatsmyndigheter og føderale myndigheter forsøkt å svekke skolen gjennom undertrykkelse og budsjettkutt. Bare det at skolen finnes, oppfattes som en trussel.

Og igjen har de på en måte rett. Skolen Ayotzinapa ble opprettet av og for Mexicos rurale befolkning, som i all hovedsak er urfolk, for å utdanne lærere som kan jobbe på landsbygda. Mexicos føderale myndigheter har vært mest opptatt av å fordrive folk fra landsbygda, av å tvinge folk til å migrere til byene eller USA og slik åpne opp landområder for utvinningsindustri. Landsbybefolkningen i Guerrero – og andre steder – har kjempet mot dette, og lærerskolen i Ayotzinapa er en av få utdanningsinstitusjoner de har adgang til og som er ment for dem.

I oktober 2014 intervjuet jeg Juan Pérez, en ung lærerstudent med urfolksbakgrunn, og en av de som overlevde angrepene du leser om i denne boka. Han fortalte meg at han kom til Ayotzinapa for å studere til barneskolelærer. Han ville jobbe i sin egen landsby fordi de aldri tidligere har hatt en lærer som snakker språket deres, Me’phaa. Tenk litt på dette: I 2014, mens Mexico sitter som medlem i FNs permanente forum for urfolkssaker (UNPFII), og i tillegg er hjemsted for en av verdens rikeste mennesker, Carlos Slim, forteller en ung mann med et friskt skuddsår i kneet, at i hans landsby har de aldri hatt en lærer som kan språket deres. Den studenten er Ayotzinapa.

Og hvis du nå har alt dette i mente, vil det kanskje ikke lenger høres så rart ut at studentene hadde samlet seg, ubevæpnet, ved en bomstasjon i utkanten av en liten by, der de tok sjansen på å stoppe en rutebuss og informere sjåføren om at bussen «ville bli midlertidig reservert av den rurale lærerskolen Raúl Isidro Burgos i Ayotzinapa for formål knyttet til utdanning og sosial rettferdighet».

 

II

Hendelsene som førte til angrepene mot studentene er sammensatte, og hver minste detalj er viktig for å avdekke sannheten og for å kjempe for rettferdighet[1].

Natten mellom 26. og 27. september 2014 reiste rundt 80 lærerstudenter, for det meste førsteårsstudenter som bare hadde gått på skolen i noen uker, fra Ayotzinapa til Iguala ombord i to busser. Rundt klokka 18 delte studentene seg, da en buss ble værende igjen utenfor Iguala mens den andre dro mot Huitzuco, ikke langt unna.

I Huitzuco forsøkte studentene å beslaglegge en tredje buss. Sjåføren ba om tillatelse til først å slippe passasjerene sine av i Iguala. Studentene gikk med på dette og ni av dem steg ombord og ble med. Fremme ved bussterminalen låste imidlertid sjåføren studentene inne i bussen og begynte å ringe med mobiltelefonen sin. Studentene fikk følelsen av at noe ikke stemte og ringte kameratene i de to ventende bussene, som hastet til busstasjonen i Iguala. De klarte å få de ni studentene ut av den låste bussen, og tok kontroll over ytterligere tre busser. Studentene forlot deretter bussterminalen ombord i totalt fem busser. Sjåførene tok to ulike ruter.

Nesten umiddelbart begynte politiet i Iguala å forfølge og å skyte mot studentene. Klokka var nå blitt rundt ni om kvelden. I løpet av de påfølgende 7-8 timene skulle politifolk fra tre forskjellige byer, fra delstatspolitistyrkene i Guerrero og fra det føderale politiet, angripe studentene på ulike posisjoner i Iguala. De gikk også til voldsomt angrep på en buss som fraktet et juniorfotballag og drepte tre mennesker i denne bussen.

Angrepene skjedde simultant, og foregikk gjennom mange timer på flere steder. Politiet trappet opp skytingen helt til de hadde stanset alle bussene. På et tidspunkt, mellom klokka ti og elleve om kvelden, ser det ut til at noen gir ordre om å forsvinne alle studentene som de ulike politistyrkene hadde arrestert.

 

Å forsvinne noen. Nok et verb som må forklares. Tvungen forsvinning er en metode for statsterror med røtter i nazistenes okkupasjoner på begynnelsen av 1940-tallet. Denne metoden ble tatt opp igjen av militære diktaturer i Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet. Når en stat forsvinner noen, følges det ofte av tortur og avhør av vedkommende, noen ganger gjennom flere måneder, før han eller hun henrettes, levningene dumpes, og staten nekter for i det hele tatt å ha anholdt personen.

Tvungen forsvinning er en ubeskrivelig grusom og nedverdigende behandling av et menneske, og av deres nærmeste og familie, som dømmes til å leve videre uten kjennskap til hva som har skjedd, til en ustanselig jakt på sine kjære, med et desperat håp om å finne dem og redde dem.

Selv om Mexico tilsynelatende var et «demokrati» under de statlige terrorkampanjene på 1960- og 1970-tallet, førte regjeringen sin egen form for terrorkrig, spesielt i Guerrero, der minst 400 mennesker ble forsvunnet i løpet av perioden. I 1996, da den meksikanske hæren forsvant den unge urfolksmannen og geriljasoldaten fra EPR, Andrés Tzompaxtle, skrøt de av hvordan de hadde bekjempet den tidligere nevnte geriljalederen Lucio Cabañas og torturert ham i flere måneder.

På midten av 90-tallet dokumenterte to menneskerettighetsorganisasjoner 38 nye tilfeller av tvungen forsvinning. I følge myndighetenes tall ble 73 201 mennesker forsvunnet i Mexico mellom 2006 og 2020[2]. Hvordan var det mulig?

 

Fordi narkokrigen startet.

 

Narkotikakrig er i seg selv en sentral del av den globale narkotikaindustrien. Det at industrien er illegal er en grunnleggende komponent for handelsvaren narkotika. Narkotikakriger er god butikk. Hver gang USA, eller allierte land som Colombia og Mexico, fører en «narkotikakrig», blomstrer narkotikaindustrien.

I 2006, da det var valgår og en påfølgende politisk krise i Mexico, erklærte den nyvalgte president Felipe Calderón krig mot narkotikasmuglerne og sendte hæren ut i gatene. Narkotikaproduksjonen, narkotikaforbruket og menneskehandelen skjøt i været. Det samme gjorde voldsformene som karakteriserer denne ulovlige milliardindustrien. Og det var her noe «nytt» skjedde: former for statsterror ble innordnet og omorganisert inn i den voksende narkotikakrigsøkonomien. Tvungen forsvinning kom inn som metode på linje med kidnapping, utpressing, trusler, territorielle konflikter og alle andre former for hyperkapitalistisk ulovlig drift.

En annen ting som også skjedde i løpet av de årene, var at de aldri helt atskilte kriminelle og statlige styrkene så ut til å smelte sammen til større, og voldsomt konkurransedyktige, konglomerater. Begrepet korrupsjon, som allerede var misvisende, skulle heretter bli verdiløst. Enhver politistyrke og enhver militærleir var involvert i det som kalles for organisert kriminalitet, og ethvert kartell hadde politifolk, soldater og politikere på lønningslista.

På det tidspunktet studentene fra Ayotzinapa tar kontroll over tre busser på busstasjonen i Iguala, var både narkotikakrigsindustrien i Guerrero og heroinboomen i USA inne i en gullalder.

Én hypotese (fordi hypoteser er det eneste vi har, for seks år senere holdes sannheten fortsatt skjult av staten) knyttet til angrepene den kvelden i september 2014, er at studentene, uten å vite det, tok kontroll over en rutebuss som var ombygget til å frakte store heroinforsendelser. Hvis dette er tilfelle, må vi merke oss det faktum at nær hundre forskjellige politifolk hadde ansvaret for å ta tilbake kontrollen over forsendelsen og straffe studentene med en brutal vold helt ute av proporsjoner, samtidig som det meksikanske militærets etterretningsoffiserer observerte og dokumenterte det hele.

 

Og illusjonen om en rettsstat ble knust til småbiter: tilbake sto narkotikahandel, opprørsbekjempelse og statsterrorisme.

 

Deretter konspirerte de føderale myndighetene om å lyve om alt. De sa at politiet «hadde overgitt studentene til narkoene». (Selv om hendelsene den natten synliggjorde at politiet er narkoene.) De sa at en håndfull sicarios – leiemordere – kjørte de 43 opprørsstudentene om bord i en søppelbil til en avsides søppelfylling. De sa at en håndfull magre sicarios deretter drepte studentene og bar eller rullet dem, én etter én, ned en bratt skrent, til bunnen av fyllingen. De fortsatte så med å brenne alle de 43 kroppene, i løpet av én natt, i pøsregn.

Regjeringen baserte denne versjonen utelukkende på «tilståelsene» til de antatte drapsmennene, som alle var blitt torturert til tilståelse av den samme regjeringen. Uavhengige etterforskere fra GIEI og FN har bekreftet rapportene om tortur (de kunne til og med lese dette ut av myndighetenes egen medisinske dokumentasjon.) Argentinsk rettsantropologisk team (Equipo argentino de antropología forense – EAAF) gjennomførte undersøkelser på søppelfyllingen gjennom et helt år. De fant ikke et eneste bevis for at et eneste menneske var blitt brent der denne natten. I november 2014 intervjuet jeg ansatte på søppelfyllingen, og de fortalte meg at de hadde dumpet søppel der tidlig om morgenen lørdag 27. september 2014 slik de pleide: Det var ingen som brant kropper der da.

Regjeringen til president Enrique Peña Nieto (2012-2018) løy om angrepene mot studentene, helt fra begynnelsen og gjennom hele regjeringsperioden. En av sjefsarkitektene bak løgnene, føderalagent Tomás Zerón de Lucio[3], flyktet til Canada hvor det nå er utstedt en internasjonal arrestordre på ham for tvangsforsvinning.

Alle løgnene som har kommet fra den meksikanske regjeringen er ikke konsekvensen av en tilfeldig glipp som fikk fatale følger. Løgnene er den administrative forlengelsen av det helvetet som tvungne forsvinninger utgjør. Byråkratene og politikerne som skaper løgnene, akkurat som politiet som stablet studentene inn i politibilene sine, forsvinner studentene på nytt med hvert falske dokument de lager, med hver eneste pressekonferanse de holder. Med andre ord; først forsvinner staten menneskene, deretter prøver de å forsvinne sannheten.

Og statsterrorismen gjorde det den alltid gjør: den ødelegger liv på det mest grufulle vis, samtidig som den setter stadig mer forpliktende og intense former for sosial kamp og motstand i bevegelse. Studentene som overlevde den natten, og familiene til de drepte og forsvunne, fortsetter å organisere seg, sammen med tusenvis av mennesker over hele landet og verden. Sammen har de presset den nye regjeringen til å forplikte seg til å legge løgnene til side, og gå inn for å gjennomføre en reell etterforskning. Og de fortsetter kampen for å finne barna sine og den fulle sannheten om hva som skjedde med dem, den natten da verden falt i grus.

 

John Gibler bor i og skriver fra Mexico. Han er forfatter av I Couldn’t Even Imagine That They Would Kill Us: An Oral History of the Attacks Against the Students of Ayotzinapa; Mexico Unconquered: Chronicles of Power and Revolt; To Die in Mexico: Dispatches From Inside the Drug War; Torn from the World: A Guerrilla’s Escape from a Secret Prison in Mexico, og 20 poemas para ser leídos en una balacera. 

Essayet er skrevet til den norske utgivelsen av boka Ayotzinapa: I live da de tok dem med støtte fra Latin-Amerika-gruppene i Norge (LAG) og Peace Brigades International (PGI). Essayet er oversatt fra engelsk av Susanne Normann.

 

FOTNOTER

[1] Denne teksten kan ikke belyse alle detaljer. For spanskspråklige er de to rapportene fra Den tverrfaglige gruppen av uavhengige eksperter, GIEI på spansk, anbefalt lesning.

Rapport I: https://centroprodh.org.mx/GIEI/?p=242

Raport II: https://centroprodh.org.mx/2017/12/11/informe-giei-ayotzinapa-ii/

[2] https://www.forbes.com.mx/politica-mexico-73000-personas-desaparecidas-segob/. Etter offentliggjøringen av disse tallene har meksikanske myndigheter presisert at 1523 av disse ble forsvunnet før 2006.

[3] Tomás Zerón ledet lenge etterforskningen av saken. I dag er han siktet for en rekke alvorlige spørsmål, som tortur, bevisforspillelse og manipulering av åstedet. I tillegg har GIEI identifisert ham som mannen bak «Den historiske sannheten», versjonen som meksikanske myndigheter påsto var sann.

 

KJØP BOKA AYOTZINAPA: I LIVE DA DE TOK DEM

 

Om natten mellom 26. og 27. september i 2014, i en liten by i delstaten Guerrero i Mexico, falt verden i grus.

Av John Gibler

Studenter fra den lille rurale lærerskolen, Raúl Isidro Burgos, hadde reist fra Ayotzinapa, hvor skolen ligger, til byen Iguala for å beslaglegge rutebusser. Studentene ville samle nok busser til å reise i karavane fra Guerrero til Mexico by noen dager senere. Der skulle de slutte seg til marsjen 2. oktober, den årlige markeringen for studentmassakren på Tlatelolco-plassen i 1968.

Hvorfor ville de beslaglegge bussene? Og hva betyr det egentlig? Innebar ikke det at de stjal bussene og kidnappet sjåførene? En fremmed som besøker denne regionen og ønsker svar på disse spørsmålene, må først huske at Guerrero, lik andre steder i Mexico og i Latin-Amerika, har vært offer for en brutal invasjon.

Inntrengerne så på seg selv som erobrere og invasjonen som en erobring. Folkene som hadde bebodd disse territoriene i mange tusen år, kjempet imot inntrengerne. De nektet å forlate landet, de nektet å dø, å la seg assimilere, å fornekte sin egen eksistens.

I dag snakkes fortsatt fire forskjellige urfolksspråk i Guerrero av nær tjue prosent av befolkningen. Grender og urfolksområder i delstaten eksisterer uavhengig av lokale og føderale myndigheter: Det finnes få til ingen sykehus, skoler, asfalterte veier eller andre typer tjenester som vi ofte regner som offentlige i vår del av verden. For mange er soldatenes patruljering av kjerreveiene på jakt etter opprørere eller for å beskytte narkotrafikanter, den eneste kontakten deres med staten: Guerrero er den største heroinregionen i hele Amerika.

I tillegg er Guerrero hjemsted for en lang og velkjent opprørstradisjon. To barneskolelærere som selv studerte i Ayotzinapa – Lucio Cabañas og Genaro Vázquez— førte geriljakrig mot den brutale og undertrykkende meksikanske regjeringen på 1960- og 1970-tallet. Begge ble drept, men innflytelsen og inspirasjonen etter dem lever videre i dag.

I 1996 tok Folkets revolusjonshær (Ejército Popular Revolucionario – EPR) til våpen på årsdagen for en politimassakre av 17 bønder i landsbyen Aguas Blancas i Guerrero. EPR-opprøret ble møtt med stor folkelig støtte, men også med en militær stor-offensiv. Den dag i dag ser regjeringen på Guerrero som et arnested for opprør, og på Ayotzinapa-studentene som unge geriljasoldater i forkledning. De beskyldes for forbrytelser de aldri har begått.

På sett og vis har regjeringen rett: Guerrero er et sted for kontinuerlig motstand. Studentene fra Ayotzinapa har selv en dyp forpliktelse for kampen – som studentaktivister – for sosial rettferdighet og for at lærerskolen deres skal få bestå. I mange år har både delstatsmyndigheter og føderale myndigheter forsøkt å svekke skolen gjennom undertrykkelse og budsjettkutt. Bare det at skolen finnes, oppfattes som en trussel.

Og igjen har de på en måte rett. Skolen Ayotzinapa ble opprettet av og for Mexicos rurale befolkning, som i all hovedsak er urfolk, for å utdanne lærere som kan jobbe på landsbygda. Mexicos føderale myndigheter har vært mest opptatt av å fordrive folk fra landsbygda, av å tvinge folk til å migrere til byene eller USA og slik åpne opp landområder for utvinningsindustri. Landsbybefolkningen i Guerrero – og andre steder – har kjempet mot dette, og lærerskolen i Ayotzinapa er en av få utdanningsinstitusjoner de har adgang til og som er ment for dem.

I oktober 2014 intervjuet jeg Juan Pérez, en ung lærerstudent med urfolksbakgrunn, og en av de som overlevde angrepene du leser om i denne boka. Han fortalte meg at han kom til Ayotzinapa for å studere til barneskolelærer. Han ville jobbe i sin egen landsby fordi de aldri tidligere har hatt en lærer som snakker språket deres, Me’phaa. Tenk litt på dette: I 2014, mens Mexico sitter som medlem i FNs permanente forum for urfolkssaker (UNPFII), og i tillegg er hjemsted for en av verdens rikeste mennesker, Carlos Slim, forteller en ung mann med et friskt skuddsår i kneet, at i hans landsby har de aldri hatt en lærer som kan språket deres. Den studenten er Ayotzinapa.

Og hvis du nå har alt dette i mente, vil det kanskje ikke lenger høres så rart ut at studentene hadde samlet seg, ubevæpnet, ved en bomstasjon i utkanten av en liten by, der de tok sjansen på å stoppe en rutebuss og informere sjåføren om at bussen «ville bli midlertidig reservert av den rurale lærerskolen Raúl Isidro Burgos i Ayotzinapa for formål knyttet til utdanning og sosial rettferdighet».

 

II

Hendelsene som førte til angrepene mot studentene er sammensatte, og hver minste detalj er viktig for å avdekke sannheten og for å kjempe for rettferdighet[1].

Natten mellom 26. og 27. september 2014 reiste rundt 80 lærerstudenter, for det meste førsteårsstudenter som bare hadde gått på skolen i noen uker, fra Ayotzinapa til Iguala ombord i to busser. Rundt klokka 18 delte studentene seg, da en buss ble værende igjen utenfor Iguala mens den andre dro mot Huitzuco, ikke langt unna.

I Huitzuco forsøkte studentene å beslaglegge en tredje buss. Sjåføren ba om tillatelse til først å slippe passasjerene sine av i Iguala. Studentene gikk med på dette og ni av dem steg ombord og ble med. Fremme ved bussterminalen låste imidlertid sjåføren studentene inne i bussen og begynte å ringe med mobiltelefonen sin. Studentene fikk følelsen av at noe ikke stemte og ringte kameratene i de to ventende bussene, som hastet til busstasjonen i Iguala. De klarte å få de ni studentene ut av den låste bussen, og tok kontroll over ytterligere tre busser. Studentene forlot deretter bussterminalen ombord i totalt fem busser. Sjåførene tok to ulike ruter.

Nesten umiddelbart begynte politiet i Iguala å forfølge og å skyte mot studentene. Klokka var nå blitt rundt ni om kvelden. I løpet av de påfølgende 7-8 timene skulle politifolk fra tre forskjellige byer, fra delstatspolitistyrkene i Guerrero og fra det føderale politiet, angripe studentene på ulike posisjoner i Iguala. De gikk også til voldsomt angrep på en buss som fraktet et juniorfotballag og drepte tre mennesker i denne bussen.

Angrepene skjedde simultant, og foregikk gjennom mange timer på flere steder. Politiet trappet opp skytingen helt til de hadde stanset alle bussene. På et tidspunkt, mellom klokka ti og elleve om kvelden, ser det ut til at noen gir ordre om å forsvinne alle studentene som de ulike politistyrkene hadde arrestert.

 

Å forsvinne noen. Nok et verb som må forklares. Tvungen forsvinning er en metode for statsterror med røtter i nazistenes okkupasjoner på begynnelsen av 1940-tallet. Denne metoden ble tatt opp igjen av militære diktaturer i Latin-Amerika på 1960- og 1970-tallet. Når en stat forsvinner noen, følges det ofte av tortur og avhør av vedkommende, noen ganger gjennom flere måneder, før han eller hun henrettes, levningene dumpes, og staten nekter for i det hele tatt å ha anholdt personen.

Tvungen forsvinning er en ubeskrivelig grusom og nedverdigende behandling av et menneske, og av deres nærmeste og familie, som dømmes til å leve videre uten kjennskap til hva som har skjedd, til en ustanselig jakt på sine kjære, med et desperat håp om å finne dem og redde dem.

Selv om Mexico tilsynelatende var et «demokrati» under de statlige terrorkampanjene på 1960- og 1970-tallet, førte regjeringen sin egen form for terrorkrig, spesielt i Guerrero, der minst 400 mennesker ble forsvunnet i løpet av perioden. I 1996, da den meksikanske hæren forsvant den unge urfolksmannen og geriljasoldaten fra EPR, Andrés Tzompaxtle, skrøt de av hvordan de hadde bekjempet den tidligere nevnte geriljalederen Lucio Cabañas og torturert ham i flere måneder.

På midten av 90-tallet dokumenterte to menneskerettighetsorganisasjoner 38 nye tilfeller av tvungen forsvinning. I følge myndighetenes tall ble 73 201 mennesker forsvunnet i Mexico mellom 2006 og 2020[2]. Hvordan var det mulig?

 

Fordi narkokrigen startet.

 

Narkotikakrig er i seg selv en sentral del av den globale narkotikaindustrien. Det at industrien er illegal er en grunnleggende komponent for handelsvaren narkotika. Narkotikakriger er god butikk. Hver gang USA, eller allierte land som Colombia og Mexico, fører en «narkotikakrig», blomstrer narkotikaindustrien.

I 2006, da det var valgår og en påfølgende politisk krise i Mexico, erklærte den nyvalgte president Felipe Calderón krig mot narkotikasmuglerne og sendte hæren ut i gatene. Narkotikaproduksjonen, narkotikaforbruket og menneskehandelen skjøt i været. Det samme gjorde voldsformene som karakteriserer denne ulovlige milliardindustrien. Og det var her noe «nytt» skjedde: former for statsterror ble innordnet og omorganisert inn i den voksende narkotikakrigsøkonomien. Tvungen forsvinning kom inn som metode på linje med kidnapping, utpressing, trusler, territorielle konflikter og alle andre former for hyperkapitalistisk ulovlig drift.

En annen ting som også skjedde i løpet av de årene, var at de aldri helt atskilte kriminelle og statlige styrkene så ut til å smelte sammen til større, og voldsomt konkurransedyktige, konglomerater. Begrepet korrupsjon, som allerede var misvisende, skulle heretter bli verdiløst. Enhver politistyrke og enhver militærleir var involvert i det som kalles for organisert kriminalitet, og ethvert kartell hadde politifolk, soldater og politikere på lønningslista.

På det tidspunktet studentene fra Ayotzinapa tar kontroll over tre busser på busstasjonen i Iguala, var både narkotikakrigsindustrien i Guerrero og heroinboomen i USA inne i en gullalder.

Én hypotese (fordi hypoteser er det eneste vi har, for seks år senere holdes sannheten fortsatt skjult av staten) knyttet til angrepene den kvelden i september 2014, er at studentene, uten å vite det, tok kontroll over en rutebuss som var ombygget til å frakte store heroinforsendelser. Hvis dette er tilfelle, må vi merke oss det faktum at nær hundre forskjellige politifolk hadde ansvaret for å ta tilbake kontrollen over forsendelsen og straffe studentene med en brutal vold helt ute av proporsjoner, samtidig som det meksikanske militærets etterretningsoffiserer observerte og dokumenterte det hele.

 

Og illusjonen om en rettsstat ble knust til småbiter: tilbake sto narkotikahandel, opprørsbekjempelse og statsterrorisme.

 

Deretter konspirerte de føderale myndighetene om å lyve om alt. De sa at politiet «hadde overgitt studentene til narkoene». (Selv om hendelsene den natten synliggjorde at politiet er narkoene.) De sa at en håndfull sicarios – leiemordere – kjørte de 43 opprørsstudentene om bord i en søppelbil til en avsides søppelfylling. De sa at en håndfull magre sicarios deretter drepte studentene og bar eller rullet dem, én etter én, ned en bratt skrent, til bunnen av fyllingen. De fortsatte så med å brenne alle de 43 kroppene, i løpet av én natt, i pøsregn.

Regjeringen baserte denne versjonen utelukkende på «tilståelsene» til de antatte drapsmennene, som alle var blitt torturert til tilståelse av den samme regjeringen. Uavhengige etterforskere fra GIEI og FN har bekreftet rapportene om tortur (de kunne til og med lese dette ut av myndighetenes egen medisinske dokumentasjon.) Argentinsk rettsantropologisk team (Equipo argentino de antropología forense – EAAF) gjennomførte undersøkelser på søppelfyllingen gjennom et helt år. De fant ikke et eneste bevis for at et eneste menneske var blitt brent der denne natten. I november 2014 intervjuet jeg ansatte på søppelfyllingen, og de fortalte meg at de hadde dumpet søppel der tidlig om morgenen lørdag 27. september 2014 slik de pleide: Det var ingen som brant kropper der da.

Regjeringen til president Enrique Peña Nieto (2012-2018) løy om angrepene mot studentene, helt fra begynnelsen og gjennom hele regjeringsperioden. En av sjefsarkitektene bak løgnene, føderalagent Tomás Zerón de Lucio[3], flyktet til Canada hvor det nå er utstedt en internasjonal arrestordre på ham for tvangsforsvinning.

Alle løgnene som har kommet fra den meksikanske regjeringen er ikke konsekvensen av en tilfeldig glipp som fikk fatale følger. Løgnene er den administrative forlengelsen av det helvetet som tvungne forsvinninger utgjør. Byråkratene og politikerne som skaper løgnene, akkurat som politiet som stablet studentene inn i politibilene sine, forsvinner studentene på nytt med hvert falske dokument de lager, med hver eneste pressekonferanse de holder. Med andre ord; først forsvinner staten menneskene, deretter prøver de å forsvinne sannheten.

Og statsterrorismen gjorde det den alltid gjør: den ødelegger liv på det mest grufulle vis, samtidig som den setter stadig mer forpliktende og intense former for sosial kamp og motstand i bevegelse. Studentene som overlevde den natten, og familiene til de drepte og forsvunne, fortsetter å organisere seg, sammen med tusenvis av mennesker over hele landet og verden. Sammen har de presset den nye regjeringen til å forplikte seg til å legge løgnene til side, og gå inn for å gjennomføre en reell etterforskning. Og de fortsetter kampen for å finne barna sine og den fulle sannheten om hva som skjedde med dem, den natten da verden falt i grus.

 

John Gibler bor i og skriver fra Mexico. Han er forfatter av I Couldn’t Even Imagine That They Would Kill Us: An Oral History of the Attacks Against the Students of Ayotzinapa; Mexico Unconquered: Chronicles of Power and Revolt; To Die in Mexico: Dispatches From Inside the Drug War; Torn from the World: A Guerrilla’s Escape from a Secret Prison in Mexico, og 20 poemas para ser leídos en una balacera. 

Essayet er skrevet til den norske utgivelsen av boka Ayotzinapa: I live da de tok dem med støtte fra Latin-Amerika-gruppene i Norge (LAG) og Peace Brigades International (PGI). Essayet er oversatt fra engelsk av Susanne Normann.

 

FOTNOTER

[1] Denne teksten kan ikke belyse alle detaljer. For spanskspråklige er de to rapportene fra Den tverrfaglige gruppen av uavhengige eksperter, GIEI på spansk, anbefalt lesning.

Rapport I: https://centroprodh.org.mx/GIEI/?p=242

Raport II: https://centroprodh.org.mx/2017/12/11/informe-giei-ayotzinapa-ii/

[2] https://www.forbes.com.mx/politica-mexico-73000-personas-desaparecidas-segob/. Etter offentliggjøringen av disse tallene har meksikanske myndigheter presisert at 1523 av disse ble forsvunnet før 2006.

[3] Tomás Zerón ledet lenge etterforskningen av saken. I dag er han siktet for en rekke alvorlige spørsmål, som tortur, bevisforspillelse og manipulering av åstedet. I tillegg har GIEI identifisert ham som mannen bak «Den historiske sannheten», versjonen som meksikanske myndigheter påsto var sann.

 

KJØP BOKA AYOTZINAPA: I LIVE DA DE TOK DEM