ESSAY: Beretning om et kvinneliv i Colombia

(Essayet er skrevet av Britt Schumann med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for utgivelse i boka Tata: Mitt liv med Pablo Escobar )

LANGLESNING: BERETNING OM ET KVINNELIV I COLOMBIA

Mange nordmenn har sett Netflix–serien Narcos om kokainkongen Pablo Escobar og Colombias dyptgripende narkotikaverden. Baksi- den, eller innsiden av Pablo Escobars liv kommer også til syne i denne serien, slik serieskaperne fremstiller det: Privat har Pablo en sterk mor med stor innflytelse på ham, en hengiven kone som betingelsesløst tar seg av hans hjem og to barn, og makt og penger nok til å skaffe seg alle de kvinnene han vil.

Nesten tre tiår etter at Escobar døde, får vi lese konas egen beretning om det dramatiske livet hun kom inn i etter at hun giftet seg med ham da hun var femten år gammel. Victoria Eugenia Henao, eller Tata, som hun kalles, skriver selv at hun vokste opp i en mannssjåvinistisk kultur hvor jenter ble oppdratt til å støtte og stå ved mannens side uten å stille spørsmål. Fordi hun bare var tolv år da hun først møtte ham, ble hun sterkt formet av hans ønske om å gjøre henne til kone og mor til hans barn. Det er riktignok et halvt århundre siden og familien hennes ble del av et kriminelt miljø som ikke er representativt for det kolombianske samfunnet som sådan. Men Tatas livshistorie er likevel et levende eksempel på kvinners stilling, på forholdet mellom kjønnene og de familieverdier som fortsatt dominerer i Colombia i dag.

 

Den stereotypiske narkokulturen

Narcos er ikke den eneste TV-serien som tar utgangspunkt i Colombias utstrakte narkotikahandel og det voldsomme livet i kartellene. Pablo Escobar og narkokollegaenes virke er framstilt i en rekke ulike såpe- serier, i Colombia kalt narconovelas. Disse har igjen gitt innhold til et helt kulturkonsept – narcocultura. TV-seriene er beretninger fylt med uendelige mengder vold, men også et bilde på kvinneliv i Colombia, gjennom fremstillinger som i særlig grad underbygger de herskende kjønnsstereotypiene i det kolombianske samfunnet. Kvinnene fremstilles enten som seksuelle objekter eller hjemmeværende hustruer, kvinnen enten som hore eller madonna. Og hun er bestandig avhengig av mannen.

Narconovelas og den glorifiserte fremstillingen av narkoverdenen, er blant de mest populære underholdningsproduktene i Colombia i dag. En nylig studie bekrefter samtidig at de tradisjonelle samfunnsforholdene og kjønnsmønstrene i det kolombianske samfunnet i betydelig grad forsterkes av disse såpeseriene (6).

Oppfatningen av kjønn og kvinners stilling i et samfunn påvirkes av mange faktorer. Kulturelle faktorer, som de nevnte såpeseriene og i Colombias tilfelle også det massive fokuset på skjønnhetskonkurranser og normaliseringen av bruk av plastisk kirurgi, reflekterer samfunnet rundt og kan befeste allerede eksisterende kjønnsnormer. Mannssjåvinisme og ulikhet mellom kjønnene bunner i religiøse oppfatninger og dype tradisjoner, som i sterk grad påvirker kvinnenes muligheter til et likeverdig liv. Dette gir seg også sterke sosioøkonomiske utslag. For eksempel ligger Colombia på 42. plass av 145 land verden over når det gjelder kvinnehelse og utdanning, kvinners deltakelse i arbeidsliv og politikk (7). Hjemmet regnes fremdeles som kvinnenes hovedarbeidsplass. Men den langvarige konflikten i landet mellom marxistdrevne geriljaer og høyreorienterte regjeringer, har ført til at et stort antall kvinner er enslige forsørgere som trenger egen inntekt for å overleve. De må i stor grad ta til takke med jobber på det uformelle arbeidsmar- kedet og sekundærarbeidsmarkedet.

 

Normalisering av vold og kvinners sårbarhet

Konfliktene mellom ulike geriljagrupper og regjeringen som har hatt stor innvirkning på befolkningen. Om lag 7 millioner mennesker er internt fordrevne, omlag 80% er kvinner. Det er antatt at over 220 000 mennesker er drept i konfliktene som har herjet landet siden midt på 60-tallet.

Ikke bare har den langvarige borgerkrigen bidratt til å normali- sere voldsbruken i samfunnet, men kvinner har blitt en særlig sårbar gruppe. Undersøkelser viser at alle partene i konfliktene har utsatt kvinner for seksuell vold og store ydmykelser. I tillegg viser tall fra UN Women, som jobber for å styrke FNs innsats for kvinner og likestil- ling, at en tredjedel av kolombianske kvinner har blitt utsatt for psy- kisk eller fysisk og seksuell vold av partner i løpet av livet, mens tallet er 18,3% i løpet av siste år.8 Relevant i denne sammenheng er også at hele 23,4% av ekteskapsinngåelser er barnebryllup.

Selv om all vold mot kvinner er ulovlig, har rettssystemet og myndighetene i liten grad slått ned på slik vold. Fenomenet har blitt for- nektet og dekket over av myndighetene, utøverne blir ytterst sjelden straffeforfulgt. Det hele ties i hjel. I typisk patriarkalsk og mannssjåvinistisk stil legges ofte skylden på kvinnene selv. Seksuell vold blir i liten grad rapportert av kvinnene som har vært utsatt for den. Det er få eksempler på at anmeldelser fører fram, tvert imot opplever de repre- salier og trusler mot seg selv og egen familie dersom de anmelder utø- veren. For egen og familiens del opplever de at det er best å holde slike opplevelser for seg selv.

I boken skriver forfatteren at hun selv ble voldtatt av Pablo Escobar da hun bare var 14 år. Hun var for ung da til å forstå at det var det som hadde skjedd. Hun forsto heller ikke at han tvang henne til å ta abort, og underbygget taushetskulturen ved å forlange at hun holdt tett. Frykten hennes for at familien hennes skulle oppdage noe, er også illustrerende. Det var begynnelsen på et forhold hvor hun var fullstendig underlagt Pablo Escobars avgjørelser, også de som gjaldt hennes liv og helse.

 

Katolisismen og tradisjonelle familieverdier

Den katolske kirke har stått sterkt i Latin-Amerika siden europeerne kolonialiserte kontinentet etter 1592. Fram til nylig bekjente nærmere 90% av latinamerikanerne seg til katolisismen. I dag er tallet nede i 70% på regional basis, grunnet sekularisering og også den raskt voksen- de pinsebevegelsen. I Colombia bekjenner 70% av befolkningen seg til den katolske tro, hvorav 25% er praktiserende.

Victoria Eugenia Henao beskriver seg selv som sterkt troende katolikk som ber hver dag. Hennes definerte rolle som hustru og mor er dermed sterkt fundert i det romersk-katolske familieidealet, hvor machismen og mariadyrkelsen er viktige idealer. Farsfiguren (Gud?) er fjern, streng og dømmende, mens mor er omsorgsfull og alltid tilstede. Sønner blir sett på som menn som alltid trenger sterk omsorg og for- ståelse fra sine mødre. En mann regnes i bunn og grunn som et barn, og kan ikke bli holdt ansvarlig eller bli straffet for avvikende oppførsel. Hans handlinger er utenfor egen kontroll. Han må bli forstått og tilgitt – av sin mor. I Pablo Escobars tilfelle forklarer det hans mors sterke plass og hennes manglende kritikk av sønnens handlinger.

I mariadyrkelsen er jomfru Maria idealet for kvinnene. Hun ledes av to grunnprinsipper: kyskhet før hun blir mor, og moderskapet i seg selv. Disse budene er ikke bare rettesnor i hverdagen, men også det mest sentrale og eneste hensikt med en kvinnes liv. For morsrollen og sine barn skal hun være villig til å ofre alt, inkludert egen vilje og selvfølelse.

Tata etterlever i all grad kvinneidealene slik de religiøse og kulturelle omgivelsene forfekter. Hun er en god og trofast hustru som står ved mannens side og tar seg av hjem og barn, uansett hva som skjer rundt henne og uansett hva ektemannen måtte finne på. Samtidig mes- ker Pablo Escobar seg med et utall elskerinner. Siden han kunne strø om seg med penger og holde damene med luksusvarer de ellers bare kunne drømme om, ble han også svært omsvermet og hadde et utstrakt dametekke. Tata omtaler Pablos damer i et helt kapittel i boken. Ekte- mannens uopphørlige utroskap og dobbeltlivet han ledet med et stor antall kvinner gikk selvsagt sterkt inn på henne, det var nedverdigende og ydmykende og vondt. Likevel var det aldri et reelt alternativ å forlate den utro ektefellen. Hun blir da også av sin eldre tante Inés, oppfordret til å bite tennene sammen og akseptere at det er slik et ekteskap fungerer, og slikt en kvinne forventes å tilpasse seg. Mange år senere, mens hun samler stoff til sin bok, ser hun imidlertid det komiske i situasjonen. Og hun avslutter kapittelet med å takke alle kvinnene hans, for at de underholdt ham og ga ham stor glede gjennom det kronglete og turbulente livet han førte. Det gjorde det mulig for henne å konsentrere seg om den viktige morsoppgaven, slik at hun kunne ta seg av og oppdra barna, og kanskje aller viktigst slik historien deres utviklet seg – bidra til å redde livet deres.

 

Fra fattigdom til kriminalitet

Gjennom det halve århundret med krig og konflikt i Colombia, har det ideologiske vært styrende for geriljaene og de paramilitære. Det sam- me kan ikke sies om mafiaen som står bak narkotikahandelen i landet. Utgangspunktet er likevel det samme: Ulikheten i det kolombianske samfunnet er stor – 80% av jorda er fremdeles eid av kun 1% av befolkningen (9). Klasseforskjeller, rase og familiebakgrunn definerer i stor grad hvilke muligheter du har i livet. Utsiktene til å komme deg ut av fattigdommen gjennom utdanning og hardt arbeid, er få. For mange blir derfor mulighetene for å tjene raske penger gjennom narkotikahandel en grei løsning, og kanskje noen ganger den eneste.

Slik var det også for Pablo Escobar, som kom fra en fattig familie i en liten landsby nær Río Negro ved Medellín. Opplevelsen av å få lite ut av både skole og de få jobbmulighetene som bød seg, førte han inn i narkotikahandelen som en rask og ofte lettvint måte å tjene penger på – mye penger. I 1989 var Pablo Escobar nummer sju på lista over verdens rikeste menn. Han ble kalt Medellíns Robin Hood på grunn av alle pengene han delte ut i lokalsamfunnet. Han støttet aktivt folk i fattige forsteder, bygde hus og fotballbaner til dem, skaffet sportsutstyr til barna og opprettet en svær zoologisk hage på den store eiendommen Hacienda Nápoles, med gratis inngang for publikum. Slik fikk han en stor fanskare, og ble faktisk også valgt inn som vararepresentant til den kolombianske kongressen i 1982. Ham ble kastet ut igjen to år senere, etter at den virkelige bakgrunnen hans ble avslørt. USA begynte å jakte på ham og ønsket ham utlevert, hovedkvarteret til kartellet hans ble raidet og han bega seg på flukt. Som hevn satte han i gang en regelrett krig mot den kolombianske staten, som hadde inngått en avtale med USA om å utlevere Colombias største kokainbaroner. Som konsekvens av den innbitte motstanden mot utlevering beordret Pablo Escobar drapet på justisminister Rodrigo Lara Bonilla og også presidentkandidaten for de nyliberale, Luis Carlos Galán. President Virgilio Barco fortsatte likevel utleveringspolitikken på visse betingelser. De narkotiltalte kunne få bli i Colombia og ta sin straff der dersom de overga seg til domstolene og tilsto sine forbrytelser. Dette gikk ikke for Pablo Escobar og hans menn, som ved hjelp av godt betalte advokater stilte en lang rekke krav for å unngå utlevering, noe som ikke ble etterkommet. Han satte i gang en voldsom terror med drap og kidnappinger av et stort antall journalister. Et Avianca fly med 107 passasjerer ble sprengt i biter fordi Escobar trodde en høytstående politiker var ombord. Alle omkom, inkludert et par amerikanske statsborgere, noe som gjorde at USA ble enda mer ivrig på å få tatt Pablo Escobar. Escobar ble til slutt fengslet i 1991, men i et luksusfengsel han selv hadde designet og gitt navnet La Catedral. Herfra drev han ufortrødent kartellvirksomheten sin videre. I 1992 ble det oppdaget at han hadde drept to av sine egne medarbeidere inne i fengselet. Politiet slo til og ville flytte ham til et føderalt fengsel, men Pablo Escobar klarte å rømme. Slik var han på rømmen helt til han ble funnet og drept på et hustak i Medellín 2. desember 1993.

Victoria Eugenia Henaos memorarer starter med beskrivelsene av de siste månedene før mannen blir drept. Sammen med sine to barn Juan Pablo og Manuela og Juan Pablos kjæreste er de innlosjert under overvåking i et bygg beleiret av politi og sikkerhetsstyrker i Medellín.

Hennes hovedanliggende er hele tiden å passe på sine nærmeste, særlig minstejenta Manuela, som bare er ni år under disse voldsomme hendelsene. Frykten for at noe skal hende dem er ekstrem, Tatas ansvar for familiens liv, likeså. Fra bestandig å ha blitt tatt avgjørelser for, slik både ektemannen og kjønnskulturen rundt henne har sørget for, hviler nå både hennes og barnas fremtid helt og holdent på de valgene hun tar.

Hun og barna kom seg til slutt til Argentina, hvor de fremdeles bor. De dramatiske årene da de var i livsfare og konstant på flukt, førte til at hun sliter med posttraumatisk stresslidelse og klaustrofobi. Arbei- det med boken har fungert som terapi for henne, for å lære å håndtere de direkte konsekvensene av narkokrigen hun og barna var en del av, men også for å forstå hvordan hun som kvinne har blitt formet av en manipulerende ektemann og en kvinneundertrykkende kultur. I dag jobber hun for at kvinner skal komme til orde med opplevelsene sine av den sterke undertrykkelsen i Latin-Amerika og volden de altfor ofte er utsatt for.

For hun er ikke alene om sin historie. De siste årene har vi sett en hel protestbevegelse av kvinner og unge jenter som demonstrerer mot vold og kvinnedrap og styrking av kvinners rettigheter i Latin-Amerika. Denne feministbevegelsen har spredt seg over hele kontinentet – fra Argentina og Chile i sør til Mexico i nord, hvor store grupper har tatt til gatene for å kreve beskyttelse. Og det er med god grunn og på høy tid. FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) har tall som viser at 1,6 per 100 000 kvinner i Latin-Amerika blir offer for kvinnedrap, mot 0.7 i Europa (10). Hele fjorten av de tjuefem landene i verden med høyest antall kvinnedrap, ligger i Latin-Amerika. Colombia befinner seg høyt oppe på denne listen og tall fra 2018 viser at alle former for vold mot kvinner har økt i Colombia de siste årene.

Tatas historie bidrar til en dypere forståelse av hvordan vold påvirker kvinners og barns liv, ikke bare i kolombiansk sammenheng, men også i et universelt perspektiv.

 

6 Toby Miller, Marta Milena Barrios & Jesús Arroyave (2019) Prime-time narcos: the Mafia and gender in Colombian television, Feminist Media Studies 3:19. feb. https://www.tandfonline.com/loi/rfms20 Lastet ned 17.02.2020.

7 World Economic Forum 2015 sitert av Miller, Barrios og Arroyave.

8 https://evaw-global-database.unwomen.org/en/countries/americas/colombia?formofviolence=b51b5bac425b470883736a3245b7cbe6

9 Oxfam briefing paper 2019: Women defenders of Agricultural, Territorial, and Environmental Rights in Colombia – Risking their lives for peace

10 https://www.unodc.org/documents/data-and-analysis/GSH2018/ GSH18_Gender-related_killing_of_women_and_girls.pd

 

Britt Schumann er skribent og journalist. Hun er Cand. polit i sosiologi og bachelor i Latin­Amerika­studier. De siste årene har hun jobbet med ulike prosjekter som fokuserer på kvinner som offer for konfliktene i Colombia og som aktører i fredsprosessen i landet. Hun arbeider i dag med en bok om temaet.

 

Installasjonen De maR en peor av kunstneren Belkis Ramirez (1957 – 2019, Den dominikanske republikk)

 

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com
Free shipping
for orders over 50%