Cronica. Kunsten å fortelle sanne historier
Av Leila Guerriero
Oversatt fra spansk av Bente Teigen Gundersen
(Forord til antologien Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika)
Det sies, det blir gjentatt: at det mest interessante som skrives og utgis i Latin-Amerika i dag, er sakprosa. Det er der man finner luftige svev, slakke liner, risiko i form og stil. Tom Wolf sa nesten det samme i 1973, i boken The New Journalism: at det mest interessante som ble skrevet i USA den gangen, var ført i pennen av folk som viet seg til å fortelle sanne historier, og ikke av folk som fremdeles holdt på med noveller, romaner. Denne fjerne påstanden maner til varsomhet. For om det er sant at journalistikken endret seg for alltid i de årene der, var det også, sett i perspektiv, i de årene en mann som het John Cheever var i full aktivitet, en viss Thomas Pynchon utga Gravitasjonens regnbue og en fyr ved navn Don DeLillo gjorde det samme med Americana. Vi kan uansett si at det i Latin-Amerika finnes gode og dårlige journalister, gode og dårlige forfattere, gode og dårlige skjønnlitterære tekster og gode og dårlige journalistiske tekster. Og at det som har endret seg, uansett er en fordom, slik Juan Villoro skriver i teksten «Cronica, prosaens nebbdyr»: «Fordommen om at forfatteren er en kunstner og journalisten en håndverker, er utdatert. En vellykket cronica-tekst er litteratur under press.»
Dette er sant: I Latin-Amerika er det en generasjon journalister som skriver om diverse emner – mødre som dreper døtrene sine, ofre for landminer, mennesker som forsvinner i ørkenen – og benytter seg av skjønnlitterære grep for å skrive om dem: stemninger, stilpreg, kompleks oppbygning. Journalister som gir ut historiene sine i bøker, tidsskrifter og på digitale plattformer – Relatto og El Malpensante i Colombia; Gatopardo og Letras Libres i Mexico; Anfibia og Rolling Stone i Argentina, for å nevne noen – med tro på at det de driver med, ikke bare er en anstendig måte å få betalt husleien på eller et nødvendig onde for å kunne begå en roman senere, men det det faktisk er: litteratur. En måte å fortelle på. Som er det samme som å si: kunst.
Litteratur er, ifølge det spanske språkrådet, den kunstformen som bruker språk som uttrykksmiddel. «Et menneske kan ikke være både en dikter som sitter og leter etter den perfekte formulering ved midnatt, og en likeglad reporter som slenger fra seg noen ord på desken som om de var maiskorn. Forpliktelsen til ordene er en fulltidsgeskjeft, en livsoppgave. En konvensjonell journalist tenker kanskje ikke sånn. Men en fullblodsjournalist har ingen annen utvei enn å tenke på den måten. Journalistikken er ikke en skjorte man tar på seg når det er tid for å gå på jobb. Den er noe som sover sammen med oss, som puster og elsker med innvollene våre, med følelsene våre», sa argentinske Tomás Eloy Martínez i foredraget «Journalistikk og fortelling: utfordringer for det 21. århundre».
Cronicaen, den latinamerikanske sakprosasjangeren framfor noen, oppstod med de første historiefortellerne fra den nye verden. Årene gikk – hundrevis av år – og nye penner dukket stadig opp: Rubén Darío, José Martí, Jenaro Prieto, Roberto Arlt, Juan José de Soiza Reilly og mange flere. Det er alltid på sin plass å dvele ved argentinske Rodolfo Walsh og Operasjon massakre, boken han skrev rundt 1957 som forteller om hvordan militære Perón-tilhengere prøvde seg på et opprør mot regjeringen i 1956, og hvordan staten, som hadde erklært militær unntakstilstand, henrettet en gruppe sivile, ettersom de angivelig var innblandet i opprøret. Walsh – en mann som fram til da hadde vært engelskoversetter og krim- forfatter – formidlet historien med en romanaktig rytme og prosa. Da han i 1970 ble intervjuet av den argentinske forfatteren Ricardo Piglia, sa han dette: «En journalist spurte meg hvorfor jeg ikke hadde skrevet en roman om det, det var jo et formidabelt tema for en roman; noe som åpenbart innebar en forestilling om at en roman med en slik tematikk er bedre eller har høyere status enn denne formen for samfunnskritikk. Jeg tror at samfunnskritikk i romanform blir harmløs, det vil si, den blir helliggjort som kunst. Dokumentarlitteraturen, derimot, vitnesbyrdet, gir rom for en større grad av fullkommenhet. I utvelgelsesprosessen, i researcharbeidet, åpner det seg enorme kunstneriske muligheter.» Han opplevde det alle opplever: I møte med en god og sann fortelling er det alltid noen som påpeker: «Det kunne blitt en god roman.» Som om noe går til spille hvis man ikke tilsetter halvannen liter fiksjon.
I Latin-Amerika er det forlag som vier hele kataloger til sakprosa – Marea og Tusquets i Argentina – det finnes en viktig pris som belønner den (og som deles ut av Gabo-stiftelsen, den samles i antologier: Gud er chilener på Planeta forlag, De beste cronicaene i SoHo på Aguilar forlag, De beste cronicaene i Gatopardo på Debate forlag, Cronicaer fra en annen planet på Debate forlag, Cronica i Argentina på Planeta forlag, Cronica 1, 2, 3 og 4 utgitt av UNAM). Og selv om avisene vier stadig mindre plass til cronica-tekster, selv om det ikke er så mange tidsskrifter som gjør det, og de færreste av dem har romslig økonomi, finnes det en entusiasme for sjangeren. En glød. Kan det være, slik det er med enhver erobring, at den latinamerikanske sakprosaen er overmektig: Den tvinger seg fram. Og den blir skrevet, selv om alt skulle tilsi at den ikke kan skrives.
Det er dette latinamerikansk sakprosa gjør: Den etterligner stilarter, språkformer, leter etter metaforer, begynner med slutten, ender med begynnelsen, vikler seg inn for så å vikle seg ut igjen, den gjør seg ømhjertet, uforskammet, stoisk, den skrives i presens perfektum, på gammeldags spansk, i første person, den gjør seg lyrisk, minimalistisk, gravalvorlig, barokk. Den tviler. Prøver ut. Noen ganger tar den feil. Men den finnes: Den prøver ut.
Han var en av fire stykker som deltok i en paneldebatt om journalistikk og litteratur og mulige overlappinger, berøringspunkter. Da en annen av deltakerne – en journalist – var ferdig med et innlegg om sin arbeidsmetode og et forsvar for journalistikken som kunstform, ba fyren om ordet og sa at han var glad for kollegaens engasjement, men at han syntes han overdrev en smule, fordi journalistikkens eneste forpliktelse, når alt kommer til alt, er å være objektiv – det var det han sa: å være objektiv. Fiksjonen, derimot, krever en livlig fantasi, sa han, og det er i den kreative ensomheten, der forfatteren er i dialog med sine indre demoner, det er der man oppdager det virkelige omfanget av ordet kunst. Fyren la trykk på ordet «forfatter», og han må utvilsomt ha vært en av de store innen sitt fag; en som i sin kreative ensomhet, mens han var i dialog med sine indre demoner og med sin livlige fantasi i fri utfoldelse, hadde funnet opp sin egen definisjon på journalistikk: et yrke for grå mennesker og funksjonærer. Det motsatte av alt den er.
En journalist må være usynlig, nysgjerrig, ha et eget driv, troen – og tålmodigheten – til en fisker, asketens evne til å glemme seg selv – sult, tørst, bekymringer – og stå til tjeneste for andres historier. Leve i utuktig omgang med uskyld og mistanke, på krigsfot med medynk og nåde. Være nøyaktig uten å være firkantet og betrakte verden som om man så den for første gang. Skrive like konsentrert som en munk og like ydmykt som en lærling. Vandre over de endeløse omskrivningenes sletter, lete etter ord der de ikke lenger strekker til. I dagevis, for så å komme fram til en levende tekst, uten snikksnakk, uten spasmer, uten selvplagiat, en tekst som tviler, som sier akkurat det den skal si – som forteller historien – og er uforglemmelig. En tekst som etterlater samme spor i leseren som det angst og kjærlighet, sykdom og katastrofer gjør.
Så bare prøv dere: Kall dette et uvesentlig yrke! Bare prøv dere.