Dagbok fra Norge: Tre takter

Writing is a prayer.

jon fosse

 

[1. EN VANDRING LANGS FJORDEN]

I morges så jeg kjernebitere og bjørkfinker,

med grå og brune, iblant lett gule fjær:

Et øyeblikk sitter de på lave furugrener,

det neste flyr de opp imot en naken tretopp,

mens de snakker (de synger ikke) et hemmelig språk,

et språk som det er best at vi mennesker

(knapt) kjenner til.

I over en uke 

har jeg gått langs denne stien ved fjorden

over ti tusen kilometer fra Lima

(en by med klipper, sandstrender og tåke):

Nå bor jeg på Fana Folkehøgskule,

hvor ungdommer fra Norge og andre land

oppholder seg et år og blir undervist i kunst, fotografi, musikk,

mens de undersøker interessefeltene sine før de begynner på universitetet,

eller hva enn det er de skal drive med i sitt voksne liv

(i Sør der jeg kommer fra har vi ikke tid til å

undersøke hva kallet vårt skal være).

For en måned siden oppholdt jeg meg i et landskap som var det stikk motsatte:

Min andre reise gjennom 

Amazonas’ sommer tok slutt,

etter å ha reist i nesten et halvt år med båt på den lengste og mest vannrike elva i verden

(over tre tusen kilometer fra Andes de Quito i Ecuador

til Belém do Pará ved Atlanterhavskysten i Brasil),

for å skildre urfolksamfunnenes sysler og dagligliv

i møte med den grådige utvinningen av naturressurser som foregår i det gigantiske elvetreet som utgjør over førti prosent av Sør-Amerika.

Bente og Signe, mine norske redaktører,

har invitert meg til å tilbringe disse dagene her

(Cronicainkubatoren, kaller de det)

men hodet mitt er altfor kaotisk:

hundrevis av notater i notisbøkene mine,

over tre hundre lydopptak med intervjuer,

en koffert full av gamle bøker,

og her i dette stille snølandskapet bør jeg begynne å tenke på

en struktur som bærer elva jeg vil berette:

en stor elv dannet av ord.

Foran meg på bordet ligger det et kart over Amazonas,

og en timeplan også:

alltid stå opp og legge meg til samme tid,

tre måltider til samme tid,

løfte vekter i treningsrommet til samme tid,

en oransje pille for å falle i søvn,

men innimellom fungerer ikke noe av dette:

I flere dager nå har jeg kjent på vekten av

det ubeleilige ved å ha blitt født, som terapeuten min spøkefullt sier

(han har en sær form for humor, må jeg si)

Da går jeg ut for å kjenne lufta som fryser ansiktet mitt til is

og går lange turer midt på dagen

(klokka fem går sola ned og i nord må ikke sollyset sløses bort):

Skoene mine trør på gresset som er dekket av rim,

det knaser i småstein og vissent løv,

rosebuskene er fullstendig utraderte av kulda,

hyttene til lokalbefolkningen avstengte

(de får meg til å tenke på Thoreau)

alltid ved fjorden i nærheten av Bergen.

Olaf, som er i ferd med å lære seg å spille sjakk, har sagt

at navnet på denne delen av Norge betyr

den grønne engen mellom fjellene.

(Nordmenn er kreative med navn,

sa jeg, og Olaf lo mens han slo dronningen min.)

Sammenlignet med regnskogen i Amazonas,

er den nordiske naturen spak

(i det minste er det ikke et insektbitt å få om vinteren).

Fjorden er en lang arm av hav,

et svart speil: den gjenspeiler

de hvite fjelltoppene på Totlandsfjellet,

fjellet i Tors land,

og over fjorden motstår de skrikende måkene

det vertikale angrepet til en vandrefalk.

Nå om dagen leser jeg J.A. Baker,

en fredfull engelskmann som gjennom et tiår observerte

vandrefalkene som migrerte til Øst-England,

i en periode hvor sprøytemidler

var i ferd med å utrydde dem:

Baker forfulgte vandrefalkene med hengivenhet og besettelse,

Observerte dem i lufta og på land:

hvordan de fløy og jaktet,

hvordan de tok til seg næring og hvilte,

han klarte å registrere vandrefalkenes tilværelse med nøyaktighet og poesi,

til det punktet at hans egen betydning av det å være menneske

så ut til å bli oppløst og erstattet av den uforsonlige bevisstheten til en falk.

(Boka hans betraktes i dag som et mesterverk

innen naturprosaen.)

Hvor enn denne vinteren beveger seg, vil jeg følge den,

skrev Baker for sytti år siden,

og jeg tror jeg skjønner hva han mener:

Virkeligheten har en klang, en takt.

Jobben med å skrive

består i å finne den.

 

[2. EN TOGREISE]

Sterk vind slår mot sidene av toget som går fra Bergen til Oslo:

Landskapet smuldrer bort til venstre for meg i stor nok hastighet;

Jeg kan skjelne den grønne silhuetten til furutrærne, de frosne vannene,

de små hyttene med hvite tak, og etter en stund en steinbro,

og så fjellene som glitrer som om noen hadde drysset

sølvstøv over dem, da plutselig enda en tunnel svelger oss:

Jeg har prøvd en stund å filme det jeg ser,

men mørket inni steinen

kommer i veien

og jeg venter

i flere sekunder

til februar-

lyset

skinner

igjen:

Da

forlenger furuskogene seg

og stasjonene kommer tettere,

og isen på vannene folder seg ut

som et julekort, sier jeg til Bente,

det er bare reinsdyrene som mangler, og hun smiler:

er fjellene på seks, sju hundre meters høyde?

De kan selvsagt ikke sammenlignes med fjellene i Andes, der er det noen durabelige fjell,

dette er småfjell, for å si det sånn, men jeg anerkjenner den iboende skjønnheten i dem:

Jeg skulle ønske jeg kunne gå på ski og pløye meg nedover bakken utenfor,

men jeg er en klossmajor og ville endt med å få ansiktet begravd i snø,

så jeg nøyer meg med å vende tilbake til boka av Fosse (en gave fra Bente)

som ligger i fanget mitt:

Jeg er halvveis, men kan fortelle at den handler om en mann

som ankommer Bjørgvin (det gamle navnet på Bergen) i båt;

og må kjøpe svart tråd og nål for å sy i en knapp i skjorta si,

men kvelden før han drar hjem igjen

(etter å ha blitt svindlet, eller å ha latt seg svindle, to ganger)

møter han igjen kvinnen han

elsket i hemmelighet i ungdommen

(Eline heter hun, akkurat som mannens båt)

og det får noen urovekkende åndelige konsekvenser:

Hun endrer navnet hans (kaller ham Frank)

og invaderer alt hjemme hos ham

og forlater ham aldri igjen

(Det er en metafor på det litterære kallet, tror jeg)

en ny fossiansk klassiker med drivet til en bønn,

en elv av tanker vi ikke vet hvor leder oss hen,

men som drar leseren (meg) inn i et litani:

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn en dag,

med en så lys smidighet, en så melankolsk muntlighet

som passer så godt til å skildre det nordiske landskapet,

(regnskoger av snø flenges opp på den andre siden av togvinduet mitt)

men jeg vet at det jeg skriver puster på en annen måte,

det har sin egen rytme, sine egne begrensninger, bruddene

det består av, landskapet som runger i det, hver og én har

sin måte å skrive på og med alt det skriver vi, eller prøver,

(ordene mine har i årevis prøvd å berette regnskogen,

elva over alle elver, talemåtene til folkene som bor der, men de mislykkes alltid)

Alt dette tenker jeg på mens jeg drikker opp min femte kopp kaffe:

Jeg måtte tidlig opp for å ta toget, og hodet føles tungt,

(hodet mitt føles alltid for tungt, egentlig)

det er sterke mentale vinder, en vedvarende tåke

som iblant ikke lar meg tenke (eller leve) klart:

så de dagene jeg var i Bergen, gikk jeg ut for å søke den lune sola i gatene,

påskuddet var en internasjonal litteraturfestival,

en vandring i sporene til den norske nobelprisvinneren,

en svett morgen i en badstu

og tre dukkerter i sjøen med en temperatur ned mot null grader

tvang meg til å forlate Hotel Terminus

for å fortelle om regnskogen min (min versjon av regnskogen)

på et engelsk jeg knapt kan uttale:

En iskald ettermiddag i en liten kino-bibliotekbåt 

 presenterte vi Yanuni, en dokumentarfilm

om Juma Xipaia, en ung urfolkaktivist fra Xingú,

og hennes kamp mot ulovlig gruvedrift og kommersiell utnyttelse av naturen

(giftstoffene som forurenser kropp og sjel for folket hennes)

da jeg fortalte om mine siste fem måneder i båt langs Amazonas:

da snakket jeg om bestemoren min, fra kukama kukamiria-folket

og fortalte at for urfolk er ikke protest og kamp det samme

(det første er en hendelse; det andre, en historisk prosess)

og om hvordan alt dette har satt seg fast i blikket mitt,

og om umuligheten av å skrive ned

noe som er ugripelig:

hvordan i alle dager forteller man verdens lengste elv?

hvordan fange reisen og alle stemmene, volden og håpet,

alle byene og den levende labyrinten vi kaller for natur?

Hvilke muligheter har journalistikken i det forsøket?

(Dette er spørsmål som alltid reiser sammen med meg)

Ennå er det fire timer igjen til toget er framme.

(furutrær snø vann tunneler, én sekvens)

Jeg lukker boka, lukker øynene.

Nå finnes bare den skarpe gnissingen mot skinnene.

Å skrive er lyttende handling,

sa Fosse i et intervju,

og kanskje alt handler om det.

Å skrive er som å be.

(denne setningen har jeg også skrevet ned i notisboka mi)

Men jeg vet ikke, vil helst ikke vite,

hvem jeg ber til.

 

[3. ET BESØK PÅ MUSEET]

Jeg gik bortover

veien med to

venner – så gik

solen ned

Himmelen ble

pludseli blodi rø

– Jeg standset, lænet

mig til gjæret træt

til døden –

over den blåsorte fjor og by

lå blod i ildtunger

Mine venner gik

videre og jeg sto

igjen skjælvende

af angest –

og jeg følte det gik et

stort uenneligt

skrig gennem

naturen

For over et århundre siden, skrev Edvard Munch

disse linjene i dagboka

om sitt mest berømte bilde,

som jeg nå står foran:

sjelekvalene til solen i nord,

sommerens oransje og røde fargetoner,

de små båtene som ligger stille i Oslo-fjorden,

to menn på vei mot Valhallveien,

og ved utsiktspunktet på Ekebergskrenten,

den hårløse, androgyne, nesten spøkelsesaktige skikkelsen,

(inspiriert av en chachapoya-mumie

fra den peruanske regnskogen, som Munch så i Paris)

ser ut til å forvrenges med omgivelsene 

mens den presser hendene mot ørene:

Noen sier at det er skikkelsen 

som skriker

(eller som hører skriket), men det er det ikke:

Skriket skjer ikke i maleriet 

(skriket skjer inni meg, det vet jeg nå)

og det er nettopp det som forstyrrer oss:

det er snakk om en psykisk smerte,

som om angsten var

menneskets forutanelse

(min, vår alles)

om en framtid som revner.

Kanskje var det noe av dette, frykten for framtiden 

Munch siktet til i 1893

da han ga maleriet tittelen  

Der Schrei der Natur, 

Skriket fra naturen.

I flere timer har jeg gått gjennom salene 

på Nasjonalmuseet sammen med Bente

(der er oljemaleriene til naturalisten Krogh, sier hun,

der borte, Kittelsens mytologiske skapninger)

på min siste dag i Oslo.

Hele uken har vi snakket så mye

 om naturen, det slitte ordet:

i en forelesning for journalister og studenter på mastergraden ved OsloMet,

på et besøk hos Klassekampen,

i et møte med spesialister i Regnskogfondet og Utenriksdepartementet,

i en samtale på hovedbiblioteket Deichman Bjørvika med Gina Gylver,

(en forkjemper for samefolket, urfolket her til lands):

I alle disse sammenhengene snakket vi om livene

jeg skildrer i det jeg skriver,

de som lever i denne nordlige regionen av jordkloden,

om trusler og kamper som deles av utkantstrøkene begge steder,

og om hvordan vi i faget mitt ofte går i baret

ved å begrense livet til et menneske, et samfunn,

til et tall, en opplysning

eller enda verre:

til et blødende sår.

Å ha Munchs bilder foran meg
(det er så mange av dem, og de er så varierte)

fikk meg til å tenke på den misforståelsen:

Vi er så mange

som er uvitende om at Skrik

er bare en liten del

av en mye større kunstnerisk innretning:

et verk som består av om lag tretti malerier

som fanger et vell av nyanser

av det noen kaller sjelen

og andre, menneskelig erfaring:

erotisk tiltrekkelse en sommernatt,

et kyss hvor livsgnisten blir frarøvet mannen,

den ungdommelige gløden til en kvinne,

mannen som synker ned i melankolien.

Det skal være levende mennesker

 der puster og føler 

og lider og elsker, 

skrev kunstneren om sitt eget arbeid, 

det helhetlige verket, alltid organisk,

alltid uferdig

(“degenerert kunst”, sa en kritiker

ingen lenger husker navnet på),

Munch kalte det Livsfrisen.

Mens jeg skriver dette, spør jeg meg

(kanskje fordi jeg ikke stoler helt på språket)

om ordene (om disse ordene)

er tilstrekkelige for å være i stand til det samme.

Jeg vil i det minste prøve.

I morgen tar vi et tog til Fredrikstad

(og der setter vi oss inn i den lille røde bilen til Signe
og vandrer gjennom enda en regnskog av snø

og vi spiser dumplings til middag og drikker vin

og forestiller oss framtidige historier 

og leser Tarot og leker

at vi finner et tegn på noe),

men nå er tiden inne for å forlate 

denne labyrinten av saler 

før det begynner å mørkne.

Jeg har vært på reise i så mange måneder;

det er på tide å komme seg hjem,

 erstatte snøen, furutrærne, fjorden

med klippene og tåken i gata mi

Nå vet jeg (det sier jeg til meg selv)

at fra Sør kan jeg berette

den elva jeg opplevde.

(til norsk ved Bente Teigen Gundersen)

 

Cronica-inkubatoren er et gjesteoppholds- og formidlingsprosjekt for journalister/forfattere av cronicasjangeren, støttet av Norsk Kulturråd. Joseph Zárate var den andre gjesten i programmet. Først ute var den salvadoranske journalisten og forfatteren Óscar Martínez. Hans betraktninger etter oppholdet kan du lese her. Camino ønsker å løfte den særegne cronicasjangeren og har utgitt en rekke cronicaer i oversettelse, i tillegg til antologien Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika, som fikk svært god mottakelse av kritikerne. I november får vi besøk nummer tre til Cronica-inkubatoren. Da kommer den meksikanske journalisten, forfatteren og filmskaperen Daniela Rea.