Et beskjedent yrke (forord til Døden er å bli glemt)

Av Leila Guerriero

I 1956 skapte den argentinske forfatteren Rodolfo Walsh sin egen opphavsmyte med en setning som skulle komme til å bli gjentatt i tiår etter tiår, setningen åpner nemlig en av de mest ekstraordinære sakprosabøkene i latinamerikansk litteratur: «Hay un fusilado que vive» (Det er en henrettet som fortsatt lever). Ikke bare gjorde denne setningen, som en venn av Walsh hvisket til ham på en bar natt til 18. desember 1956, at han gikk i gang med research og skrev boken Operación Masacre (Operasjon Massakre) i en alder av tjueni. Boka ble en milepæl i den latinamerikanske fortellende journalistikken, men førte også til at han endret sin ideologi radikalt. Frem til da hadde Walsh vært oversetter fra engelsk, skrevet krim, vært antiperonist og politisk høyreorientert (han var aktivist i den høyreorienterte Alianza Libertadora Nacionalista, og tilhenger av Revolución Libertadora, en sivil-militær koalisjon som styrtet president Juan Domingo Perón i 1955). Og han begynte å jobbe som journalist da Peróns militante støttespillere den 9. juni 1956 gjorde opprør mot Revolución Libertadoras regjering. Opprøret ble slått ned, og staten henrettet mange av dem som deltok, deriblant en gruppe sivile. Fem ble drept, sju ble såret og klarte å flykte. Flere måneder senere gikk en av de overlevende, Juan Carlos Livraga, rettens vei for å anmelde hendelsen. Det var da Walsh hørte setningen: «Det er en henrettet som fortsatt lever». Tre dager senere fant han Livraga og begynte å intervjue ham.

Etter dette grunnleggende øyeblikket fulgte en rekke hendelser – i tillegg til at Walsh skrev Operación Masacre – som endte med at han sluttet seg til Montoneros, en geriljaorganisasjon på venstresida, inntil han 25. mars 1977, ett år inn i Argentinas diktatur, ble overfalt av en militær innsatsstyrke, skutt og ført til marinens tekniske høyskole ESMA, hvor det ble drevet et hemmelig forvaringssenter.

Levningene hans ble aldri funnet.

Ord betyr noe og kan forandre liv eller, hvis du tror på skjebnen, hjelpe mennesker med å finne den. I Walshs tilfelle begynte det hele med denne setningen: «Det er en henrettet som fortsatt lever».

Det er noe til felles – og mye som er forskjellig – mellom denne opphavsfortellingen og fortellingen om det argentinske rettsantropologiske teamet (EAAF). Det de har til felles er en setning, som i EAAFs tilfelle er to og siteres i begynnelsen av Døden er å bli glemt, denne boken av den argentinske journalisten Felipe Celesia, forfatter av verk som La ley y las armas (2007), Firmenich (2010), «La Tablada» (2013), La Noche de las Corbatas (2016) og Desembarco en las Georgias (2022), alle relatert til hans hjemland Argentinas nyere historie.

Celesia skriver:

Douglas Cairns slo nummeret til sin antropologkollega Patricia Bernardi og uten å bruke særlig lang tid på å hilse, sa han:

«Det er en gringo som leter etter forsvunne.»

(…) Da husket Morris sin venn Dagui og arkeologkollegene hans. Også han var revet med og overbevist om at i hvert fall den første utgravningen måtte gjennomføres. Så han ringte ham:

«Dagui, vi trenger tre eller fire arkeologer vi kan stole på.»

Denne konstellasjonen av ord – «vi trenger tre eller fire arkeologer vi kan stole på» og «det er en gringo som leter etter de forsvunne» – uttalt i Buenos Aires en dag i 1984, da demokratiet i landet bare var knapt et år gammelt, ga opphav til alt som skjedde etterpå, en historie Celesia i denne boken forteller med verdighet, og uten å blåse den opp med episke vendinger, lar han den derimot hvile på de fakta som er rekonstruert ut fra grundig research.

På sine nettsider beskriver EAAF seg som «en vitenskapelig, ikke-statlig og ideell institusjon. EAAF anvender metoder og teknikker fra ulike grener av den rettsmedisinske vitenskapen til etterforskning, søk, gjenfinnelse, fastsettelse av dødsårsak, identifisering og tilbakeføring av forsvunne. Institusjonen arbeider med ofre for tvungne forsvinninger, etnisk, politisk, institusjonell, kjønnsrelatert og religiøs vold, forsvinninger fra dags dato, ofre for narkotikahandel, menneskehandel, organisert kriminalitet, migrasjonsprosesser, kriger og væpnede konflikter, ulykker og katastrofer».

En institusjon: Herunder er en utfordring, som Celesia løser med letthet, nemlig at det å fortelle historien om «en institusjon» setter enhver forfatter i fare for å henfalle til ensformighet og ende opp med å gjengi et byråkratisk sammendrag, en steril fremstilling som i dette tilfellet ville ha knust relevansen av arbeidet som EAAF utfører ved å anvende vitenskapelige teknikker på såpass abstrakte begreper som minnearbeid og oppreisning.

Men slik er det ikke: Celesia legemliggjør historien til en institusjon gjennom historien til menneskene som utgjør den, i vilkårlige hendelser, tilfeldigheter og valg som førte til at de på 1980-tallet – med tvil, frykt og mistanke – møttes rundt den amerikanske rettsmedisineren Clyde Snow – gringoen som trengte «pålitelige folk» til å lete etter de forsvunne – og brakte dem frem til i dag, da de utgjør en organisasjon som, selv om den begynte med sikte på å lete etter og identifisere levninger i Argentina, i flere tiår har utvidet arbeidet sitt til hele verden: «I 1996 inviterte Physicians for Human Rights (PHR), en Boston-basert legeorganisasjon, teamet til å bli med på utgravningen av massegraven i Vukovar, i det tidligere Jugoslavia. Prosjektet ble satt i gang av Den internasjonale krigsforbryterdomstolen, som er oppnevnt av FN for å etterforske krigsforbrytelser på Balkan-halvøya. Det var første gang teamet, representert ved Luis Fondebrider, deltok i en så storstilt internasjonal rettsmedisinsk operasjon», skriver Celesia. EAAF er en kilde til vitenskapelig bevismateriale for rettsvesenet, de utdanner andre rettsmedisinske eksperter over hele verden, de blir etterspurt av institusjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen og FNs høykommissær for menneskerettigheter, og har gjennomført søk og ekspertrapporter i Mexico, El Salvador, Haiti, Sierra Leone og Den demokratiske republikken Kongo. Den lille gruppen av redde studenter – Patricia Bernardi, Mercedes Doretti, Luis Fondebrider og Morris Tidball-Binz – ble utvidet til et team på seksti fagfolk som stilte vitenskapen til tjeneste for noe så symbolsk som identifisering og tilbakeføring av levninger til de berørte familiene.

Døden er å bli glemt benytter en lineær kronologi for å fortelle historien om dette forløpet. Fra å være unge studenter som lærte rettsmedisinske teknikker forklart av en gringo som ikke snakket et ord spansk, ble de erfarne fagfolk som har grepet inn i identifiseringen av levningene etter Che Guevara i Bolivia, eller i tilfellet med de forsvunne lærerstudentene i Ayoztinapa i Mexico. Å hoppe over noen av koblingene som førte fra det ene punktet til det andre, ville gjort dette til en usannsynlig historie, men Celesia dveler ved hver av dem i detalj, han dveler uten å være langsom.

EAAFs nåtid er basert på en fortid som verken var like relevant, like profesjonell, like ryddig eller like planlagt. Det var ingenting som tydet på at de skulle fortsette sammen i flere tiår. Det fantes ingen innbitte militante eller sterke humanitære overbevisninger blant dem. De beveget seg mellom uvissheten knyttet til den umiddelbare fremtiden, diktaturets trusler og sine egne, til tider vanskelige liv. Alt dette blir fortalt av Celesia, som skildrer konteksten i disse årene, da demokratiet var i sin spede begynnelse og militæret, som ennå ikke var prøvd i det sivile rettssystemet, hadde sterk innflytelse på samfunnet og institusjonene.

I denne konteksten er medlemmene av Teamet – som etter hvert får selskap av venner og venners venner: Darío Olmos, Alejandro Incháurregui – mennesker i begynnelsen av tjueårene som fortsetter å studere og jobbe i yrker som nesten alltid er dårlig betalt, samtidig som de lever et dobbeltliv der de diskret graver opp, vasker og klassifiserer menneskeknokler på steder som ikke egner seg til det formålet. Celesia skriver: «Darío jobbet som offentlig tjenestemann, Alejandro solgte billetter på veddeløpsbanen, Pato hadde sluttet å ha ansvar for regnskapet i familiebedriften og merket nå knokler for arkeologiske oppdrag, Mimí var ansatt på biblioteket, og Luis var arbeidsledig etter noen måneder som desinfektør. Den eneste som kombinerte inntekt med menneskerettigheter, var Morris, med sitt arbeid for Bestemødrene, som på den tiden besto i å samle inn prøver til den gryende genetiske databanken de utviklet.

«(…) Å grave opp tjuefem lik i individuelle graver kom til å bli en lang og møysommelig oppgave. (…) De begynte med å innkalle dem til likhuset i Junín-gaten, men da de ikke var velkomne der, flyttet de kontoret til en bar på hjørnet av Viamonte og Uriburu, noen meter unna. Der ble de i det minste behandlet med hengivenhet av kelneren. Av og til brukte de også Mimís studioleilighet som hovedkvarter, rett overfor Hebraicas hovedkvarter i Sarmiento-gaten 2200.»

Det som virket som et unntak eller en kuriositet – å hjelpe en rar gringo med noen utgravninger – ble selve kjernen i livet deres. Celesia fremstiller dem som om de var et rockeband på jakt etter et sted å øve, arbeidende på kontorer i tinghuset, i et hus de fikk låne i Solís-gaten, i sine egne leiligheter: «Enrique Pochat, fra Den økumeniske menneskerettighetsbevegelsen (Movimiento Ecuménico por los Derechos Humanos (MEDH), ga dem et lite lokale på terrassen til det nyervervede hovedkvarteret deres i Solís-gaten 936 i Constitución. MEDHs lokaler hadde god plass: I første etasje var det en gårdsplass og rom som var omgjort til kontorer for det juridiske teamet, de to sekretærene, administrasjonen, et venterom og et møterom, og på baksiden lå biblioteket. I første etasje var det et flerbruksrom med piano og et langbord der de spiste lunsj tilberedt av Dora, kokka. På taket var det et lite rom uten bad med utsikt over terrassen, og det ble EAAFs første hovedkvarter. (…) I det lille rommet hadde de seks stoler, en telefon og et respatexbord på to bukker. Det var alt av møbler. Kort tid etter la de til en Texas Instruments-datamaskin som ble kjøpt med en sjekk fra France Libertés-stiftelsen til den franske førstedamen, Danielle Mitterrand.»

Forfatteren bruker ofte uttrykket «gjengen» om dem i den første tiden. Dette er ingen nedlatende holdning, men en treffende beskrivelse. De var nesten alle i tjueårene og i beste fall opplært til å arbeide med guanacobein da de gøv løs på de overveldende bevisene på en utslettede stat og historiene om ødelagte familier.

Fra begynnelsen av var det klart for dem at de ikke skulle utføre kaldt laboratoriearbeid, men følge hele prosessen, fra rekonstruksjonen av de forsvunnes historie til gjenfinning og tilbakeføring av levningene til familiene. Deres ungdommelige troskyldighet fikk dem til å tro at oppgaven utvilsomt ville bringe lindring, men så ble de også møtt med fiendtlighet, ved anledninger som Celesia forteller om uten å felle noen moralsk dom over noen. Hebe de Bonafini, grunnleggeren av Mødrene på Maiplassen, avviste for eksempel blankt arbeidet de gjorde fordi mødrenes motto er ‘I live da de tok dem, i live vil vi ha dem’, og EAAF returnerer ikke levende mennesker, men levninger. Dette åpnet ikke bare et uventet rom for konflikt – som for dem også var smertefullt: Mødrene var deres heltinner – med denne og andre menneskerettighetsorganisasjoner, men også med pårørende til de forsvunne. Celesia forteller om reaksjonen til en kvinne som, da hun ble informert om at levningene av datteren Marta var blitt identifisert, svarte: «’Dere er gode mennesker, jeg takker dere, men datteren min lever videre’, avsluttet fru Spagnoli. Martas levninger ble aldri hentet.»

Forfatteren unngår ikke ubehaget eller komplekse spørsmål. Det er konflikter, samtaler, diskusjoner både innad og utenfor EAAF. Det er utro tjenestemenn. Det er absurde øyeblikk der byråkratiets mur, etter alle slags anstrengelser for å komme frem til et resultat, ser ut til å være et uoverstigelig hinder: En feil på et papir eller noens motvilje mot å signere et dokument, setter en kompleks operasjon i fare. De blir rettsmedisinske eksperter som kjemper på alle fronter: De utvikler ekspertise gjennom å rekonstruere reisen til en forsvunnen fra bortføringsøyeblikket, finfølelse i møte med de pårørende og list i møte med det byråkratiske apparatet.

Etter hvert som tiden går, blir teamet større. Anahí Ginarte, Silvana Turner, Sofía Egaña og mange andre kommer til. Celesia får dem til å passe inn i puslespillet ved å fortelle historien om det tidligere livet til hver enkelt, hvordan de kom dit, hvilken rolle de spiller.

Essensen i denne boken er det stores møte med det lille, den personlige historiens møte med Historien med store bokstaver, og disse vanlige menneskelivene, disse penselstrøkene av ulike fortider, er en beretning om dette sammenstøtet.

Boken er organisert i kapitler som tar for seg milepælene som preget EAAFs utvikling og arbeid – Oppringningen, Bestemødrenes lange reise, Tilbudet, Boulogne, Rettssaken, Avellaneda, Tønnene i San Fernando, El Mozote, Che Guevara, Genetikk, Nonnene og mødrene, Arruga, Mexico, Falklandsøyene, Avskjeden – og Celesia stopper opp ved vendepunktene som driver historien, og rekonstruerer dem i detalj: Den danteske utgravningen på kirkegården i Avellaneda («På den forlatte kommunale kirkegården i Avellaneda ble det funnet 336 skjeletter (252 menn, 71 kvinner og 13 ubestemte), fordelt på nitten massegraver, som kunne inneholde mellom ett og tretti lik, samt atten individuelle graver.»); den makabre massakren i El Mozote i El Salvador, fortalt med en thrillers rytme: «Pato våknet av telefonen som ringte. Luis sov ved siden av henne. Klokken var to om natten. Noen prøvde å sende en faks. Hun gikk bort til telefonen og ventet. Forbindelsen ble ikke opprettet. I den andre enden forsøkte de igjen, men heller ikke denne gangen lyktes det, og på tredje forsøk ble Pato engstelig og tok telefonen. Det var María Julia Hernández, fra Tutela Legal, menneskerettighetsorganisasjonen til erkebiskopen i El Salvador. María Julia forsøkte å oppsummere formålet med faksen. De ønsket at EAAF skulle delta i ekspertundersøkelsene i El Mozote, en landsby som ble angrepet av spesialstyrker fra den salvadoranske hæren og etterlot seg et stort antall ofre. Hernández lovet å sende dem dokumentasjonsmaterialet i posten. Pato gikk og la seg igjen, og Luis lurte på hvem hun snakket med. ‘De vil at vi skal dra til El Salvador fordi militæret har angrepet en landsby, og det er mange ofre. Mellom sju hundre og tusen. Men det kan jo ikke stemme, jeg må ha misforstått’, svarte hun.»

Makrosituasjoner som tar utgangspunkt i en nesten mikroskopisk opplevelse, som når Patricia Bernardi sover ved siden av Luis Fondebrider, hennes daværende partner, og opplever en kraftig «virkelighetseffekt», en metode Celesia ofte bruker for å rekonstruere de viktigste sakene EAAF deltok i: Identifiseringen av likene av falne argentinske soldater fra Falklandskrigen som var begravd under umerkede gravsteiner; revolusjonen det var å utvikle muligheten for å matche DNA-et til levningene med DNA-et til nålevende slektninger («Maco forklarte det enkelt. ‘Det er som om en ånd kom og sa at han ville oppfylle et ønske for deg som kunne gjøre jobben din bedre. Sånn er genetikken for oss.’ Muligheten for å identifisere ved hjelp av knoklenes genetiske materiale innebar en endring i rettsantropologiens dynamikk.»); arbeidet i Ciudad Juárez («Ciudad Juárez var synonymt med kvinnedrap (femisid) lenge før begrepet ble popularisert. Mellom 1993 og 2003 hadde meksikanske myndigheter registrert 263 kvinner drept og 4587 meldt savnet i hele delstaten Chihuahua.»); identifiseringen av levningene til grunnleggeren av Mødrene på Maiplassen.

I 2017 flyttet teamet kontorene sine, som i en årrekke befant seg i en bygning i Once, et populært forretningsstrøk i Buenos Aires, til en annen bygning som ble bygget spesielt for å huse dem, med et klimatisert rom der esker med knokkelrester som venter på identifisering, fortsatt oppbevares, på eiendommen til det tidligere tortursenteret ESMA, som nå huser ESMA Minnemuseum, Nasjonalt minnearkiv, Senter for identitet, Haroldo Conti Kulturelt minnesenter, Våre barn minnesenter og Falklandsmuseet.

Til samme sted var det de militære flyttet liket av Rodolfo Walsh.

«Operación Masacre forandret livet mitt», skrev Walsh. «Ved å jobbe med den innså jeg at det i tillegg til min indre perpleksitet fantes en truende verden der ute.»

Kanskje følte medlemmene av teamet noe av denne oppvåkningen, særlig i den første tiden. Men det fantes ikke noe så episk i dem. Når de snakker om det de gjør, utstråler de ikke heroisme, men snarere en ugjennomsiktig bevissthet om at dersom verden var et bedre sted, ville det ikke vært nødvendig med en gruppe som deres. Døden er å bli glemt gjenskaper denne beskjedenheten til siste slutt. I bokens siste kapittel går Patricia Bernardi, en av grunnleggerne, av med pensjon og forlater sin stilling. Kollegene forbereder en avskjed for henne, uten at hun vet det: «Pato ble lurt med til sin egen avskjed. De satte bind for øynene hennes – en ganske uheldig idé i et tortursenter som ESMA – og førte henne til den halvåpne gårdsplassen på baksiden av den nye bygningen. ‘Vi er veldig glade i deg, Pato’, sto det på et banner, og i underetasjen var det rigget med sandwicher, det typiske bakverket fosforitos og kirsebær med is, som er helt i teamets stil. Det var verken taler eller hedersbevisninger.»

Det har det aldri vært. Det er det heller ikke i denne boken som forteller deres historie.

Leila Guerriero er en argentinsk journalist. Hun skriver fast i flere aviser og tidsskrifter, og er blant annet fast spaltist i El País (Spania). Guerriero har gitt ut en rekke bøker med egne cronicaer og har i tillegg lang erfaring som redaktør for latinamerikanske antologier med fortellende journalistikk, samlinger (Argentina Crónica) og tidsskrifter som Gatopardo. Hun har mottatt flere priser og i 2010 fikk hun Gabo-stiftelsens journalistpris for cronicaen «El rastro en los huesos», publisert på norsk som «Spor i knoklar», Plot, 2015. Guerriero er medlem av internasjonalt kunstnerisk råd i Bergen Internasjonale Litteraturfestival samt av rektorrådet i Gabo-stiftelsen (etablert av Nobelprisvinner Gabriel García Márquez), hvor hun også underviser i fortellende journalistikk. Leila Guerrieros bøker er oversatt til blant annet engelsk, tysk, fransk, portugisisk, italiensk og polsk. Leila Guer- riero var medredaktør for Camino-utgivelsen Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika, (2022).