Etterord til Bare fjellene er min venn av Behrouz Boochani (etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord).

 

Av Kristina Quintano

 

Da den iransk-kurdiske journalisten og forfatteren Behrouz Boochani i 2013 ble reddet etter en uke på åpent hav, var han fire dager for sent ute. Boochani flyktet fra Iran via Indonesia med Australia som mål. Hans eneste ønske var å fortsette sitt virke som journalist i et land der han ikke fryktet for sitt liv. Som en del av et folk som stadig var i krig, men uten land, undrer han seg over om kurderne egentlig har andre venner enn fjellene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To ganger forsøkte Boochani å ta seg sjøveien fra Indonesia til Australia. Dersom den første båten smuglerne sendte ham ut på havet i, ikke hadde sunket, ville historien til den prisbelønnede forfatteren sett helt annerledes ut. Behrouz Boochani ble reddet fra drukningsdøden i siste liten, og da han to uker senere på nytt forsøkte å flykte sjøveien i en liten hvit fiskebåt, visste han ikke at Australia nettopp hadde innført en ny lov.

 

«Fra og med i dag vil ingen asylsøkere som ankommer Australia med båt, få muligheten til å bli bosatt i Australia som flyktning», sa statsminister Kevin Rudd på australsk TV den 19. juli 2013.

 

I stedet for å bli møtt med frihet og muligheter, ble alle som ankom australsk farvann sjøveien, fra og med denne dagen, arrestert og sendt videre til lukkede interneringsleirer på Stillehavsøyene Manus og Nauru. Budskapet var tydelig: Selv de som oppfylte kravene til å få innvilget asyl, ville aldri sette sine ben i Australia.

 

Avgjørelsen ble møtt med massiv kritikk fra både FN, Human Rights Watch og Amnesty International. Graeme McGregor, talsmann for Amnesty, kalte denne avgjørelsen grusom og understreket: «Husk denne dagen som dagen da Australia besluttet å vende ryggen til verdens mest sårbare mennesker, lukket døren og kastet nøkkelen».

 

Behrouz Boochani og de andre som hadde vært ombord i båten sammen med ham, ble plassert bak piggtrådgjerder under streng bevoktning. I løpet av et tastetrykk var kunstner og akademiker Boochani redusert til et statsløst nummer. I fem år var han bare MEG45.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Boochani ble frarøvet sin verdighet, fremtid og ytringsmulighet. Han, som tidligere hadde vært redaktør og skribent, var fratatt alle sine skriveredskaper og sin mobiltelefon, men ingen kunne ta fra ham den poetiske stemmen, inspirert av kurdisk fortellerkunst, og evnen til formidling.

 

Etter hvert får Boochani hjelp fra utsiden og en mobiltelefon av enkleste sort blir smuglet inn. Han følte selv at det ikke var trygt å skrive på papir. Leiren er strengt overvåket, en slik kontakt med utsiden kan resultere i full isolasjon. Forfatteren gjemmer tidvis telefonen i et hulrom inni madrassen og lader når han kan.

 

Slik begynte Behrouz Boochani å formidle de humanitære overgrepene som utspilte seg bak de stengte gjerdene på den isolerte øya Manus. Kapitlene, noen ganger i små sammenhengende setninger, noen ganger i store kapitler innlest og tekstet i skjul via Whatsapp, blir sendt til oversetter og redaktør Omid Tofighian, som begynner å bearbeide tekstene fra farsi til engelsk. En gang blir mobilen til Boochani stjålet og han må vente på en ny før han kan fortsette. Noen ganger tar det flere måneder mellom hver gang han får sendt noe ut.

 

Bare fjellene er min venn er et sterkt vitnesbyrd om hva som foregikk bak de høye piggtrådgjerdene på Manus Island. Dette er historien om innsiden av et interneringsfengsel, men den er også en påminnelse om hva vi selv godtar i våre egne nærområder. Vi må på ingen måte tro hendelsene beskrevet her er unike for øyene i Stillehavet. Hver eneste dag behandler vi noen av verdens mest sårbare mennesker på samme måte, gjemt unna i stramt bevoktede, inhumane interneringsleirer på øyer, midt i våre egne ferieparadis.

 

The Pacific Solution

Australia har vært kjent for å stenge frivillige organisasjoner ute, og det har i mange år vært vanskelig å få hentet ut informasjon fra innsiden av de mange leirene som utgjør det som omtales som The Pacific Solution. Både Manus og Nauru har vært så godt som lukket for verdenspressen.

 

I 2021 er det tjue år siden det som ble omtalt som Tampa-hendelsen. 26. august 2001 reddet det norske skipet Ms Tampa, med kaptein Arne Rinnan og hans besetning på 27, 438 flyktninger fra en synkende båt i australsk farvann. Da flyktningene ble løftet ombord i Tampa, var flere av dem bevisstløse, mange hadde dysenteri og fire kvinner var gravide.

 

For denne redningsdåden ble Rinnan, mannskapet og rederiet hedret med Nansenprisen av FNs Høykommissær for flyktninger. Rinnan ble av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse, og sammen med sin besetning mottok han også den norske Plaketten for redningsdåd til sjøs.

 

Men det var på ingen måte alle som var fornøyd med Rinnan og hans besetnings avgjørelse om å følge den maritime loven om å redde mennesker på havet.

 

Rinnans ønske om å sette av menneskene i Australia ble møtt med et klart nei fra australske myndigheter. Dersom han entret australsk farvann, ville han bli tiltalt for menneskesmugling.

Hendelsen forårsaket internasjonal debatt og ble sentrum for en diplomatisk uoverensstemmelse mellom Australia, Norge og Indonesia der både daværende utenriksminister Jagland og statsminister Stoltenberg var direkte involvert.

 

Det australske transportskipet Manoora tok etter hvert flyktningene om bord og fraktet dem til Papua Ny-Guinea, der de så ble fraktet videre med fly til New Zealand, som tok imot 150 av dem. Resten ble sendt til Stillehavsøya Nauru med økonomisk støtte fra Australia. Menneskene ble også tilbudt penger for å reise tilbake til sine hjemland, og noen få takket ja til dette. 22 av de som ble sendt tilbake til Afghanistan, inkludert fire barn, ble i ettertid drept.

 

Tampa-hendelsen ble begynnelsen på en nådeløs flyktning- og redningspolitikk fra australsk side og opprettelsen av Pacific Solution, som er svært kritisert for håndteringen av båtflyktninger og den årelange praksisen med å stenge mennesker på flukt inne på øyene Manus og Nauru.

 

En uke etter redningsaksjonen sier Rinnan på en pressekonferanse i Singapore: «Det er en uskreven lov til sjøs, om å redde folk i havsnød. Den fulgte jeg, og den vil jeg følge igjen hvis jeg igjen får melding om folk i nød.» Tampa hadde en last verdt mer enn 130 millioner kroner, men for Rinnan var livet til de 438 menneskene han hadde om bord, verdt mer.

 

 

Lyden av måkeskrik

Lyden av mennesker som drukner høres akkurat ut som lyden av måkeskrik. Det finnes ingen som vet hvor mange liv som går tapt på de ulike verdenshavene, og det finnes knapt et eneste sivilt redningsskip noe sted. Felles for mennesker som flykter sjøveien, er at de ønsker å gi seg selv eller sine barn en fremtid uten frykt for forfølgelse, tortur, sult eller grove humanitære overgrep.

 

De fleste kapteiner gjør ikke som Rinnan. Hver eneste dag drukner det mennesker på flukt fordi ingen kommer dem til unnsetning. Sivile redningsskip blir kriminalisert dersom de forsøker å redde mennesker på havet. Handelsskip unnlater å svare på nødanrop. Det finnes i dag ingen velfungerende ordninger der handelsskip som redder mennesker i havsnød, får sette dem av i en trygg havn i Europa. Det finnes heller ingen kompensasjonsordninger for tapt tid eller varer. Redningssentralene på de store verdenshavene forteller at skip skrur av radaren når det sendes ut nødvarsel.

 

Der vi burde møtt noen av verdens mest sårbare mennesker med åpne armer og en trygg havn, møtes de av bevæpnet grensepoliti, tåregass og stengte grenser både på land og ute på havet. De som ikke drukner på veien eller blir skjøvet tilbake ut på åpent hav av kystvakter og grensekontroll, ender stort sett i lukkede leirer. Ute av syne, og således ute av sinn, er fremtider og liv satt på vent i endeløse køer i et asylsystem som ikke fungerer.

 

Mennesker på flukt er alles ansvar, slik blir de også ingens ansvar, og i hele den vestlige verden slåss landene om å ha den strengeste innvandringspolitikken. Det virker som om vi er på vei inn i en globalisert likegyldighet. Ordene human og rettferdig har gradvis forsvunnet helt fra politikernes vokabular, i en stadig mer polarisert debatt om mennesker på flukt. Europeiske ledere har sett til Australia når de har strammet inn Europas ytre grenser ytterligere. Verdens menneskerettighetsorganisasjoner har i mange år varslet at dette bare vil resultere i enda flere drukninger.

 

Selvskading og endeløse køer

Manus har vært en av mange øyer med interneringsleirer der det har vært vanskelig å dokumentere fra innsiden. Færre dør når flere vet, er et av mottoene til Leger Uten Grenser. I 2017 var de til stede med feltarbeidere på øya Nauru. Da de i 2018 varslet om kritiske forhold og krevde at australske myndigheter skulle evakuere menn, kvinner og barn fra øya, sammen med en rapport der de beskrev at 60 prosent av dem de hadde behandlet, hadde selvmordstanker, samt at 30 prosent hadde forsøkt å ta livet av seg, fikk de i oktober 2018 instruks om å forlate øya. Deres tjenester var ikke lenger ønsket.

 

På Manus har det vært lite helsepersonell tilgjengelig og således enda færre øyenvitner. Selvskading har blitt et økende problem i leirer både utenfor Australia og i Europa. Undersøkelsene som har vært gjort, viser at jo mer isolert en leir ligger, desto større er faren for både selvskading hos den innsatte og vold fra de ansatte. Selvskading og forsøk på selvmord øker drastisk jo lenger menneskene blir holdt innesperret på ubestemt tid uten informasjon om hva som vil skje med dem videre. En undersøkelse fra Nauru og Manus viser at 260 av 1000 skadet seg selv i alvorlig grad mellom 2014 og 2015. De vanligste metodene var å skjære seg med barberblad, slå seg i hodet eller slå noe mot hodet, samt forsøk på hengning. Menneskerettighetsorganisasjoner fra hele verden understreker sin bekymring for denne formen for internering på ubestemt tid.

 

Forsøke å unngå å tippe over kanten /

Forsøke å unngå å tippe over i galskap.

 

Mange steder i boken beskriver Behrouz Boochani, nærmest som brutale, men poetiske bisetninger, at noen har skadet seg selv. Han beskriver hvordan barberblad med blå skaft presses gjennom huden til stadig mer fortvilte mennesker.

 

Sultne mennesker i kø gjør sjelden opprør, til det er de for utmattet og for fokusert på å sikre seg neste måltid. En av metodene leirer over hele verden bruker for å holde mennesker under kontroll, er nettopp å sørge for at mesteparten av dagen tilbringes i endeløs venting.

Venting i matkø, i toalettkø, i telefonkø for å kunne høre fra eller om sine nærmeste, venting på at det skal komme medisinsk personell og venting på asylintervjuer. Vi vet at det i Europa i dag kan ta over to år fra et menneske ankommer europeisk jord til de får sine første asylintervjuer. I mellomtiden står de i endeløse køer og ser fremtiden passere.

 

Både på de greske, italienske, spanske og maltesiske øyene finnes det i dag interneringsleirer med likhetstrekk til dem som nå er vurdert som ulovlige på Manus og Nauru. Flere ganger har menneskerettighetsorganisasjoner varslet om grove humanitære overgrep i leirer som befinner seg på europeisk jord. Stor mangel på tolker, informasjon, fravær av bevegelsesfrihet, konfiskering av alle personlige eiendeler, inkludert telefoner, papirer og egne klær er en del av en systematisk undertrykkelse som til slutt kan gjøre et menneske desperat nok til ikke å se noen annen løsning enn å døyve egen smerte. Stadig frykt og trusler om retur eller deportasjon gjør også mange syke av redsel for hva som kan møte dem.

 

I perioder har det kommet så mange mennesker sjøveien til Lampedusa at italienske myndigheter har returnert mennesker uten å gi dem mulighet til å søke asyl. I frykt for hva som vil møte dem av fengsel, tortur og drap dersom de blir returnert, er det mange i Lampedusas lukkede interneringsleir de siste årene som har gjort seg selv syke ved å svelge fremmedlegemer slik at de i stedet for å bli deportert, blir fløyet til sykehuset på fastlandet.

 

Mennesker i den strengt bevoktede interneringsleiren på Lampedusa forteller at de heller vil dø av indre blødninger enn å bli sendt tilbake til Tunisia eller Libya. I denne leiren har vaktene fjernet alle løse gjenstander, inkludert dørhåndtak og spiker. Alt fra rustne spiker og barberblader ble svelget, og i perioder har så mange som tre mennesker om dagen blitt sendt fra mottaket på Lampedusa til sykehus på Sicilia eller rett til fastlandet i Italia etter å ha fått i seg livsfarlige gjenstander.

 

I leiren Moria på Lesvos har Leger Uten Grenser i årevis varslet om barn ned i barneskolealder som skader seg selv eller forsøker å ta livet av seg. Når mennesker reduseres til et nummer, og selv ikke de meste grunnleggende behov blir ivaretatt, mister de etter hvert all følelse av egenverd. Leirer rundt i hele Europa fungerer i dag som oppbevaringssteder. Når media slutter å skrive om dem, kan det synes som om krisen vi kaller flyktningkrisen, men som egentlig er flyktningenes krise, er over.

 

Også i Europa er det vanskelig for både medier og menneskerettighetsorganisasjoner å komme innenfor piggtrådgjerdene, og ofte er det ikke den egentlige leirvirkeligheten media får presentert.

 

Vi vet at greske myndigheter i mange år gjorde sitt beste for å holde bildene av Moria unna verden, og at visningsleirer ikke er noe nytt. Vi vet at det var ryddige visningsleirer verden fikk presentert under 2. verdenskrig, og at det er glansbildet av leirene i Europa vi nå ofte får se i mediene. Vi vet at da Paven og Angelina Jolie ankom Lesvos i 2016, ble flyktningleiren ryddet til ære for pressen. Mennesker ble låst inne i busser slik at leiren ikke skulle se så overfylt ut, og piggtrådgjerdene ble fjernet. Verdenspressen fikk aldri se det helvete leiren egentlig var. Dagen etter at de store delegasjonene hadde reist, var piggtråden oppe igjen.

 

I en tid da menneskene som flykter, selv ofte har tilgang til telefoner og således kan få bilder og dokumentasjon på overgrepene ut av leiren, slik Boochani gjorde, mangler det ikke bevis på de grove humanitære overgrepene som hver dag finner sted.

 

La de grusomme bildene hjemsøke oss, skrev Susan Sontag i essayet Å betrakte andres lidelse, men det kan synes som om bildene av andre menneskers lidelser ikke lenger har en transitiv funksjon. Når vi vet at voldtatte kvinner brenner av seg fingertuppene på små stålplater av redsel for å bli returnert til det helvete de har flyktet fra, hvorfor reagerer vi ikke nevneverdig? Er vi empatiutmattet og blir således handlingslammet, eller er det slik at vi ikke anser alle mennesker som like mye verdt?

 

Hva er det som gjør at vi ikke reagerer på at våre statsledere fortsetter å utforme stadig mer inhumane løsninger innenfor og rundt våre nærområder, mens mennesker i leirer svelger spiker i frykt for å bli sendt tilbake til sine undertrykkere?

 

I Bare fjellene er min venn legger Behrouz Boochani liten vekt på å beskrive nøyaktig hvorfor han selv måtte legge ut på flukt. Det er gjennom andres blikk han viser de smertefulle minnene fra livet de måtte forlate i Iran. Hans bruk av metaforer er enormt virkningsfull.

 

Med dette understreker han påstanden vi snart må begynne å tro på, om at ingen setter seg i en båt, med mindre havet er tryggere enn land.

 

Navnet Behrouz er et tradisjonelt farsi-navn som betyr bedre (beh) dager (rouz). Etter nesten seks år isolert på en øy ble det bedre dager for Behrouz Boochani, som nå har fått innvilget asyl på New Zealand. Men vi vet at titusener av mennesker akkurat nå befinner seg bak piggtrådgjerder og murer på europeisk jord, og at det ikke ser ut som om det er bedre dager i vente for dem i noen overskuelig fremtid.

 

I 2021 er det sytti år siden Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av 2. verdenskrig, ble vedtatt. Flyktningkonvensjonen skulle gjelde for alle – uansett når de flyktet og hvor de flyktet fra. Over et halvt århundre senere ser det ikke ut til at det som skulle være et velfungerende system, fungerer i praksis. Den globaliserte likegyldigheten vokser, og jeg tar meg selv i å undre meg over hvor lenge vi skal fortsette å begå grove humanitære overgrep som våre barn om femti år må be om unnskyldning for.

 

 

Kristina Quintano er journalist og forlegger i Quintano Forlag og verdens eneste oversetter fra maltesisk til norsk. Quintano er aktivt medlem av Norsk PEN, Norsk Forfatter- og oversetterforening NFFO og Norsk Journalistlag. Hun driver også Facebook-bloggen Budbringeren fra Helvete som leverer daglige oppdateringer fra flyktningkrisen rundt Middelhavet. Bloggen publiseres med støtte fra Fritt Ord, har i snitt 100.000 visninger hver dag og følges av 14.300 lesere. Quintano har de siste fem årene holdt over 80 foredrag om flukt og er gjesteforeleser for journaliststudentene ved Høyskolen Kristiania i temaet etikk og dokumentasjon.