Av Andrea Ruiz

Selva Almada var tretten år gammel den morgenen, 16. november 1988, da hun hørte nyheten i radio om at Andrea Danne var død, i San José, et lite sted i provinsen Entre Ríos like i nærheten av Selvas eget hjemsted, Villa Elisa. Andrea var nitten og ble funnet død i sin seng, med et knivstikk i hjertet.

«…denne morgenen kom nyheten om den døde jenta til meg som en åpenbaring. Hjemmet mitt, eller hjemmet til en hvilken som helst tenåring, var ikke det tryggeste stedet i verden. Du kunne bli drept i ditt eget hjem. Skrekken kunne bo under samme tak som deg.»

Så ble María Luisa Quevedo funnet drept, 8. desember 1988. Kroppen hennes – voldtatt og kvalt – dukket opp på en slette utenfor byen Presidencia Roque. Ikke lenge etter fikk hun høre om forsvinningen av Sarita Mundín, tjue år gammel, sist sett 12. mars 1988 i Villa Nueva, helt sør i provinsen Córdoba. En kropp som kunne være hennes ble funnet ved en elvebredd 29. desember det samme året.

Disse tre uoppklarte forbrytelsene mot tre tenåringsjenter fra distriktene beleiret Selva Almadas hukommelse og for hver lignende notis kom ofrene tilbake, for hver jente eller kvinne som dukket opp i mediene, helt til hun bestemte seg for å skrive om dem. Hun ga seg i kast med en omhyggelig undersøkelse: hun gransket rettsrapportene, reiste til stedene der jentene levde og døde, hun intervjuet pårørende, slektninger, venner, ekskjærester. Resultatet av arbeidet ble boka Døde jenter, som først utkom i 2014.

Få dager før dette intervjuet i februar 2021 er argentinske medier fulle av ringvirkninger etter drapet på Úrsula Bahillo, som ble knivstukket av ekskjæresten sin, en politimann fra Buenos Aires. Også Ivana Módica var forsvunnet, i La Falda, Córdoba. Noen dager senere innrømmet ekskjæresten å ha drept henne og fortalte hvor liket lå. Og det er bare de to siste sakene som har blitt kjent.

Det er som om ingenting har forandret seg fra Andrea, Sarita og María Luisa døde og frem til disse siste hendelsene (som følger en lang rekke andre)…?

—Det er fordi kvinnehatet og volden mot kvinner er så fastgrodd i kulturen vår at det vil ta lang tid å fordrive. I Argentina har vi registrert kvinnedrap siden 2012, men det virker ikke som det får overgriperne til å gi opp. Snarere tvert imot virker det å ha en omvendt effekt: ‘du anmeldte meg og jeg ble innkalt til å avgi forklaring, så bare vent’. Likevel må vi fortsette å telle. Ni una menos-bevegelsen, som startet i 2015, har også bidratt til å synliggjøre den kjønnsbaserte volden for det den er, til at vi ikke lenger snakker om “drap begått i affekt” og en større bevisstgjøring i den offentlige samtalen.

Tror du kjønnsbasert vold er mer alvorlig eller mer synlig i Argentina og Latin-Amerika enn i Europa og den rike delen av verden?

—Jeg trodde det, men så reiste jeg til Frankrike på et arrangement for å snakke om dette og da sa de at det ikke er sånn, at det skjer i utebredt grad der også. Det vi vet er at fattigdom og mangel på rettigheter forverrer situasjonen. Men bare se på nordiske krimserier, der er det et stadig tilbakevendende tema…så noe skjer der óg, tror du ikke?

Vi må feste vår lit til de neste generasjonene. Jentene som har drevet kampanjen for fri abort, de er svært unge og det er de som lærer opp sine mannlige medelever. Ungdommer og selv barn korrigerer voksnes språk og bruker kjønnsnøytrale pronomen…

—Ja, men dette er i all hovedsak noe som foregår i Buenos Aires eller i de store byene. På landsbygda er det ikke helt sånn. Man ser snarere en avvisning, ja selv latterliggjøring av abortforkjempernes grønne tørkler og det kjønnsnøytrale språket.

Du har flere ganger sagt at du ser på deg selv som en distriktsforfatter. Hvordan gjenspeiler dette seg i tekstene dine?

—Jeg bor i Buenos Aires og elsker å bo her, men når jeg skriver er det som om jeg fortsatt lever i Paraná. Det har å gjøre med det langsomme tempoet i distriktene, med språket, tonen, landskapet. Med Døde jenter forsøkte jeg også å skrive frem dette språket.

Denne rytmen, som er del av din litterære stil, påvirkes også av vannet, av elvene (Paraná og Uruguay-elvene), eller…litt sånn som Faulkner og Mark Twain hadde det med Mississippi?

—Det er sant! Og husk dessuten at María Luisa ble funnet i en dam, og at liket av Sarita dukket opp ved elvebredden… og den natten Andrea ble drept, var det et avsindig uvær. Så ja, vannet er alltid der…

Dette er kanskje et rart spørmål, men jeg liker å stille det likevel: Hvorfor skriver du?

—Ah, akkurat det vet jeg veldig godt: jeg skriver for å bli lest. Det handler ikke om selve publiseringen, men om tilnærmingsmåten i arbeidet. Jeg lærte mye av Alberto Laiseca om det. Han sa alltid: du må jobbe, skrive, ikke forte deg. Når tiden er inne for å utgi, så utgir du, akkurat det kommer av seg selv. Jeg er opptatt av å forsvare skriving som fag. Da jeg begynte å vie alt min tid til det, sluttet jeg i administrasjonsjobben jeg hadde på Ramos Mejía-sykehuset og bestemte meg for kun å drive med ting som har med skriving å gjøre. Det var ikke enkelt, for det betydde et farvel til en stabil inntekt og fast jobb, men det var en helt nødvendig ting å gjøre.

De senere årene har det vært snakk om en viss “ny boom” i den argentinske litteraturen, drevet frem av kvinner spesielt: deg, Samanta Schweblin, Gabriela Cabezón Cámara, Mariana Enriquez og andre. Tenker du på deg selv om del av en litterær generasjon?

—Dette med boomen er en merkelapp, et stempel som nok fungerer for markedet og dermed også hjelper til med å selge flere bøker, og at vi blir oversatt til andre språk, nominert til priser og så videre. Men selv om vi riktignok har visse ting til felles (vi er omtrent på samme alder, alle er feminister etc), så er faktum at vi rent litterært, måten vi jobber med språket på og temaene vi velger, er svært forskjellige.

Feministforfatter er en annen merkelapp du får.

—Ja. Og det stemmer at jeg er feminist, og som forfatter har jeg kjempet sammen med andre for retten til fri abort, for eksempel. Men Døde jenter er den eneste av mine bøker som er skrevet fra et feministisk perspektiv. Jeg liker ikke litteratur som vil belære. Etter at den boka kom ut, begynte jeg å få invitasjoner til å snakke på skoler og universiteter om feminisme og vold mot kvinner og det er noe av det beste jeg gjør. Men det som også skjer når man får den merkelappen, er at organisatorer og kuratorer til litterære arrangementer, festivaler og messer kun inviterer deg for å samtale om tema som har med kjønn å gjøre, og alltid sammen med andre kvinnelige forfattere. I samtalene som handler om litteratur generelt, om språk og fortellerkunst, er det fortsatt de mannlige forfatterne som har ordet. Så jeg har egentlig bestemt meg for å begynne å si nei til akkurat de invitasjonene.

Det er én særlig karakter i Døde jenter, som du kaller Señoraen…

—Ja, den karakteren hjalp meg i stor grad med å skape fortellerstemmen vi snakket om tidligere, til å la historien fortelles fra en distriktstradisjon, og knytte det skjønnlitterære og sakprosaen sammen.

Den karakteren sier til Selva: “Kanskje det er ditt kall: å samle jentenes knokler, sette dem sammen, gi dem stemme og deretter la dem løpe fritt dit de måtte trenge å løpe.”

Og da hun tar farvel med henne, tenner hun på rituelt vis tre stearinlys:

«Et hvitt lys for Andrea. Et hvitt lys for María Luisa. Et hvitt lys for Sarita, og hvis Sarita lever, gid det var så vel, er dette lyset for jenta uten navn som dukket opp for mer enn tjue år siden ved bredden av Tcalamochita-elva. Ett felles ønske for alle: at de må få hvile.»