Etterord til Gabriela Cabezón Cámaras roman China Irons eventyr. Etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord.

Av Guro Nore Fløgstad

Vertsmoren min i Uruguay, på den andre siden av elva for der China Irons eventyr foregår, kalte datteren sin, og etter hvert lyshårete meg, for mi negra. Mine barns oldemor, en grepa ukrainsk innvandrer til Buenos Aires, gikk under kallenavnet la negra. Og lillesøsteren til venninnen min, med røtter nord i Argentina, hun kalte vi bare for la china. La negra, la china. Ladede ord som i argentinsk spansk kan brukes for å beskrive totale ytterpunkter, fra det næreste og kjæreste, til det man forakter mest.

Skal vi tro forfatter Gabriela Cabezón Cámara, er hovedpersonen i China Irons eventyr oppkalt etter den argentinske litteraturkritikeren Josefina Ludmer (1939–2016), også kjent som La china Ludmer. Ludmer, et intellektuelt forbilde for forfatteren, skrev en rekke legendariske litteraturteoretiske verker. Kanskje mest kjent er hennes fremstilling av argentinsk gaucholitteratur gjennom boka El género gauchesco: Un tratado sobre la patria (Gauchosjangeren: En studie av fedrelandet). Ludmers bok var en teoretisk nylesning av gaucholitteraturen. China Irons eventyr, på den annen side, er en skjønnlitterær nylesning, hvor den mest berømte gauchofortellingen i argentinsk litteraturhistorie får en ny protagonist.

For argentinere flest sender ikke ordet china tankene til en avdød litteraturprofessor fra Universitetet i Buenos Aires. Tvert imot kan china være en betegnelse på unge arbeiderklassejenter fra landet. Una china kan være en venninne, en datter eller en annen man er glad i, men ordet kan også brukes for å omtale jenter på en nedsettende måte. I det rurale Argentina har china til og med gitt opphav til nye verb – ir de chinas, chinear – som brukes for å beskrive voksne menn som har seg med ungjenter, ofte eufemismer for rene gruppevoldtekter. Ifølge Cabezón Cámara er det konteksten som avgjør hvilken tolkning som gjelder. Hennes bok er åpenbart et forsøk på å kontekstualisere la china på nytt, gi henne en ny plass i historien, og gi navnet hennes nytt liv og ny betydning.

I 2013 var Cabezón Cámara invitert til Berkeley-universitetet i California som resident writer, og underviste der et kurs hun kalte «Narrativa en verso», altså fortelling på versemål. Mens hun fordypet seg i argentinsk 1800-tallsmetrikk i forkant av undervisningen, kom hun på ideen om å skrive fortellingen om la China (dog ikke på vers, i motsetning til andre av hennes tidligere bøker). Slik ble China Irons eventyr født. I denne skjønnlitterære gjenlesningen har La China, som boka omtales som i Argentina, tatt ordet. Og hun tar virkelig for seg: sammen med sin engelsktalende kompanjong og elskerinne reiser hun over pampasen i en vogn trukket av seks okser. Sammen med henne våkner hun, både intellektuelt, språklig og seksuelt.

Det er umulig, og heller ikke meningen, å ikke lese Cabezón Cámaras China Irons eventyr opp mot argentinsk litteraturkanon og språkhistorie. Martín Fierro, det store argentinske nasjonaleposet, handler om en gaucho, altså en slags argentinsk cowboy, på rømmen over pampasen på sent 1800-tall. I eposet, som er over 2000 linjer langt og var umåtelig populært i sin samtid, nevnes hans kone kun i forbifarten. China Irons eventyr tar utgangspunkt i denne kvinnen, hun Fierro vinner i et slag kortspill og som blir avspist med noen korte setninger og et nedsettende navn i verket fra 1871. Iron er altså en direkte oversettelse av Fierro, som betyr jern. El Fierro, som eposet gjerne kalles i Argentina, er for argentineren litt som Terje Vigen er for nordmannen: alle kan et vers. Men historien er tung, og el Fierro tvinges ut i krigen og en mørk tilværelse. Cabezón Cámara beskrev ham i et intervju med en viss ømhet, som «un hombre solo y triste», en ensom og trist mann.

Martín Fierro endret argentinsk litteratur. For første gang skulle litteraturen representere språket slik det faktisk ble snakket, og ikke kopiere en konstruert elitestandard. Dette markerte begynnelsen på det som skulle bli et muntlig ideal – un ideal coloquial – i argentinsk litteratur. Dette idealet er synlig i en rekke ulike sjangre og hos svært ulike forfattere i den lokale litteraturhistorien. På 1800-tallet, for eksempel, var en særegen type korte, humoristiske teaterstykker kalt «género chico» populære i Argentina. De var basert på talemålsnær rettskriving og hadde innslag fra ulike innvandrerspråk – i og for seg ikke ulikt språket i China Irons eventyr.

Også Jorge Luis Borges, Argentinas mest kjente forfatter, har skrevet mye om det lokale språket, særlig i El lenguaje de Buenos Aires (Språket i Buenos Aires), og han var opptatt av at normert tekst ikke representerte det språket folk faktisk snakket. Dette muntlige idealet har fått store konsekvenser for den språklige identiteten til talere av den argentinske varieteten. Selv argentinske lærebøker er i dag preget av denne nærheten til det muntlige. På barneskolen lærer argentinske barn argentinsk, med alle de grammatiske særegenhetene det innebærer, heller enn standardspansk. Her skiller Argentina seg fra andre latinamerikanske land. Selv i nabolandet Uruguay er skolegrammatikken langt mer konservativ.

1870-tallet, tiåret da Martín Fierro kom ut første gang, markerte også begynnelsen på en immigrasjonsbølge til Argentina som skulle vare i over femti år. Mer enn seks millioner mennesker kom til Argentina, en konsekvens av vidåpne grenser og et eksplisitt ønske om å befolke det enorme, halvtomme landet. I Buenos Aires alene var om lag halvparten av innbyggerne mot slutten av 1800-tallet innvandrere, og i visse bydeler ved havna i La Boca var andelen enda høyere. De fleste var italienere og spanjoler, men franskmenn, polakker, russere, og ikke minst engelskmenn utgjorde også store grupper. Etter korte opphold på et Hotel de los immigrantes i nærheten av Río de la Plata og havna, bodde de fleste midlertidig i såkalte conventillos, borgerskapets gamle leiligheter, omgjort til rudimentær innkvartering. Stort mer ideelle fysiske omgivelser for språkkontakt er det vanskelig å se for seg. Her delte familier kjøkken, bakgård, og bad, og menn sov gjerne på skift på grunn av plassmangelen. Familier og folk var tvunget til å forholde seg til og forhandle med naboene, som kunne komme fra svært ulike land og kulturer. Samtidig var samtiden preget av en intens nasjonsbygging, hvor språket spilte en viktig rolle. Innvandrerbarna ble innrullert i den obligatoriske, offentlige, og ikke minst enspråklige skolen, og kvittet seg raskt med sine opprinnelige morsmål. Utenfor byene, var massedrap på den indianske befolkningen del av statsdannelsen, i en så stor skala at argentinske urfolk i liten grad har kunnet beholde språk og kultur. I dag utgjør etterkommerne deres rundt 1–2 prosent av Argentinas befolkning, og de fleste språkene er truet og står i fare for å forsvinne helt.

Det sier seg selv at denne perioden fikk store konsekvenser for den lokale argentinske varieteten. Det er i dag for folk fra Río de la Plata litt slik det er for bergensere: dialekten avslører opphavet deres med én gang, og de blir aldri kvitt den. På sett og vis er China Irons eventyr en reise i argentinsk språkhistorie. Innvandreren Liz’ kodeveksling, gauchoenes muntlighet, indianernes ord som ikke ligner noe annet. Mange av de ordene som innvandrerne, slik som bokas Liz, tok med seg for 150 år siden, har blitt del av den argentinske varieteten, og noen av uttaletrekkene fra innvandrerspråkene er det som gir argentinsk spansk sin helt særegne tone. Språket blir viktig for la China, og hun tar for seg av verden parallelt med at hun tar for seg av språkene rundt henne.

Martín Fierro er mørk og trist, men la China skal representere lys og liv. Su vida va a ser toda luz. Slik beskrev Cabezón Cámara hovedpersonens forvandling i et intervju, «livet hennes skal være bare lys» og hennes China skal «se verden som en talefør nyfødt». Kanskje er det derfor forsiden på den argentinske utgaven, et maleri som minner om både Henri Rousseaus jungelmalerier og Paul Gaugin på Tahiti, viser nakne kvinner som bader i en grønn, fruktbar elv, tilsynelatende upåvirket av en mann som spiller fløyte for dem ved elvebredden. Slike tilstander er selvsagt en ren utopi for de mange tusen argentinske jentene som, i likhet med la China i fortellingen, føder barn mens de fortsatt selv er barn. Andelen argentinske jenter som ble mødre før de fylte 15 år økte med 15% fra 90-tallet til 2000-tallet, og har holdt seg urovekkende stabil de siste årene. De uønskede graviditetene har enorme konsekvenser for disse jentenes liv, og mange vil ikke kunne fullføre utdanning eller integreres i noen form for arbeidsliv. De vil i alle fall ikke, som la China, kunne reise på selvrealiseringstripp og utforske egen seksualitet på pampasen. Historien blir dermed nesten smertefullt naiv. Hvilke argentinske ungjenter kan egentlig forvandles, slik China Iron kan?

Cabezón Cámara er en av de mest markante feministiske stemmene i argentinsk offentlighet, hvor kvinnekamp står sterkt. Sentralt i den feministiske kampen står Ni una menos-bevegelsen, et navn som henspiller på kvinnedrap, og at man ikke har noen flere å miste (direkte oversatt betyr slagordet «ikke én mindre»). Samtidig er bevegelsen tett knyttet til abortkamp, og her er det grunn til å være håpefull på argentinske kvinners vegne. I desember 2020 gikk omsider abortloven, som tillater selvbestemt, gratis abort fram til uke 14 i svangerskapet, gjennom i det argentinske senatet. I praksis har kvinner med penger hatt mulighet til å betale for trygge, dog illegale aborter, mens fattigjenter har måttet føde uønskede barn, eller har gjennomgått svært risikable inngrep, ofte med infertilitet og død som utgang. I et land med så store sosiale forskjeller og økende fattigdom som Argentina, er den nye abortloven en stor seier.

Den feministiske bevegelsen er imidlertid også knyttet til språk. Et symbol på kampen er ønsket om å gjøre språket kjønnsnøytralt, og dermed mer inkluderende, gjennom nye pronomen og bøyningsendelser. På spansk er det slik at hankjønn er «umarkert», som det heter i språkvitenskapen, noe som betyr at hankjønn anses som nøytralt i grammatisk forstand. Snakker man om en gruppe mennesker, kaller man dem ellos. Er én mann med i en gruppe kvinner, omtales gruppen i hankjønn, tross kvinnenes overtall. Foreldre er padres; venner er amigos; argentinere er argentinos, alle markert med hankjønnsendelser. I Argentina i dag strever man med å finne et praktisk, kjønnsnøytralt alternativ til dette maskuline systemet, og suffikset -e har tilsynelatende vunnet fram: amigues og argentines brukes ofte når man ønsker å referere til begge kjønn.

I intervjuer bruker Cabezón Cámara til dels slike kjønnsnøytrale former, men la China, i all sin nyvunne språklige rikdom, er samtidig overraskende tradisjonell i den forstand. For fortellingen er radikal, men den bruker velkjente språklige verktøy. Ett eksempel er la Chinas valp, kalt Estreya (og ikke Estrella, slik rettskrivingen vil ha det). Å forveksle y og ll er en skrivefeil av typen sjino for kino og stjærne for stjerne, som snytt ut av en skrivebok for argentinske førsteklassinger. Slike virkemidler minner også om språket i Martín Fierro, som er kjent for sin avvikende rettskriving.

At boka nærmer seg de mer tradisjonelle argentinske verkene i form, er en styrke. China Irons eventyr blir ofte reklamert for som «feministisk, postkolonialistisk, LGBT», men slike betegnelser er for enkle. Det hadde vært så lett for Cabezón Cámara å skrive seg inn i den nye feministiske tradisjonen, med de markørene som er på moten akkurat nå. I stedet tar hun i bruk kontroversielle og ladede ord som china og negro og indio, og akkurat som hele fortellingen om Martín Fierro snus på hodet idet den unge, hittil ubetydelige kona blir hovedperson, gjør også ordenes betydning det. Vi blir så glad i la China at ordets negative konnotasjoner blir sekundære. Cabezón Cámara trenger ikke å ty til moderne språklige reformer. Det er historien som fører China Iron fram i lyset.

Guro Nore Fløgstad (f. 1981) er førsteamanuensis i lingvistikk ved Universitetet i Sørøst-Norge. Doktorgraden, som tok for seg nyere argentinsk og uruguayansk språkhistorie, avla hun ved Universitetet i Oslo i 2015. Hun har bodd i både Argentina og Uruguay i lengre perioder, bl.a. som gjesteforsker ved Universitetet i Buenos Aires.