Litteraturens kraft

Etterord til James Noëls roman Vakre vidunder.

Etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord.

 

Av Ingvill Konradsen

Da jeg som ung og nyutdannet skulle reise til Haiti for første gang på slutten av 90-tallet, ønsket jeg å forberede meg ved å lese haitiansk litteratur. Jeg oppdaget fantastiske og svært ulike forfatterstemmer som Jacques Romains Les Gouverneurs de la rosée, Dany Laferrières Comment faire l’amour avec un nègre sans se fatiguer (How To Make Love To a Negro Without Getting Tired) og ikke minst Edwidge Danticat, den første forfatteren fra Haiti som har fått flere bøker oversatt til norsk. Senere ga min haitianske «ekstramamma» Mimerose Beaubrun, kjent fra bandet Boukman Eksperyans, meg boka om sin initieringsreise innen voudou, Nan Domi: An Initiate’s Journey into Haitian Voudou, en spennende biografi som gir forståelse for hvor viktig voudou er som kulturmarkør i Haiti. Lesningen bidro til en variert inngang til et variert land.

Jeg har levd lange perioder av mitt voksne liv på den vakre øya som Haiti er den del av, et land som bugner av kunstnere, poeter, forfattere og musikere. Det heter seg at Haiti er landet med flest kunstnere per innbygger, likevel hører vi som bor på toppen av Europa ikke mye om dem. Jeg ble derfor både glad og nysgjerrig over å bli spurt om å skrive etterord til en helt ny roman fra Haiti. Jeg satte meg ned med Vakre vidunder, og så umiddelbart hvilken juvel av en roman dette er, skrevet av en ekte poet som formidler opplevelsen av den største naturkatastrofen i nyere tid, jordskjelvet i Haiti januar 2010, med den spisseste pennen jeg har blitt stukket av på veldig lenge.

Har du kjøpt Vakre vidunder vil jeg anbefale at du først avlyser alle avtalene dine, lukker dører og vinduer, skrur av mobilen, setter på haitiansk musikk, (for eksempel Haitian Troubadours) og gjør deg klar til en leseropplevelse som vil sette spor.

Er du så heldig at du allerede har besøkt Haiti, vil du kjenne deg igjen i James Noëls’ beskrivelse av Port-au-Prince, eller pap som han, og folk flest på Haiti, kaller byen. Du vil kjenne varmen som damper, og du vil garantert kjenne lukta av svette, mango, fritay, søppel, diesel og eksos, i én salig suppe. Men dette er langt fra noen reiseskildring à la Brandt Guides eller Lonely Planet. Her er hver eneste paragraf et dikt i seg selv, lag på lag med underfundige observasjoner som skaper bilder i hodet. James Noël praktisk talt forlanger at du konsentrerer deg om å lese hver setning nøye for å få med deg alle nyansene.

Det er gjennom hovedpersonen Bernard vi aner konturene av kaoset etter jordskjelvet:

«Hvor er vi? I århundrets bomba horehus, idiot. Kjenner du det ikke i ballene at alle klokker er slagne…»

Språket er direkte, saftig, sarkastisk og veldig gjenkjennelig, slik jeg har lært å kjenne folket og landet gjennom mer enn to tiår. Haitianere selv er de største kritikerne av eget land og eget system, på godt og vondt. Gjennom Bernards bitende og sylskarpe observasjoner forstår vi hvor kaotisk livet ble etter ett knapt minutt med goudougoudou den tirsdagsettermiddagen, klokka 16:53, 12. januar 2010, da 300 000 mennesker mistet livet:

«…tre hundre tusen andre mennesker som samme dag også snudde ryggen til og stirret solsystemets mørkeste natt rett i øynene.»

Bernard er tydelig i sin forakt for de internasjonale hjelpearbeiderne, som flokker til landet bare timer etter at katastrofen er et faktum. Han minner oss om at i bistandsverdenen er Haiti kjent som «The capital of NGOs», det landet i verden der det er flest hjelpeorganisasjoner per hode. En verdensmester i NGO-er. Og han beskriver på formidabelt vis hvordan det føltes for haitianerne selv å bli satt på sidelinjen i sin egen katastrofe:

«Nærbilde av tragedien, zoom og blitz rett på døden. Enkelte leger husker ikke engang det de selv kaller den hippokratiske ed: selfie-pause og stort smil ved siden av døde mennesker, splintrede kropper, laser av lik. Selfie-pause med avskårne armer. Selfie-pause med avsagde føtter, krigshospital i krisesituasjon, handle raskt, stoppe koldbrann. Skrik og hyl på sykehus og improviserte helsestasjoner. – Du har skåret av meg begge hender, sagd av meg begge ben, du har forhindret min reise over elven, doktor. Takk! Takket være deg kan jeg slutte å dø. – God reise!»

Jeg kjenner igjen disse observasjonene, som representant for en av disse organisasjonene, selv om jeg selv liker å kalle akkurat min organisasjon en «grasrotorganisasjon» og ikke en NGO. Det kan godt hende Bernard ville ha vært uenig. Det er uansett ingen tvil om at det ble gjort svært mye feil i den første perioden rett etter jordskjelvet. Mange overivrige vestlige leger stilte seg ved samlebånd for å «reparere» folk og begikk medisinske feil, som for eksempel unødvendige amputasjoner.

Blant de som har tjent godt på tragedien er eierne av barer, restauranter og hoteller i rikmannsbydelen Petionville, som fikk storinnrykk av nye, godt betalende gjester med lommene fulle av US dollars: internasjonale «eksperter», ofte purunge FN-juniorer som for første gang skulle få kjenne på en skikkelig katastrofe. Kjekt å ha på CV-en. På restauranten Quartier Latin kunne de internasjonale ekspertene kose seg med lokal musikk og biffmiddager for en pris på linje med månedslønnen til en haitiansk lærer. Jeg minnes godt dette bildet: Hjelpearbeidere som satte fra seg bilen langs en provisorisk teltleir der flere tusen innbyggere nå bodde, og for å innta bistandsbobler og kose seg, og måtte skritte over haitianere som hadde mistet absolutt alt.

I evalueringer av hjelpeinnsatsen etter jordskjelvet har det kommet sterk kritikk av hvordan haitianere selv ble ekskludert fra gjenoppbyggingen og de negative konsekvensene dette hadde. Mindre enn én prosent av alle bygningskontrakter gikk til haitianske bedrifter, det meste av nødhjelpen ble allokert via amerikanske og dominikanske firmaer. Haitianere, inkludert dyktige lokale ledere, som selv hadde satt opp leire og helsestasjoner og skaffet mat og drikke til egen befolkning, fikk ikke engang komme inn i FNs hovedkvarter, der all koordinering av hjelpeinnsatsen foregikk. Og der møtene selvsagt ble holdt på engelsk, selv om språket på Haiti er kreolsk og fransk. Vi andre (blanc – hvite/utlendinger) hadde fri tilgang, vi kunne komme og gå som vi ville, mens mine haitianske kollegaer ble stoppet, dersom jeg ikke selv var med og kunne «gå god» for dem. Et helt folk ble satt i skammekroken.

For å gjøre det hele enda mer spektakulært, klarte altså FN-soldater fra Nepal å innføre kolera, bare få måneder etter jordskjelvet. James Noël beskriver katastrofen som kolera og sjokolade:

«Enda en gang har døden invitert seg inn i dette området, slikker seg om munnen, klar til å smøre alle levende liv omkring. Epidemien stormer fram, hastig som høyvann, rett inn i det hinsidige.»

Over 10 000 mennesker mistet livet som følge av koleratragedien, og elleve år senere har ingen av ofrenes familier fått noen erstatning fra FN. Den mektige internasjonale organisasjonen toer sine hender og gjemmer seg bak sin såkalte immunitet. Den har strukket seg så langt som til å gi en offentlig unnskyldning, men få har tro på at det vil komme særlig mer.

Naturkatastrofe, fattigdom, kolera og død er dystre temaer, likevel er det en kjærlighetserklæring James Noël har skrevet. Iblandet de kyniske skildringene legger han også inn en kjærlighetshistorie mellom Bernard og hans italienske kjæreste Amore. Bernard sliter mentalt og har dårlig samvittighet fordi han forlot Haiti for å følge Amore til Italia, men det er denne reisen som redder ham. Som veldig mange haitianere som har flyttet, har han en enormt sterk tilknytning til hjemlandet, familien, kulturen og maten, og selv om han klager og kritiserer alt som foregår der, så er det med dyp, nostalgisk kjærlighet. En haitianer vil si at man elsker da sin mor selv om hun stinker som en gammel hund, og nåde den som prøver å si noe stygt om mamma.

Vakre vidunder er et tydelig eksempel på at god litteratur kan bidra med større kunnskap om et mangefasettert Haiti, om kampene som kjempes der og ikke minst om den særegne haitianske kunsten og kulturen. Vi her oppe i det rike nord har godt av å få fordommene våre (om både Haiti og andre «utviklingsland»), revurdert – disse landene som vi så ofte assosierer med begreper som failed state, håpløse steder der befolkninger av apatiske zombier lar korrupsjon og kriminalitet styre, mens de selv sitter med utstrakt hånd og venter på å bli reddet. Vi har godt av å få fordommene revurdert, for i virkeligheten er det ikke sånn. Og for den som er interessert i å gå dypere enn til korte og som regel ensidige «nyhetsoppdateringer», er Haitis forfattere og kunstnere en gyllen vei til et mer nyansert bilde.

Jeg har selv mitt eget kjærlighetsforhold til Haiti, og det er med stor ydmykhet jeg har erfart hvordan haitianske venner, familie og kollegaer biter seg fast i livet med en kreativitet, en livskraft og en overlevelsesevne vi bare kan ane konturene av. Det er denne livgivende kraften James Noël åpner og inviterer oss inn i.

 

Ingvill Konradsen er grunnlegger og daglig leder av hjelpeorganisasjonen Prosjekt Haiti (etablert i 2000), som driver skoler og arbeids- og utdanningsprosjekter for kvinner i hovedstaden Port-au-Prince og i Saint Louis du Sud. Hun har bodd på Haiti i flere perioder siden 1997, inkludert en periode da hun jobbet for UNIFEM Haiti. Hun jobber i dag som prosjektleder for samarbeidet «Rural Health for Peace in Colombia» ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT – Norges Arktiske Universitet. Konradsen har en mastergrad i menneskerettigheter fra University of London.

 

 

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%