Forord til De døde og journalisten. Av journalist og oversetter Kristian Aaser

Når utenlandske journalister drar til Mellom-Amerika for å dekke vold, migrasjon og fattigdom, er dekningen ofte forutsigbar. Hardbarkede krigsreportere kommer inn med politipatruljer på oppdrag i dårlig opplyste, lutfattige nabolag, forskrekkede vitner står på et drapsåsted mens en likpose blir båret vekk av rettsmedisinere, tatoverte gjengmedlemmer blir intervjuet med forvrengt stemme i støvete boligområder og gråtende mødre forteller om hvordan sønnene deres ble drept og hadde fortjent en bedre fremtid.

Under koronapandemien leste jeg alle bøkene til den salvadoranske forfatteren og journalisten Óscar Martínez. Tanken på å reise til Mellom-Amerika ble mer og mer forlokkende for hver bok, og for hver måned som gikk. Skrivingen hans opplevdes som et brudd med dekningen fra regionen jeg var vant til, og hans gripende tilstedeværelse i tekstene gjorde at jeg ville dra dit og forsøke å skrive på samme måte da verden åpnet opp igjen.

I tiden før jeg kom til Mellom-Amerika, da jeg selv planla hvordan jeg skulle skrive artiklene, gikk det opp for meg hva som gjør journalistikken til Martínez så god, og hvorfor reportasjer fra utenlandske journalister ofte mangler innsikt.

To verdener

I El Salvador er grensene man må forholde seg til usynlige. En person som tilhører et nabolag underlagt gjengen Barrio 18, kan bli skutt for å krysse gata og spise på en restaurant på et territorium som tilhører Mara Salvatrucha 13. I dette hjørnet av verden, som Martínez kaller verdens voldeligste, blir tenåringer rekruttert som leiemordere. Voldelige gjenger, bestående i stor grad av unge menn, har infiltrert deler av staten. På landsbygda i Honduras, som er et viktigere transittland for narkohandelen enn El Salvador på grunn av sin geografiske beliggenhet, er staten så svak at lokalbefolkningen føler seg tryggere når narkosmuglere befester posisjonen sin i samfunnet, fordi de ikke liker tilstedeværelsen av gjengene og sørger for å holde området «rent». Resultatet er at titusener årlig setter kursen nordover, gjennom Guatemala og Mexico, på vei mot USA. Mange rømmer fra volden, andre fra de økonomiske konsekvensene av et statsapparat som har brutt sammen.

Martínez og resten av redaksjonen i El Faro, den salvadoranske nettavisen han er redaktør for, bor i dette samfunnet de prøver å forstå, selv om han selv innser at middelklassetilværelsen han kommer fra tilhører en annen verden enn den voldsherjede landsbygda og de gjengkontrollerte slumområdene i byene. Han og redaksjonen skjønner at det ikke holder å sitte på et kontor med aircondition i en høyreist bygning i en hovedstad, eller reise ut under beskyttelse av en politieskorte, hvis de skal finne svar. For selv om de ofte vil avsløre maktmisbruk og korrupsjon, og stiller tradisjonelle journalistiske spørsmål, er drivkraften alltid å forstå.

En uanstendig rytme

Hvordan viser man fram utfordringene, problemene og løsningene i et samfunn der volden ikke er synlig gjennom skyttergraver og frontlinjer, men beveger seg i det dagligdagse? Martínez har drevet journalistikk som starter med tradisjonelle journalistiske spørsmål: Fortalte politikerne befolkningen sannheten om en gitt sak? Var valgkampen finansiert gjennom korrupsjon? For å finne svar ber han om innsyn, snakker med kilder, får tilgang på dokumenter, lydopptak, overvåkingsbilder, snakker med eksperter, intervjuer relevante personer og tilbyr de anklagede å komme med tilsvar, sin side av saken. Men ofte stiller han så komplekse spørsmål at han må dypere inn for å finne svarene. Han finner dem ikke ved hjelp av innhenting av statistikk, hemmelige dokumenter eller intervjuer med forskere og politikere. Han går inn i de menneskelige erfaringene og løfter frem observasjoner som kan si noe dypere om samfunnet de lever i – noe som går utover deres egne historier.

Situasjonen i El Salvador blir ofte fremstilt ved hjelp av tall. 

For å vise hvor voldelig landet er, har det blitt trukket frem at det i rekordåret 2015 ble begått 105 drap per 100 000 innbyggere. Nesten 25 prosent av den salvadoranske befolkningen – 1,6 millioner mennesker, er bosatt i utlandet. Statistikken blir brukt for å beskrive hvor mange som flykter på grunn av den humanitære situasjonen. Remesas, pengene salvadoranske migranter sender til familie i hjemlandet, utgjør 26 prosent av El Salvadors BNP, et tall som sier mye om de økonomiske utfordringene.

Men Martínez klarer, ved å komme så tett på personene han intervjuer, å si mer om mellomamerikanske samfunn enn hva tallene kan avdekke. Det er et spørsmål han søker å finne svar på som er gjennomgående i hele forfatterskapet og i journalistikken hans – Hva gjør et samfunn monstrøst voldelig? I De døde og journalisten velger han ut skjebnene til fire søsken, Rudi, Wito, Herber og Jéssica. Martínez klarer gjennom detaljer fra deres liv å gi svar på noe av dette. Rudi, som ikke engang selv vet om han er fjorten, femten eller seksten år gammel, blir rekruttert til Barrio 18-gjengen. Han er den eneste med unntak av to i søskenflokken på sju som ikke sitter i fengsel. Det viser den sosiale virkeligheten gjengene rekrutterer fra. Når Rudi bevitner en massakre, dekker politiet først over den, og er senere på jakt etter ham fordi han var vitne. Det sier mye om rettsstaten i El Salvador.

I et så korrupt samfunn som det salvadoranske, der den politiske eliten og det økonomiske oligarkiet ofte er tett sammenvevd og eier de store mediene, er det ikke gitt at slike avsløringer får politiske konsekvenser. En gang iblant har avsløringer ført til handling, som i massakren på San Blas-gården, som blant annet ble nevnt i den årlige menneskerettighetsrapporten til USAs utenriksdepartement. Til tross for enkelte unntak, beskriver Martínez ofte i intervjuer journalistikken han og El Faro driver med som et arbeid i motvind. Da han hadde lagt bak seg tre år i Mexico, der han dekket den livsfarlige migrantruten gjennom artikler som til slutt ble en bok, måtte han innse at han fikk mer oppmerksomhet da han ble intervjuet i én time på CNN enn for alt det harde arbeidet han la ned i journalistikken han produserte. Hvis man er heldig, sa han i et intervju med forfatteren og journalisten Daniel Alarcón, har journalistikk samme virkningen som havet som slår mot steinene med tiden. Journalistikken endrer ting med en «uanstendig» rytme.

Store kostnader

Det har alltid vært krevende å drive inngående journalistikk i så voldelige og korrupte samfunn. Da Martínez og El Faro avslørte at politiet hadde drept åtte personer på San Blas-gården i El Salvador 2016, så de seg nødt til å forlate landet før publisering. Som Martínez skildrer i denne boka, hadde sivilkledde menn vært på leting etter journalistene. Etter å ha mottatt drapstrusler rømte også hovedvitnet landet, en småbonde ved navn Consuelo.

Men landet Martínez dekket gjennom den første delen av karrieren, er nå et helt annet land. De siste årene, siden den sittende presidenten Nayib Bukele kom til makten i 2019, har undertrykkelsen av mediene forverret seg kraftig. Våren 2023 kunngjorde El Faro at de juridisk flytter til Costa Rica, selv om de skal fortsette driften som vanlig i El Salvador. Avgjørelsen ble begrunnet med ulovlig overvåking, trakassering, svertekampanjer og trusler fra myndighetshold.

Journalister på safari

Det er én ting å lese seg opp på volden i regionen, om hvordan den preger alle deler av dagliglivet til millioner av salvadoranere, og om gjengene, narkosmuglere og migrasjonen. Men hvordan vise det frem journalistisk når man kommer til Mellom-Amerika som internasjonal journalist? Jeg hadde flere ideer til saker som kunne skildre situasjonen i El Salvador for et uinnvidd publikum. Jeg var i kontakt med en salvadoransk samfunnsforsker, og fortalte at jeg ønsket å skrive en reportasje fra landet som handlet om de tomme husene, etterlatt av folk som hadde lagt på flukt som følge av utpressinger fra gjengene. Jeg spurte ham om mulighetene for å skaffe intervjuer med ofre for utpressing.

Den anerkjente sosialantropologen og journalisten Juan Carlos Martínez, broren til Óscar, beskriver i en artikkel et fenomen han omtaler som «journalistisk safari». De utenlandske journalistene som kommer til El Salvador spør seg selv «hva trenger jeg?» og aldri «hva forstår jeg?». I artikkelen lister han opp de typiske ingrediensene utenlandske journalister vil ha ham til å skaffe dem når han skal hjelpe dem som såkalt fikser, en lokal person som hjelper utenlandske journalister når de er på reportasjereiser:

Gjengmedlemmer, med synlige tatoveringer (helst i ansiktet)

Dra på en politioperasjon der politiet jakter på gjengmedlemmer

Drapsåsteder

Ofre for gjengene (internt fordrevne), helst familier med kvinner og barn

Selv om jeg følte det var flere ting jeg forsto før jeg dro, var det samtidig mye jeg trengte. Men jeg hadde også undervurdert hvor vanskelig det er å skaffe det man trenger, hvis man skal gå utover de slitte reportasjegrepene, som turene på taket på pickupen til en politipatrulje på vei til et åsted, eller intervjuer med den gråtende moren som har mistet sønnen sin til gjengene. Samfunnsforskeren ga meg en realitetssjekk: I et land der volden er så tilstedeværende overalt, så dagligdags, ville det kreve måneder å jobbe frem caser som dette. Han hadde skrevet en forskningsartikkel om utpressinger og brukt mange måneder på å bygge tillit til de som bidro. Det kunne kanskje gå, vi kunne prøve, men han hadde liten tro på det. Etter å ha tenkt nøyere gjennom saken, mens reisen nærmet seg mer og mer, falt jeg på at den type inngående reportasjejournalistikk som Martínez lager om narkohandel og gjengvold i El Salvador, bare vil la seg gjøre av journalister som selv lever i disse samfunnene, som kan komme tett nok på, bygge opp den rette tilliten og dermed klare å forstå dem på et dypere plan enn utenlandske journalister som har fulgt regionen utenfra. Jeg endte med å velge andre temaer enn gjengproblematikken da jeg var i Mellom-Amerika.

Journalistikk utenlandske reportere lager fra land langt unna sine egne, vil naturligvis være mer forenklet og overfladisk enn det lokale reportere lager. Men avgrunnen er enda større når man skal dekke vold i samfunn som i Mellom-Amerika, hvor det ikke finnes frontlinjer, bombeangrep og diskusjoner om våpenhviler, men hvor volden i seg selv gjennomsyrer alt.

Akkurat som den ene timen på CNN, etter flere år med risikabel journalistikk i Mexico, antakeligvis ga de amerikanske TV-seerne en bedre forståelse av situasjonen enn andre reportasjer de hadde fått fra Mexico, vil forhåpentligvis forfatterskapet Óscar Martínez bidra til å hjelpe oss her hjemme til å skjønne litt mer av en oversett region.