Forord til Hvorfor kom du tilbake hver sommer av Belén López Peiró.

Av Gabriela Cabezón Cámara

For å skrive må man skrive: Det der med at inspirasjon er noe som kommer over deg mens du jobber, er allerede en floskel. Dermed kunne man kanskje tro at forfattere gjør fremskritt litt etter litt, som om det var trening vi drev med: I dag løp jeg 100 meter, til uka løper jeg 110, om en måned løper jeg 300. Men nei, sånn funker det ikke med skriving. Man må holde på med 110 den tida det tar. Det kan være en måned, det kan være et år. Og så, på et eller annet tidspunkt, vi aner ikke hvordan, skjer det: Man løper 1000 meter. Alle verktøyene vi prøver å utvikle, bildene vi prøver å konstruere, flyten i språket, den spesifikke tekstens særegne klang. Plutselig trer det frem, alt dette vi har jaktet på med lite eller intet hell i månedsvis. Jeg kaller det hendelsen. Det er ikke alltid den inntreffer.

Det hendte for Belén: Hun hadde et ønske om å skrive og gjorde det, tro mot ønskene sine som hun er. Hun lette. Ga seg ikke. Her, der, på denne måten og på den andre. Hun leste mye. Skrev mer. Og plutselig en dag, nærmest som en tsunami, kom kvantespranget: det usedvanlige perspektivet – perspektivene – disse krasse stemmene, den harde klangen. Og i kjernen av alt sammen, en nærmest total stillhet. Hendelsen hadde inntruffet: Beléns tekst hadde fått egen kraft. Det var skjedd. Hendelsen var her, den var kommet til Belén, teksten hennes var født. Den levde.

Belén hadde lett lenge. Og da beslutningen om å skrive sammenfalt med en åpen skrivekonkurranse i regi av Bestemødrene på Maiplassen – skriv tekster om identitet – fant hun det hun lette etter. Med utgangspunkt i denne gnisningen, hennes eget ønske og et forslag utenfra, ble bålet tent. Et flammende bål. Da Belén leste de første sidene for meg, ble jeg slått i bakken. Av det hun fortalte, selvfølgelig. Men særlig av måten hun fortalte det på. Hvordan hadde hun funnet på å gjøre det fra så mange perspektiver? Hvordan fikk hun lyssatt den kjernen av stillhet? Strukturen hun skisserte opp, kunne føles fra første stund. Og den var forbløffende.

Jeg hadde selvfølgelig flere spørsmål. Hvor hun fikk alt motet fra, for eksempel. For man kunne jo kanskje tro at å levere inn en anmeldelse krever én dag med mot. Men der tar man grundig feil. Det krever årevis med mot, nemlig, mot til å utsette seg for spørsmål og atter spørsmål, sakkyndige utredninger og diverse perversiteter fra rettens side, lang saksbehandlingstid inkludert. Den tapperheten var nok en drivkraft da hun skrev denne vonde og nydelige boka. Det var mens hun arbeidet med oppdagelsen sin, den der første intuisjonen, formidlingen av all støyen, alle stemmene som overvelder dem som tør å anmelde – og får dem til å tie – det var mens hun fordypet seg i denne verdenen at hun endte med å komme ut av den. Da hun satte siste punktum, var ikke Belén noe offer lenger. Hun var en forfatter som hadde skrevet en utrolig bok og lagt flere seksuelle overgrep bak seg. Og en stor del av smerten de hadde forårsaket. Skrivearbeidet førte med seg to åpenbaringer: En forfatter av rang. Og en sterk kvinne.

Jeg vet ikke om Belén skjønte hva som lå foran henne da hendelsen inntraff. Sannsynligvis ikke. Hvorfor kom du tilbake hver sommer var ikke bare en litterær suksess. Den var så mye mer, den fant sin plass i en svær samfunnskamp. En historisk kamp. For Belén innebar det – og innebærer fortsatt – et enormt mot. Å bli spurt om overgrepene hun ble utsatt for i ungdommen, igjen og igjen og igjen. Og svare. Hver bidige gang. Tåle at det forlanges av henne. Både av mediene og av tusener – millioner – av jenter som har opplevd det samme. Og i tillegg tåle at selve forfattergjerningen, det spesifikt litterære, formspråket, får langt mindre oppmerksomhet enn det fortjener.

Men vit dette, kjære leser: Om denne boka bergtar og forbløffer deg, så er det fordi det litterære håndverket er mesterlig utført. Bit deg merke i det mens du leser. Spør deg selv hvordan hun har fått det til, hvordan hun har klart å formidle dette helvetet av stemmer utenfra. Rettsvesenets fremmedgjørende diskurs, alle andres meninger, blottet for følsomhet og intelligens. Hvordan gjorde hun det? Hvordan kom hun på tanken? Hvordan fikk hun flettet alt sammen i en felles melodi som ga stoffet sammenheng, rytme, en levende puls?

Det du skal lese nå, er arbeidet til en forfatter som en gang var offer for noen forferdelige overgrep. Men misforstå ikke. Hun er ikke et offer lenger. Hun er en sterk kvinne som har valgt å la livet filtreres gjennom skrivingen. Hun er en helvetes dyktig forfatter.