Beskrivelse
Så hvorfor kom du tilbake hver sommer? Liker du å ha det vondt? Hvorfor ble du ikke bare hjemme? Nede i Buenos Aires, svett og jævlig. Å nei, sant det. Det kunne du jo ikke, du hadde ingen til å ta vare på deg. Sånn var det, ja. Og vi strakte ut en hånd, vi ga deg en familie, og nå gjør du dette mot oss. Vi var ikke glade i deg, vi tok deg bare imot fordi vi fikk gaver av mora di. Hun skaffet oss kjoler, billetter, parfyme. Alt sammen i bytte mot at vi hadde deg her. Mot at vi tok deg med ut for å spise, luftet deg som en bikkje. Det var vi som lærte deg å gjøre rent, fikk orden på den idiotiske byjenta som ikke kunne re opp sin egen seng engang. Ikke kunne du vaske opp heller, du lot det alltid bare stå. Hos oss fikk du en kost og begynte å feie. Du fikk noen kluter og litt Blem og begynte å gjøre rent. Først soverommene, så stua, og så kjøkkenet til slutt. Alltid i den rekkefølgen, du husker det, eller? En gang ble du faktisk sint fordi vi lot bagen din stå ute på patioen så den ikke skulle skitne til inne. Og fordi vi kastet de stinkende espadrillene dine, og trusene som var oppløst av hormoner. Forstå meg rett, her i huset tåler vi det meste, men ikke skitt. Og greit, så tårnet det seg sikkert opp for deg … men at du skulle komme trekkende med dette? Den så jeg ikke komme, altså. Du har alltid vært misunnelig på Florencia. Fordi hun hadde mange venner, fordi hun fikk gå på byen og hadde masse klær. Nei, vent litt. Nå vet jeg hvorfor du gjør dette. Fordi hun har en familie som elsker henne. Og det har ikke du.
