I sommer er det ett år siden Camino utga forlagets aller første bok, nemlig memoarene Tata: Mitt liv med Pablo Escobar, som Victoria Eugenia Henao – også kjent som Tata – har skrevet om det dramatiske livet med mannen hun var sammen med fra hun bare var et barn, og til han døde da hun var knappe 34 år gammel. Arbeidet med boka var en skjellsettende opplevelse for henne, for gjennomgangen av historien som kona til en av verdens mest beryktede narkoforbrytere gjennom tidene, fikk henne til å innse hva slags forhold de egentlig hadde og hvordan han kontrollerte liv og død for henne og barna.

I dag jobber Tata med en ny bok om å leve med ulike former for vold og er takknemlig for alle mulighetene teknologien har gitt gjennom pandemien, i en situasjon der hun og familien igjen har måttet sitte i påtvungen isolasjon, slik det jo også var gjennom mange år som familien til Pablo Escobar. 

Hva har vært de største konsekvensene av pandemien der du bor?

Jeg bor i Argentina. En positiv konsekvens har vært digitaliseringen av alt mulig, hvordan du nå kan nærme deg alle verdenshjørner, holde foredrag, snakke om coaching eller delta i virtuelle boksamtaler. Frykt, depresjon, dialog, forvirring … det er sinnstilstandene og symptomene som mangelen på menneskelig kontakt og den enorme usikkerheten, skaper. Knapphet på sykehusplasser, oksygenutstyr, så mye depresjon, ensomheten som bare varer og varer, en svekket økonomi. For ikke å snakke om alle som har dødd som følge av alt dette, det gjør veldig vondt å tenke på. Jeg jobber hver dag for å gjenskape meg selv og finne nye måter å arbeide på.

Hvordan har denne tiden påvirket forfattervirket ditt? Har du måttet endre arbeidsrutiner, og i så fall hvordan?

Absolutt alt har blitt annerledes, alle reisene jeg skulle på for å promotere boka mi har foregått på nett det siste året, og det igjen har påvirket forholdene som åpner for nye muligheter i fremtiden. Jeg savner enormt å møte andre, alle klemmer, selskaper og en god kaffe på kafé. Samtidig er jeg svært takknemlig for det teknologien har gitt meg av mulighet til å fortsette å skape rom for meg selv og for andre. For tross avstandene globalt er vi fortsatt sammen på nett, og med blikkene våre der lærer vi å gi hverandre en klem.

Hva jobber du med om dagen?

Jeg skriver på min andre bok, som har fått arbeidstittel Voldens mange former. I den fortsetter jeg å reflektere over mitt eget liv og å lytte til leserne som ved å lese om mine erfaringer, har bedt meg om hjelp med volden de selv lever i. Det har virkelig åpnet forståelsen min for hvordan denne smerten ødelegger verdigheten vår, selvrespekten og selvtilliten vår. Jeg går også på kurs på andre året for å lære familieterapi, for å kunne jobbe konkret med mennesker og systemene de har skapt seg. I den forbindelse har jeg opprettet ulike studiegrupper, som har vært svært berikende for meg og dessuten et verdifullt selskap. Jeg vier meg også til Life-coaching, og har samtaler på nett. I den sammenheng tar jeg et kurs i kunst og coaching sammen med andre fra fem ulike kontinenter, for å bli kjent med forskjellige kulturer og få mulighet til å styrke andre, og spesielt kvinner.

Er det tidspunkter på dagen eller om natten da inspirasjonen din flyter ekstra lett, og/eller blir du inspirert av en type musikk eller spesielle omgivelser?

Jeg blir inspirert av å stå opp klokka seks om morgenen og puste inn frisk luft, være i kontakt med naturen og gå tur, det fyller meg med energi, kreativitet, lyst til å leve og å omfavne meningen med livet: Å omfavne snillheten, det er den største av alle verdier. Jeg har vært stor nok og hatt krefter nok til å overleve gjentatte situasjoner med enormt stor motgang. Det snille mennesket har godhet, nåde og sjenerøsitet. Jeg vil invitere alle til å skape en snillhetspandemi i fellesskap.

Vil du anbefale en bok skrevet av en forfatter fra ditt hjemsted?

Mi vida. Mi obra (Mitt liv. Mitt livsverk) av Bert Hellinger. Han levde i over nitti år og skapte en mektig terapiform til beste for menneskene. Den har hjulpet meg til å koble meg på den veien livet mitt har tatt, til å omfavne håpet og meningen med det hele!

Og en bok fra en annen del av verden?

Chasing the Scream av Johann Hari, som er journalist i blant annet The Independent og som reiste over femti tusen kilometer for å undersøke utgangspunktet for krigen mot narkotika. Jeg opplever at han har en dybde i sine betraktninger og erfaringer vi som kultur også burde ha i møte med denne svøpen, som forrykker stabiliteten og ødelegger strukturene våre som familie og samfunn.

Hva håper du en verden post-pandemi vil romme?

Brorskap mellom oss som mennesker. Denne pandemien har vist oss at vi ikke kan leve uten god helse, og at hvis vi ikke står sammen globalt for å oppnå flokkimmunitet, så kommer vi ingen vei videre. Livet er så sårbart, og må leves her og nå … så lenge Gud vil.