Verktøyene den feministiske bevegelsen i Latin-Amerika har skapt, er blant annet eierskap til begrepet femicidio. Utover på 90-tallet begynte situasjonen i Juárez å bli kjent. Internasjonale medier dro dit for å rapportere om de mange kvinnekroppene som ble funnet. Journalister snakket med kvinnegruppene som hadde begynt å organisere seg i mangel på etterforskning av drapene. Det var disse gruppene, aktivister og forskere, som begynte å ta i bruk begrepene femicidio og feminicidio, både for å navngi det som skjedde, men også for å kunne systematisere drapene. Etterhvert skulle systematiseringen og tallene avdekke at det beryktede Juárez verken var enestående eller det verste stedet. Det fantes også andre byer – og land – hvor hundrevis av kvinner ble funnet mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Steder så langt unna hverandre som Juárez i Mexico, til Recife nord-øst i Brasil, Lima i Peru og San José i Argentina, rapporterte om de samme drapene.

Likevel har ikke økt kunnskap og statistikker om femicidio nødvendigvis satt det øverst på agendaen, verken for politikere eller den sosiale bevegelsen. Da jeg selv gikk i min første protestmarsj og ropte ni una más, var det tjue år etter at Esther Chávez Cano begynte å samle notiser i Juárez.

Nesten på dagen et år før de fant Itzel, den 8. mai 2011, gikk jeg sammen med venner fra universitetet i Mexico by i en av de største marsjene i landets nyere historie. Vi hadde kamera rundt halsen og dokumenterte tusenvis av mennesker som beveget seg i stillhet bak poeten og journalisten Javier Sicilia. Ingen sa noe. Ingen ropte noe. Sicilia hadde begynt å gå fra byen Cuernavaca, 60 kilometer fra Mexico by, etter at hans 24 år gamle sønn og seks av sønnens venner, ble drept. Drapene ble feid under et teppe av kokain, opium, marihuana, innbilte og virkelige karteller, narkomilitære og en støvsky av vold som har blindet et helt land – i årevis. Sicilia tok det første steget, i det som ble kalt «Marsjen for fred med rettferdighet og verdighet», etter å ha sagt at denne verden er ikke lenger ord verdig. Derfor var det en stille marsj. Marsjen handlet i stor grad om å stoppe volden som eska- lerte etter at daværende president, Felipe Calderón, erklærte krig mot narkotika i 2006.

En kvinne tok plutselig tak i meg da vi gikk inn mot sentrum av Mexico by. «Hør på meg», sa hun. Hun løftet blikket, usikker, som om hun var til bry, men ikke hadde noe annet valg. «Kan du skrive om datteren min? Jeg vet ikke hvor hun er.» Hun ga meg et laminert fotografi av en ung jente på rundt femten år. Det er et typisk quinceañera-bilde. Hun er overdådig pyntet, og fotografiet er så manipulert at hun ligner en dukke. Hun ser ut som en helt vanlig femten år gammel jente fra Mexico, fra Latin-Amerika, fra den brede arbeider- og middelklassen som rommer millioner av mennesker som hver dag jobber, i time etter time, og som er ingen når de ber om rettferdighet og verdighet. Jeg tok i mot bildet, men jeg skrev aldri om henne. Jeg har det laminerte bildet ennå, i en bunke av gamle kladdebøker og notater. Jeg tenker av og til på henne, på moren, og jeg vet ikke, men jeg tviler på at hun ble funnet. Statistikken tilsier at hun aldri blir funnet.

Daniela Rea, en av journalistene som fulgte marsjen til Javier Sicilia videre nordover i landet, skrev senere om ordene som tok i mot dem da de ankom Chihuahua: «For ti år siden marsjerte vi fra Chihuahua til Mexico by for å advare dere om at de dreper kvinnene våre, og nå kommer dere hit for å advare oss om at de dreper alle.» For drapene på kvinner var drap, som lenge før 2011, var feid under et teppe av ingenting eller forklart (under press) med: hun var på feil sted, hun drakk, hun var dopa, hun ville ha sex, hun var med de feil folka. Saken henlagt.

Rett før marsjen ankom nord-Mexico, den 5. januar 2011, trakk en annen poet, Susana Chavez, sitt siste åndedrag. Susana var 35 år, bodde i Juárez, og gjorde som mange, reiste over grensen til USA hver dag for å jobbe på dagtid. Hun skrev poesi, men rakk aldri å si at denne verden ikke lenger er ord verdig. Det hun derimot rakk å skrive, var ordene jeg selv skulle si høyt et år senere: Ni una más – ikke én til. Susana var voldtatt, munnen hennes var teipet igjen, en plastpose var surret rundt hodet hennes, og fra midjen og ned, der hun lå etterlatt på gata, hadde hun ingenting på seg. Hun manglet en hånd. De hadde sagd den av henne, og den lå igjen i huset der hun ble drept.

Jeg liker ikke å skrive disse detaljene, og jeg liker ikke å lese om dem, men det er viktig at vi vet hvordan en kvinne drepes. Det har å gjøre med hvordan vi kan forstå, lytte til, tro på, og rettsforfølge drapene. Å lese boka til Almada er hardt, og det er to aspekter som gjør lesningen spesielt vanskelig. Det første er det repetitive ved kvinnedrap, og det andre aspektet er bestialiteten i drapene. Selva Almadas bok er en sakprosa og vi er tett på faktiske hendelser, men også skjønnlitteraturen har gitt viktige bidrag til å forstå de ubehagelige aspektene. En av dem er mursteinsromanen 2666 av Roberto Bolaño, hvor handlingen i den fjerde delen av boka kalt Forbrytelsen, er lagt til den fiktive byen Santa Teresa, til forveksling lik grensebyen Juárez, og drapene er til forveksling like drapet på Susana Chavez.

Sosiologen, feministen og tidligere leder av Kvinneinstituttet i Mexico by, Teresa Incháustegui, sa i etterkant av drapet på Susana Chavez, at en etterforskning av saker som denne, krever en dypere forståelse av fenomenet femicidio. Femicidio er en ekstrem voldshandling, og det er en konsekvens av maktstrukturer som diskriminerer kvinner. Ofte er gjerningspersonen nær, men femicidio kan også ta form av symbolske handlinger i krig, og mellom kriminelle grupper, som er ment å demonstrere makt og å manifestere hat.

Ved å bruke begrepet femicidio kan den kriminelle handlingen settes inn i en større kontekst. Det handler ikke bare om gjerningspersonen, som ofte blir kategorisert som en femicida, det handler om det Incháustegui beskriver som en konsekvens. Femicidio er ikke en uavhengig kriminell handling. Det er en handling hvor gjerningspersonen finner styrke i et større nettverk, og hvor gjerningspersonen har et handlingsrom som gir en mulighet for å først ta verdigheten, og deretter livet, til et annet menneske. Straffefrihet gir et sånt handlingsrom. Patriarkalske maktstrukturer gir et nettverk.

Ropet «Ni una más» fra Mexico ble i Argentina til «Ni una menos» – ikke én mindre. Begge søker det samme – ikke ta en til av oss, vi har ingen å miste. Ordene gir oss noe å rope i fellesskap når vi kommer sammen. «Sí te creo» er en annen og samlende frase, som ikke er fjern for oss i Norge etter bølgene av #Metoo. Jeg tror deg. Det er tre enkle ord, men satt sammen konfronterer de straffefrihet for både gjerningspersoner og samfunn. Jeg tror deg er første steg fra å flytte skylden fra offeret til gjerningspersonen og strukturene som tillater volden å eksistere i alle sine former – også de mest ekstreme.

Både begrepet femicidio, ropene «Ni una más» og «Ni una menos», og ordene «sí te creo» går i dag som ekko gjennom feministbevegelsene i Latin-Amerika. Demonstrasjonene, mobili- seringene, barrikadene, streikene, de direkte aksjonene og møtene har vært hyppige, spesielt de siste fem årene. Francesca Gargallo Celentani, en feministisk skribent bosatt i Mexico, setter en dato for det hun mener var la chispa – gnisten. Den 3. juli 2015 samlet argentinske kvinner seg i over 80 argentinske byer under slagordet Ni una menos! Marsjene var massive og gnisten spratt videre til Uruguay, Mexico og Ecuador like etter. Marsjene i 2015 ble etterfulgt av massive mobiliseringer i Peru i august 2016, så kom de til Bolivia samme år i oktober, og rett etter var kvinner på gatene i Colombia, i Venezuela, i Chile og i Paraguay. Siden dette har mobiliseringene bare fortsatt, og i 2019 gikk den chilenske kampsangen og koreografien Un violador en tu camino som en farsott gjennom kontinentet.

Når vi nå (endelig) får en oversatt sakprosa om temaet femicidio på norsk, så kan den kanskje bidra til at vi i Norge begynner å diskutere hvilket ordforråd vi har for å snakke om drap på kvinner. Registrerer vi notiser i aviser? Vet vi hvem kvinnene bak de små nyhetsoppdateringene er? Vet vi hva som skjedde med dem? Vet vi at de lever, og får vi med oss at de dør?

Latin-Amerika, og de drapene vi leser om i boka til Almada, kan føles som en virkelighet langt unna. Det er dem. Ikke oss. Men, om vi ser til et av våre naboland, Sverige, og til arbeidet de to journalistene Kerstin Weigl og Kristina Edblomder gjorde gjennom ti år, og som ble samlet i boka I händelse av min död i 2019, begynner grenser å viskes ut og geografien å krype nærmere. Weigl og Edblomder skriver om de 299 kvinnene som mellom 2000 til 2019 ble drept i Sverige. Konklusjonen er: De fleste kvinnene ble slått ihjel i sitt eget hjem: på kjøkkenet, badet, stua, på dørterskelen, i trappa og på loftet. Den vanligste plassen en kvinne blir drept er i hennes egen seng. Kvinnene ble drept med brødkniv, øks, stekepanne, telefonledninger, tau, bånd, sverd, stein, brekkjern og vekter. De ble strupt eller kvalt. Fem ble brent til døde, tre ble druknet og 48 ble skutt. Noen ble trampet ihjel. De aller fleste ble drept av sin egen partner. Da de to journalistene begynte gravearbeidet i avisa Aftonbladet skulle det ikke bli en bok, men responsen på de første artiklene var overveldende. Fram til dette tidspunktet hadde drap på en kvinne også i Sverige vanligvis kun resultert i en notis. Ingen visste hvem de var, hva som skjedde og hva de var utsatt for. Boka er den første som systematiserer og beskriver hvordan man dreper en kvinne – i vårt naboland.

I 2007 fantes det ingen offisiell statistikk over partnerdrap i Norge. Det gjorde de to VG journalistene Anne Stine Sæther og Anders Sooth Knutsen med. I 2007, og senere i 2016, gikk avisa VG gjennom partnerdrap, noe som har ført til økt oppmerksomhet. I Norge er en fjerdedel av alle drap kategorisert som partnerdrap. Partnerdrap er, med få unntak, menn som dreper kvinner. I 2018 opprettet regjeringen et eget Partnerdrapsutvalg og de overleverte sin utredning «Varslede drap?» i desember 2020. Gjennomgangen av drap mellom 1990 og 2012 viser at 72 prosent av ofrene og 79 prosent av gjerningspersonene var i kontakt med hjelpeapparatet før drapet begått av partner. Drapene er altså i flesteparten av tilfellene varslede drap.

I epilogen til Døde Jenter skriver Almada om notiser hun har lest idet boka hennes kom ut, i 2014. Hun har registrert ti kvinner i løpet av årets første måned. Alle mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Dette er en påminnelse om at boka ikke er en fiksjon. Det er helt reelt at å drepe en kvinne er lett, men det er ikke sånn at vi som lever har flaks. Det kan være flaks – for noen – men det er ikke sånn at de som blir rammet av femicidio har uflaks. Vi er i første omgang offer for et samfunn som bygger på ulikheter, som øker forskjellen mellom fattig og rik, som ekskluderer på bakgrunn av hudfarge, etnisitet, seksuelle preferanser og kjønn. Samtalen om femicidio i Latin-Amerika flettes sammen med koloniale strukturer, patriarkatet og kapitalismen. Det er når dette kartet brettes ut, og vi forstår mer av voldens geografi, at vi også kan se årsaker til voldsspiraler som får ut- vide sitt handlingsrom og nettverk. Og det er når vi navngir, systematiserer og identifiserer, at også vi kan mobilisere – slik at vi får med oss at vi lever, og at vi vet hvem som dør.

For Itzel.
For alle dem jeg aldri hørte om.
For Magô, du som gjorde statistikken uutholdelig å bære. For alle de vi ikke kan miste – ni una más, ni una menos.

KILDER

NOU 2020: 17 Varslede drap? — Partnerdrapsutvalgets utredning. Lenke: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/

VG-prosjektet «Partnerdrapene». Lenke: https://www.vg.no/spesial/2016/partnerdrapene/

Francesca Gargallo Celentani. 2018: un año fuerte para las feministas en Nuestramérica. Fra Latin Amerika tidsskriftet 2019. Lenke: https://www.latin-amerikagruppene.no/publikasjon/2019/06/07/latinamerika-3-feminismo-edici%C3%B3n-especial-en-castellano

Consuelo Corradi, Chaime Marcuello-Servós, Santiago Boira, Shalva Weil (2016): Theories of femicide and their significance for social research. Current Sociology, Vol. 64(7) 975–995

Corinne Chin and Erika Schultz. Disappearing Daughters. The Seattle Times. Lenke: https://projects.seattletimes.com/2020/femicide-juarez-mexico-border/

Daniela Rea Gómez i “Ya no somos las mismas – y aquí sigue la guerra”, 2020.

Ingrid Fadnes er journalist. Fram til 2017 hadde hun base i Latin- Amerika, og i fem år jobbet hun som koordinator for solidaritetsbrigadene til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Som journalist befinner hun seg i dokumentarfeltet og innenfor fortellende journalistikk. Hun har laget blant annet radiodokumentarene «Mexico 1968» og «Slaget om fossen» for NRK Radiodok og dokumentarfilmen «MATA» fra Brasil. Fadnes oversetter fra spansk og portugisisk.