Skrivelivet: Tatiana Ţîbuleac

I serien Skrivelivet titter vi innom Camino-forfatterne for et lite glimt av hvordan de jobber, hva som inspirerer dem og former forfatterhverdagen deres. Ved det som kanskje er enden av koronatunellen, har vi naturligvis også lurt på hvordan pandemien har preget livet der de bor. Aller først ut er Tatiana Ţîbuleac, fra sitt hjem utenfor Paris: 

 

Hvordan har pandemien påvirket jobblivet ditt og livet generelt?

Jeg har blitt mer knyttet til folk og mindre til ting. Jeg har lært å leve mer beskjedent, å lage ting selv, og jeg har i større grad latt meg berøre av fremmede og deres historier. Jobbmessig har jeg gjort veldig lite. Jeg har ikke skrevet, ikke jobbet på noe nytt, men det har jo også vært en lærdom. Det betyr bare at skrivingen verken er eller blir det viktigste i livet mitt. Ting har liksom falt på plass på en naturlig måte.

Har du blitt nødt til å endre rutinene dine?

Isolasjonen har ikke påvirket meg i så særlig stor grad, jeg har aldri vært fremmed for ensomheten. I begynnelsen av karantenetiden, da vi var hjemme alle sammen, opplevde jeg derimot en følelse avl være altfor mange. Men det har også gått over.

Skriver du på noe om dagen?

Jeg jobber med et skuespill, eller; jeg liker å tro at jeg gjør det. Jeg begynte å skrive på noen tekster for lenge siden, tekster som ikke fant sammen slik jeg ønsket, men derimot på en bisarr og uforklarlig måte jeg har endt opp med å like veldig godt. Jeg drev og flyttet rundt på dem, til de en dag fant forbindelsen helt på egen hånd. Nå vet jeg ikke hvordan dette eventyret kommer til å ende, men det holder meg fortsatt sammen.

Er det tider på dagen eller natten da inspirasjonen flyter friere enn andre?

Jeg er ikke noe morgenmenneske. Heldigvis har jeg to små barn som holder meg på hengselet og tvinger meg til å gjøre nytte for meg om morgenen. Jeg skriver når jeg har anledning, når jeg har noe på hjertet, men jeg skriver nok mest om kveldene. Når jeg har huset for meg selv, for vi er gode venner, mørket og jeg.

Blir du inspirert av å høre på musikk eller befinne deg i konkrete omgivelser?

Jeg tror bøker velger sine egne rytmer og lydspor. Den første boken min, Sommeren mamma hadde grønne øyne, skrev jeg veldig fort, på to måneder, det var som et anfall, jeg tok bare pauser fordi jeg måtte det med barna. Å skrive var det eneste som betydde noe. Jeg sto på knærne og skrev den boka, ignorerte alt annet fullstendig. Den andre boken min ble ikke skrevet sånn. Med den trengte jeg helt spesifikke ting: musikken vi hørte på da jeg var liten, lukter, mat. Jeg trengte bråk, boka ba om kaos. De beste kapitlene skrev jeg mens jeg satt i skolekantina og ventet på sønnen min, Alexandru.

Har du en favorittbok du vil dele?

Jeg har mange bøker jeg elsker og vender tilbake til. Men jeg vil nevne to bøker nå, som jeg leste før jeg skrev Sommeren mamma hadde grønne øyne, for uten dem ville den aldri blitt som den ble: Hvorfor barnet koker i polentaen av Aglaya Veteranyi og Nostalgien av Mircea Cărtărescu.

Hva gleder du deg aller mest til i en verden post-korona?

Aller først vil jeg at moren min skal komme og besøke meg over lengre tid enn hun pleier. Jeg føler at jeg omsider har den kjærligheten for henne som alle foreldre håper at barna deres skal gi dem. Vi har levd i hvert vårt land altfor lenge. Og så trenger jeg litt alenetid, på den gammeldagse måten. Det betyr at jeg kommer til å gjøre nøyaktig det samme som nå, men i visshet om at det er jeg som har valgt det, ikke pandemien.

 

Torsdag 6. mai klokka 19 møter Tatiana Ţîbuleac oversetter Sindre Andersen og psykolog Akiah Ottesen til samtale om hat og tilgivelse og hva et mor-sønn-forhold kan tåle, med utgangspunkt i romanen Sommeren mamma hadde grønne øyne. Følg denne linken til arrangementet!

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%