Dersom det kommer et regnskyll i morgen, er denne reportasjen en løgn. 

Men hvis det ikke regner før i juni, les den …

(Fra artikkelsamlingen «Århundrets skandale«, oversatt fra spansk av Ingrid Fadnes)

Etter å ha lyttet til nyhetssendingen på radio klokken syv den morgenen, gikk Samuel Burkart, en tysk ingeniør som bodde alene i en pent- house-leilighet på Caracas-avenyen i San Bernardino, til matbutikken på hjørnet for å kjøpe en flaske mineralvann til barberingen. Det var 6. juni 1958. I motsetning til hva Samuel Burkart alltid opplevde siden han kom til Caracas ti år tidligere, virket denne mandagsmorgenen dødsens stille. Fra den nærliggende Urdaneta-avenyen hørtes verken lyden av biler eller eksossmell fra scootere. Caracas minnet om en spøkelsesby. Den brennende heten de siste dagene hadde mildnet noe, men på den høye og dypblå himmelen var det ikke en eneste sky å se. I hagene i gårdsrommene og i parken på Estrella-plassen, var alle buskene visne. Trærne langs aveny- ene som vanligvis sto med røde og gule blomster på denne tiden av året, strakte de nakne greinene sine mot himmelen. Samuel Burkart måtte stå i kø for å bli ekspedert av de portugisiske butikkeierne som snakket med de forskremte kundene om ett tema, det eneste temaet på folks lepper de siste førti dagene, og som denne morgenen hadde strømmet ut fra radioen og i avisene, som en dramatisk eksplosjon: Caracas har gått tom for vann.

Kvelden i forveien ble det kunngjort drastiske restriksjoner, pålagt av Det nasjonale sanitetsinstituttet, på de siste 100 000 kubikkmeterne med vann i Mariposa-demningen. Etter den mest intenst hete sommeren Caracas hadde opplevd på syttini år, ble vannet kuttet fra og med denne morgenen. De siste reservene var forbeholdt helt nødvendige tjenester. Regjeringen hadde siden dagen i forveien innført hastetiltak for å forhindre at befolkningen omkom av tørste. For å sikre ro og orden var det iverksatt krisetiltak, og brigader bestående av studenter og fagpersonell fikk ansvaret for å håndheve restriksjonene. Avisene ble redusert til fire sider og brukt til å spre offisiell informasjon til sivilbefolkningen om hvordan man kommer seg gjennom krisen og unngår panikk.

Burkart hadde ikke vært oppmerksom på følgende: Naboene hans måtte nå lage kaffe med mineralvann, og i løpet av én time hadde de tømt lageret. Med tanke på hva som kunne hende de neste dagene, bestemte han seg for å hamstre fruktjuice. Men portugiseren fortalte at regjeringen hadde innført rasjonering på fruktjuice og brus. Kundene hadde bare lov til å handle en begrenset kvote fruktjuice på boks, og én brus per dag, til nye ordrer trådte i kraft. Burkart kjøpte en boks appelsinjuice og valgte en limonade til barberingen. Men det var først da han skulle til å barbere seg at han oppdaget at limonaden hindret såpen i å skumme. Da erklærte han full krise og barberte seg med ferskenjuice i stedet.

Første tegn på katastrofen: en dame vanner hagen.

Med sin fullkomment rigide tyske hjerne, og erfaring fra krigen, visste Samuel Burkart hvordan han på forhånd skulle vurdere omfanget av en nyhet. Det var det han hadde gjort tre måneder tidligere, på dagen den 28. mars, da han leste følgende i en avis:

«I Mariposa-demningen er det bare vann nok igjen til førti dager». 

Den normale kapasiteten i Mariposa-demningen, som forsyner Cara- cas med vann, er på 9 500 000 kubikkmeter. Tross sanitetsinstituttets gjentatte råd om å redusere vannforbruket, var reservene denne dagen nede i 5 221 854 kubikkmeter. I et uoffisielt intervju informerte en meteorolog pressen om at det ikke kom til å regne før i juni. Få uker senere hadde vannstanden sunket til et bekymringsverdig nivå, men det brydde ikke folk seg nevneverdig om: det gikk med 130 000 kubikkmeter hver dag.

Da Samuel Burkart dro til arbeidet, hilste han på en nabo som hadde vannet i hagen siden klokken åtte den morgenen. Ved en anledning hadde han snakket med henne om å spare på vannet. Kledt i en morgenkåpe med røde blomster, trakk hun på skuldrene. «Avisene bare lyver for å spre frykt», svarte hun. «Så lenge det finnes vann, vil jeg vanne blomstene mine.» Tyskeren tenkte at han burde melde ifra til politiet, slik de ville ha gjort i hans hjemland, men han turte ikke, for han hadde lært at den venezuelanske mentaliteten var en rak motsetning til hans. Han hadde alltid latt seg forbløffe over at den venezuelanske mynten er den eneste som ikke har noen verdi påskrevet, og mente at de var underlagt en logikk som var utilgjengelig for en tysker. Han hadde konkludert med dette da avisene i april annonserte at vannreservene fortsatte å synke med 150 000 kubikkmeter i døgnet og han oppdaget at noen offentlige fontener likevel var i drift. En uke senere ble det kunngjort at i Tuy – den viktigste vannkilden til Caracas – ble det produsert kunstige regnbyger og at dette hadde ført til en viss optimisme hos myndighetene. Men ved utgangen av april hadde det fortsatt ikke regnet. De fattige nabolagene var helt uten vann. I forstedene hadde de bare vann én time per dag. Siden Samuel Burkart ikke hadde noe å gjøre, brukte han en regnestav på kontoret for å finne ut hvordan situasjonen ville være den 22. mai, dersom situasjonen vedvarte. Han tok feil, kanskje på grunn av feil i tallene avisene publiserte. I slutten av mai var det fremdeles restriksjoner på vannforbruket, men noen husmødre fortsatte å vanne potteplantene sine. Gjemt mellom buskene i en hage så han til og med en liten fontene, som var påslått den ene timen det var vann. I bygningen hans skrøt en dame av at hun aldri hadde avstått fra sitt daglige bad. Hver morgen samlet hun vann i alle tilgjengelige beholdere. Selv om det allerede var annonsert, eksploderte nå nyheten i alle avisene. Mariposa-reservene ville kun vare i tjuefire timer til. Burkart, som var helt avhengig av å barbere seg daglig, kunne verken vaske seg eller pusse tenner. Han gikk på kontoret og tenkte at selv ikke da han deltok i krigen, ikke engang under retretten til Africa Korps midt ute i ørkenen, hadde han følt seg så truet av tørste.

I gatene dør rotter av tørste. Regjeringen ber om ro.

For første gang på ti år gikk Burkart til fots til kontoret, som lå få meter fra kommunikasjonsministeriet. Han våget ikke bruke bilen, i frykt for overoppheting. Ikke alle innbyggerne i Caracas var like forsiktige. Ved den første bensinstasjonen han passerte sto en lang kø av biler og en høylytt gruppe sjåfører i diskusjon med eieren. De hadde fylt opp bensintanken i håp om at de også skulle få vann, slik det vanligvis er. Men det var ikke noe de kunne gjøre. Det fantes rett og slett ikke vann til bilene. Urdaneta- avenyen var ugjenkjennelig: Klokken var ni om morgenen og bare ni biler var ute og kjørte. Midt i gaten sto noen overopphetede kjøretøy, som eierne hadde forlatt. Barer og restauranter åpnet ikke dørene. Det ble hengt opp skilter på metallskoddene: «Stengt på grunn av vannmangel.» Denne morgenen sa de at bussene ville gå som normalt i rushtiden. På holdeplassene hadde køen vokst seg lang siden klokken syv om morgenen. På fortauene så resten av gaten normal ut, men ingen arbeidet i bygningene: Alle sto i vinduet. Burkart spurte en venezuelansk kollega på kontoret om hva folk gjorde i vinduene, og han svarte: «De ser på vannmangelen.»

Klokken tolv la heten seg som et lokk over Caracas. Da begynte urolighetene. Gjennom hele morgenen hadde lastebiler fra sanitetsinstituttet, med kapasitet på 20 000 liter, delt ut vann i boligområdene. Ved å benytte oljeselskapenes tankbiler, kunne 300 tankbiler frakte vann til hovedstaten. Ifølge offentlige beregninger kunne hver og én av dem gjennomføre syv turer per dag. Men et uforutsett problem forhindret dette: Fra klokken ti om morgenen fyltes innfartsveiene med folk. Spesielt i de fattige nabolagene stormet den tørste befolkningen tankbilene og gjorde det nødvendig å sette inn sikkerhetsstyrker for å gjenopprette ro og orden. I åsene rundt var desperate innbyggere overbevist om at vannbilene ikke ville komme opp til dem, så de gikk ned for å finne vann. Pickupene med brigader fra universitetet ble utstyrt med høyttalere på taket, og forhindret at det brøt ut panikk. Klokken 12.30 mante regjeringspresidenten til ro gjennom Radio Nacional, den eneste radiostasjonen som ikke hadde fått innskrenket sin sendeflate, i en tale som varte i fire minutter. Etterpå talte ulike politiske ledere i korte innlegg, i tillegg til lederen av Universitetsfronten og lederen av Patriotisk Samling. Burkart, som fem måneder tidligere hadde opplevd folkets opprør mot Pérez Jiménez, hadde erfart dette: Folket i Caracas er spesielt disiplinert. Og de er svært lydhøre når de møtes med koordinerte kampanjer gjennom radio, presse, TV og flyveblader. Han var ikke i tvil om at folket kunne handle rett, også i denne nødsituasjonen. Derfor var det nå kun tørsten han var bekymret for. Han gikk ned trappen i det gamle bygget hvor han hadde kontoret sitt, og på veien ned fant han en død rotte. Han tilla det ingen betydning. Men den ettermiddagen, da han gikk ut på balkongen hjemme for å trekke frisk luft etter å ha drukket literen med vann han fikk fra tankbilen som kom innom nabolaget hans klokken to, så han tumulter på Estrella-plassen. Det var et forferdelig opptrinn som ventet de nysgjerrige: Ut fra alle bygningene kom det dyr løpende, gale av tørst. Katter, hunder og rotter på firsprang rundt for å finne noe som kunne lindre den tørre halsen deres. Klokken ti den kvelden ble det innført portforbud. I den stille og brennhete natten kunne man bare høre rengjøringsbilene, som utførte en unormal oppgave: De plukket opp kadavrene etter dyr som hadde forgått av tørst, først på gatene, og deretter inne i husene.

På flukt til Los Teques dør en menneskemengde av heteslag

Førtiåtte timer etter at tørken nådde sitt klimaks, var byen fullstendig lammet. Regjeringen i USA sendte en flykonvoi med vannbeholdere fra Panama. De venezuelanske luftstyrkene og de kommersielle flyselskapene som leverer tjenester i landet, erstattet sin normale aktivitet med en ekstraordinær vanntransporttjeneste. Flyplassene Maiquetía og La Carlota ble stengt for internasjonal trafikk og brukt utelukkende til denne nødoperasjonen. Da de hadde klart å organisere distribusjonen i byen, hadde 30 prosent av vannet fordampet på grunn av den intense varmen. Om kvelden 7. juni beslagla politiet i Mercedes og i Sadana Grande flere piratbiler, som i all hemmelighet solgte én liter vann for inntil 20 bolivarer. I nabolaget San Augustín del Sur fikk folk øye på to andre piratbiler og med en eksemplarisk orden fordelte de innholdet mellom barna sine. Takket være disiplinen og solidariteten mellom folk, var ingen registrert død på grunn av tørste den 8. juni. Men siden solnedgang hadde en inntrengende lukt invadert byen. Ved mørkets frembrudd var stanken uutholdelig. Klokken åtte den kvelden gikk Samuel Burkart ned på hjørnet med sin tomme flaske, og stilte seg i en halvtimes organisert kø for å motta sin tilmålte liter vann fra en tankbil kjørt av guttespeidere. Han bet seg merke i en detalj: Naboene som frem til da hadde tatt lett på situasjonen, og som i begynnelsen hadde forsøkt å gjøre krisen til et slags karneval, begynte å bli alvorlig bekymret. Spesielt på grunn av ryktene. Parallelt med stanken hadde en bølge illevarslende rykter slått innover byen. Det ble sagt at på grunn av den forferdelige tørken hadde åsene rundt og parkene i Caracas begynt å brenne. Det var ingenting å gjøre når brannene brøt ut. Brannmannskapet hadde ingen mulighet til å slukke. Ifølge nyhetene på Radio Nacional, ville det ikke komme ut noen aviser neste dag. Siden radiostasjonene hadde stanset sendingene og det bare fantes tre daglige bulletiner fra Radio Nacional, var byen prisgitt ryktebørsen. Den spredte seg via telefon, og baserte seg i de fleste tilfeller på anonyme kilder.

Burkart hadde denne ettermiddagen hørt at hele familier var i ferd med å forlate Caracas. Det fantes ikke transport, så folk gikk til fots, ho- vedsakelig i retning Maracay. Et rykte denne ettermiddagen var at langs den gamle veien til Los Teques hadde en desperat flokk med mennesker, som førsøkte å rømme Caracas, omkommet på grunn av heteslag. Det ble sagt at likene langs veien var årsaken til den vonde lukten. Burkart tenkte det måtte være en overdrivelse, men ble likevel oppmerksom på at det nå, i hvert fall i hans område, var tilløp panikk.

En pickup fra Universitetsfronten stoppet ved siden av en tankbil. Nysgjerrige stimlet sammen rundt bilen, utålmodige etter å få ryktene bekreftet. En student klatret opp på panseret og tilbød seg å svare på alle spørsmål. Ifølge ham var nyhetene om de omkomne menneskene på veien Los Teques rent oppspinn. Det var i tillegg absurd å tro på at det kunne være årsaken til den vonde lukten. Lik brytes ikke ned så de begynner å lukte på bare fire eller fem timer. Han forsikret at patruljer holdt skogene og parkene under oppsyn for å unngå brann, at det hersket normal ro og orden, at folks deltagelse og bidrag var heroisk, og at i løpet av kort tid ville det komme nok vann til Caracas fra hele landet. Han ba folk spre denne nyheten via telefon, og samtidig advare om at det var tilhengerne til Pérez Jiménez som spredte de illevarslende ryktene.

I den totale stillhet er det ett minutt igjen til nulltimen

Samuel Burkart dro hjem igjen med sin liter vann klokken 06.45 for å høre på nyhetssendingen på Radio Nacional klokken sju. På veien møtte han naboen, hun som i april hadde vannet blomstene i hagen. Hun var sint på myndighetene som ikke hadde forutsett situasjonen. Burkart tenkte at naboens uansvarlighet var grenseløs.

«Skylden er det folk som deg som har», sa han irritert. «Myndighetene har i lang tid bedt oss spare på vannet. Og du brydde deg ikke. Nå betaler vi for det.»

Nyhetssendingen på Radio Nacional gjorde ikke annet enn å gjenta informasjonen studentene hadde gitt. Burkart forsto at situasjonen hadde nådd et kritisk punkt. Selv om styresmaktene forsøkte å holde motet oppe, var det nå åpenbart at situasjonen ikke var så beroligende som de ga inntrykk av. Man overså et viktig aspekt: økonomien. Byen var fullstendig paralysert. Forsyningene var redusert, og om få timer ville det mangle mat. Krisen kom overraskende på folk som ikke hadde nok kontanter. Butikker, selskaper og banker var stengt. Matbutikkene i nabolagene begynte også å stenge, på grunn av varemangel: Alle midler var brukt opp. Da Burkart skrudde av radioen, forsto han at Caracas hadde nådd nulltimen.

I den dødelige stillheten klokken ni den kvelden økte gradestokken til det uutholdelige. Burkart åpnet dører og vinduer, men kjente seg kvalt av den tørre luften og av den stadig mer inntrengende lukten. Nøye beregnet han literen med vann han hadde, og holdt av fem kubikkcentimeter for å kunne barbere seg neste dag. For ham var dette det største problemet: den daglige barberingen. Tørsten etter all den tørre maten han hadde spist, begynte å ødelegge kroppen hans. På anbefaling fra Radio Nacional hadde han sluttet å spise salt mat. Men han var sikker på at kroppen hans dagen etter ville begynne å vise symptomer på utmattelse. Han kledde helt av seg, drakk en slurk med vann, la seg på den brennhete madrassen med ansiktet ned, og kjente den dype stillheten dunke i ørene. Av og til kunne han i det fjerne høre sirenene fra ambulanser som brøt portforbudets stillhet. Burkart lukket øynene og drømte at han kom til havnen i Hamburg, i en svart båt med en hvit, skinnende stripe malt på ripa. Da skipet la til kai, hørte han i det fjerne rop fra havnen. Han våknet brått. Han kunne høre lyden av en menneskemobb som stormet mot gaten fra alle etasjene i bygningen. En eksplosjon av lunkent, friskt vann sto inn gjennom vinduet. Han trengte flere sekunder på å forstå hva som foregikk: Det styrtregnet.

11. april 1958, Momento, Caracas