En verden av smerte

Etterord til Magnetisk/Carlos Busqued

 

Av Mirko Stopar

Det er slutten av mars 2021, og jeg har blitt bedt om å skrive etterordet til den norske oversettelsen av Carlos Busqueds bok «Magnetisk». Jeg leser boka for tredje gang, og mens jeg sitter og noterer en rekke punkter jeg vil skrive om, får jeg gjennom sosiale medier vite at Busqued helt uventet er funnet død i Buenos Aires. Han var bare femti år gammel, og få timer tidligere hadde han tvitret med akkurat like lite ærbødighet som han pleide, denne gangen var det engelskmennene – en av hans hyppigste skyteskiver – som fikk gjennomgå. Busqued var en av Argentinas beste samtidsforfattere, og også en av landets beste tvitrere. Tweetene hans var i all hovedsak drevet av beksvart humor og stilte ofte Busqueds egne besettelser til skue, som for eksempel interessen for krigsfly. Og så var det noe annet han alltid siktet til, nemlig gærningene – los locos.

 

litt av en himmelsk tjeneste landsbygærningen varter opp med! Lar de andre være normale

På Twitter hadde Busqued den samme punkaktige råskapen som i bøkene sine, og pseudonymet han brukte – un mundo de dolor, som betyr en verden av smerte – var en meget god fortetning av den helt særegne verdensanskuelsen hans. For ham var verden smerte, men også horror. Og Busqued satt ikke oppe i noe elfenbenstårn og beskrev det. Nei, det kom innenfra, han følte smerten og skrekken på kroppen, deltakende stirret han dem i hvitøyet, konfronterte dem og snakket med dem som likemenn.

Det er opplevelsen man får av å lese «Magnetisk», en bok som kan kalles en roman, eller sakprosa, eller et langt intervju: Møtet mellom Busqued og seriemorderen Ricardo Melogno, som siden 1982 har vært innesperret i fengsler og på psykiatriske sykehus, etter at han i løpet av noen få dager drepte fire taxisjåfører i Buenos Aires-bydelen Mataderos. Når Busqued snakker med Melogno, «en mann som drepte uten å vite hvorfor», er det med en holdning som får det til å virke som om han tidvis stiller spørsmålene til seg selv, på reisen til dypet av sitt eget mørke, mens han gransker sine egne tanker om forvrengt normalitet. Man får aldri opplevelsen av en intervjuer som hever seg over intervjuobjektet, ei heller av et intervjuobjekt i forsvarsposisjon. Ingen av de to manipulerer den andre, smerten gjenspeiles i både Busqued og Melognos indre, to outsidere, to freaks, to overlevende i en verden av smerte, den ene velter smerten utover boksidene, den andre holder en pistol mot nakken på en anonym taxisjåfør, begge nedsunkne i den samme skitne smørja av klarsyn og galskap, der de utfører skjebnesvangre handlinger uten å vite hvorfor.

å skrive bok er en ensom geskjeft på grensen til galskap og utenfor rekkevidde for nær sagt alle

Jeg har et vagt minne om nyhetsdekningen av Melognos forbrytelser. Jeg var åtte år da det skjedde, og fikk tiden til å gå ved å lese kjendisblader på venterommet utenfor kontoret til faren min. Melognos forbrytelser fikk en del oppmerksomhet i media, selv om hukommelsen min er dominert av to andre nyheter jeg fant i de bladene, nemlig ufo-observasjonen i en av provinsene i nord, og saken om en fyr som hadde partert moren sin og begravd henne under gulvet hjemme. Men først og fremst assosierer jeg 1982 med den første cupseieren til Ferro Carril Oeste, det unnselige fotballaget jeg heiet på, og med Malvinas-krigen (Falklandskrigen). I samtalen med Busqued forteller Melogno at han skulle ha tjenestegjort i krigen fordi han var i militærtjeneste da, men at han slapp unna fordi han satt fengslet for våpentyveri i forlegningen. Hva hadde skjedd dersom han hadde dratt i krigen? Alle som dreper, har et motiv, uansett hvor forrykt eller løgnaktig det måtte være, kan vi lese et sted i boka. Falklandskrigen ville ha passet perfekt inn i noen av de kategoriene. Men i Melognos tilfelle er det helt tomt, og det er dette som gjør han så forvirrende, selv for de sakkyndige som har behandlet ham i nesten fire tiår. En av dem har følelsen av at Melogno står i en slags limbo, mellom forstand og galskap, mellom total selvutslettelse og higen etter å leve videre, mellom selvdestruksjon og trang til å holde ut. Den mest oppsiktsvekkende limboen er av rettslig art: To jurisdiksjoner dømmer Melogno, én i den føderale hovedstaden Buenos Aires og én i provinsen Buenos Aires. Én fastslår at han er utilregnelig, at han ikke forstår rekkevidden av sine handlinger. Den andre mener han kan stilles til ansvar for forbrytelsene han begikk. Slik synliggjør «Magnetisk», muligens uten at det er tilsiktet, også hvor absurd det argentinske rettssystemet er.

        ødelagte folk lyser opp verden

Likeledes fungerer boka som et dokument over fengselsvesenets og rettspsykiatriens svakheter i møte med tilfeller som Melognos. Og ikke bare fordi dette er en komplisert fange når det gjelder tilregnelighet, men også fordi ferden han utsettes for gjennom fengsler og sykehus, kaster lys over forholdene som rår på de ulike stedene, og det er virkelig vanskelig å avgjøre hvilket av dem som er det verste. Systemet har en iboende perversitet, som tar for gitt at sånne som Melogno ikke kan bli friske, og at det beste for samfunnet, eller for systemet, er at de elimineres så raskt som mulig, eller eliminerer seg selv for egen hånd. Stoisk står Melogno i dette, nesten førti år etter at han ble en del av systemet, og tross etterdønningene av alt det skrekkelige han har vært med på, både bak murene og utenfor, er han likevel i stand til å fortelle sin historie med et sjeldent klarsyn. En historie som parallelt er et vindu til de siste fire tiårene i Argentina, fra de kontinuerlige kinofilmvisningenes tid til Iphonen, via krigen og den argentinske paven (som spiller en artig gjesterolle i «Magnetisk»), demokratiets euforiske tilbakekomst, 90-tallets frivole nyliberalisme og den knusende finanskrisen i 2001. Melogno er et symptom på et stagnert land. På samme måte som det her er snakk om en seriemorder, viser ordet «serie» uvegerlig også til en rekke og følgelig også en utvikling, serien som involverer Melogno (og Argentina, kan vi vel si) er en fast, identisk repetisjon. En loop.

Melogno begår forbrytelsene i en tid da Argentina fremdeles var et militærdiktatur. Juntaen var svekket etter Malvinas-krigen, men ble sittende ved makten til utgangen av 1983. Når Melogno gjenforteller en av forbrytelsene, minnes han hvordan taxisjåføren foreslo en alternativ rute, for slik å unngå en politikontroll. Den slags kontroller var vanlige. Det begynte med at politiet ville se id-papirer, og fortsatte med at sjåførene ble utsatt for allslags spørsmål. Politimennenes humør og sjåførenes sinnsro bestemte utfallet, om man fikk et kaldt «kjør videre» eller et truende «du må bli med meg». Sånn var det å bevege seg i Buenos Aires på den tiden, nesten som et lotteri. Lignende tilfeldigheter ga retning til Melognos plutselige kriminelle raid, da han stilte seg på et hjørne og ble stående som en zombie og se den ene taxien etter den andre passere, til en indre stemme pekte ut hvilken taxi han skulle stanse og sette seg inn i. Fire ganger på helt samme måte. Stemmen dukket ikke opp verken før eller senere, og det er dette som er det mest uforklarlige med Melognos sak, både for ekspertene, og for drapsmannen selv. Vi snakker om en sak der drapsmannen sitter i fengsel, og man vet alt om hvor, når, hvordan og hvem, men det finnes ikke noe hvorfor.

 

først er man en bekymring, så et bleknende bilde, og til slutt ingenting

 

Et siste interessant aspekt Melognos historie lar oss skimte, er forholdet hans til religion og til visse religiøse kulter som er løselig knyttet til evangelismen, som tidlig på åttitallet var hemmelige og foregikk i skjul. Moren til Melogno, denne overgripende og skrekkinnjagende karakteren som passer perfekt inn i arketypen fra Psycho-lignende skrekkfilmer, praktiserte spiritisme. Melogno beskriver barndomsopplevelser der han deltar i seremonier med medier i transe, i skjulte kapeller i beskjedne familiehjem. For å frigjøre seg fra moren og stå opp mot henne blir Melogno som fjortenåring del av det som på folkemunne bare kalles «santería», en pseudoreligion av afrobrasiliansk opprinnelse med en klar kobling til umbanda-religionen, med sin svarte magi, dyreofring og satanfigurer. I boka snakker Melogno om hvordan denne troen lot ham flykte inn i en alternativ verden, adskilt fra den virkelige verden. Ikke bare hjalp den ham til å bli sterk psykisk og spirituelt, men det ga ham også senere respekt i møte med andre innsatte og pasienter, og hindret dem i å volde ham skade. I løpet av tiårene som Melogno har sittet i fengsel, har vi sett hvordan disse kultene og pseudoreligionene har gått fra å være hemmelige til å tre ut i lyset, først ved å bygge av altere og kirker i fattigstrøk, deretter i de store byene, før de nådde ut til massene gjennom tv-sendinger, spredte seg til alle samfunnslag og til slutt ble et virkelig massefenomen. I dag er evangelismen, med alle sine forgreninger og strukturer – fra light-versjoner til borderline-versjoner à la dem Melogno prediker – en kompleks struktur som beveger både mennesker og makt i Argentina, selv om dette ikke får noe særlig medieoppmerksomhet eller tas spesielt alvorlig. Men nå vet vi hvor mye denne typen bevegelser har hatt å si for at en høyrevridd messiasskikkelse som Bolsonaro kom til makten i Brasil. Det er bare et tidsspørsmål før noen lignende dukker opp i Argentina. Vi har allerede sett hvilken politisk gjennomslagskraft den evangeliske bevegelsen har, hvordan de påvirket provinssenatorene til å motsette seg lovforslaget om å avkriminalisere abort. Og i det øyeblikket, når en slik leder kommer til makten og den berømte verdenen av smerte blir en uomtvistelig virkelighet, i det øyeblikket vil vi savne forfatteren Busqued og hans tvitrende alter ego mer enn noensinne.

 

det må være fint å dø og bli så høyt elsket

 

Mirko Stopar er norsk-argentinsk filmskaper og forfatter. Han har skrevet og regissert de eksperimentelle portrettfilmene «Nitrate Flames» (2015), «Havfruen om bord» (2021) og «En djevel med harpun» (2021). Sistnevnte film baserer seg på biografien «Lars Faen» (Forlaget Press) fra 2019. 

Etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord.

BLA I BOKA HER

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%