Av Andrea Ruiz

China Irons eventyr, som først utkom i Argentina i oktober 2017, er flere tekster i én, eller en bok som kan leses på mange forskjellige måter. For å bruke tv-serienes språk, er den en spin off av Gauchoen Martín Fierro, eller bare “Martín Fierro”, José Hernández’ episke dikt som er en av grunnpilarene i den argentinske litteraturen, en bok det undervises i på skolen og som er en del av populærkulturen (absolutt alle kan et eller flere vers utenat). I boka til Hernández nevnes ungjenta la China én eneste gang, i det øyeblikket gauchoen Fierro blir vervet til hæren for å kjempe i Ørkenslaget og etterlater henne ved inngangen til ranchoen.

Hun er bare fjorten år gammel og mor til hans to barn allerede, og så fattig at hun ikke engang har noe navn (china er en generisk betegnelse på ungjenter og på den tiden spesielt dem som tjenestegjorde i familier). Der setter Fierro henne altså igjen, og der plukker Gabriela Cabezón Cámara henne opp og gir henne et navn, en valp som heter Stjærne og nye venner, og hun lar henne bli med på en reise i vogn trukket av okser, ført (både vogna og la China) av en engelsk rødtopp som skal bli både venninne, elskerinne og læremester for henne.

La China fortsetter sin reise verden rundt og i stadig ny språkdrakt. Ikke bare gjelder dette alle oversettelsene til andre språk, men også ferden mot å bli spillefilm. Hvordan forestiller du deg Chinas ankomst i Norge?

Det kan jeg ikke forestille meg. En bok har sitt eget liv, den river seg løs fra deg og går sin vei. Det er umulig å vite hvordan den vil bli lest, hvilke ringvirkninger den får, hvordan den vil lyde på andre språk. Derfor sier jeg alltid at en tekst er mye mer interessant en forfatteren.

Det første la China finner på veien, er valpen Stjærne. Og like etter finner hun Liz, en karakter som spiller så mange roller i fortellingen.

Liz er annerledesheten, selve Det andre. Da jeg så for meg en relasjon mellom kolonien og imperiets sentrum, var det også morsomt at alle karakterene kom fra ett bestemt sted. I tillegg kan ikke la China noe som helst om verden, og engelskerinnen vet at Asia finnes bare fordi hun drikker te. Eller så har hun hørt om slavebomullsfarmene i USA fordi hun selv har bomullssengetøy. Og fordi øya hun kommer fra ikke hadde annet enn ull og whisky, fikk den alle disse tingene fordi den var sentrum i imperiet.

Og derfra til denne reisens verden hvor det bugner av alt: bøker, kjoler, stoffer, krydder, whisky.

Ja, det er som en Aladdins magiske lampe, ler Gabriela.

Forholdet mellom kolonien og imperiets sentrum er gjennomgående i hele boka og begynner med møtet med oberst Hernández, som også skal forestille forfatteren av Gauchoen Martín Fierro. I kapittelet «Fargenes frigjøring», får la Chinas beruselse møte Hernández’ drukkenskap, og der hun hallusinerer i stillhet, slipper obersten løs en svulstig tale om sitt Prosjekt, som jo ikke er annet enn de endringene som er innført i Argentina siden slutten av 1800-tallet.

I det kapittelet er det ikke jeg som har skrevet ordene Hernández bruker, de hentet jeg ord for ord fra en tale han holdt. Et annet sted i romanen, der han snakker om treningen gauchoene hans må gjennom, sier Hernández at han vil innpode signalhornet og siviliasjonens rytme i kroppene deres (akkurat det var det jeg som fant opp, det kommer ikke fra Hernández). Altså ville han innpode et annet tidsbegrep i dem, Østens forhold til tid, en oppfatning av tiden som noe abstrakt, noe som foregår utenfor kroppene deres. I et annet øyeblikk tenker han på England og sier at Englands styrke ligger i hvor raskt de utvikler seg, og har ikke noe med hæren eller marinen å gjøre. Et sted tror jeg han snakker om en clearing (overførsel) mellom banker som bare tar to dager, noe som var svært imponerende på den tiden. Denne måten å få tiden til å gå fortere på, ikke sant? Det er ikke bare å få folk til å tenke sånn, men denne oppfatningen fikk all makt og nå har vi blitt sånn alle sammen. Du blir helt overveldet hvis du kommer et sted der de ikke tenker sånn. Jeg husker en gang i en liten landsby i Calabria, hvor jeg gikk for å kjøpe en pakke røyk og brukte nesten to timer på det. For mannen i butikken tok seg allverdens tid og snakket med kundene sine, det var som noe ikke-kapitalistisk. Eller som steder i Mexico, for eksempel, hvor du bestiller en øl og de svarer «kommer» og … på et eller annet tidspunkt kommer jo ølen.

Prosjektet til Hernández og hans generasjon er utviklingen og opplysningen som sammenfaller med folkemordet på urfolkene for å erobre territoriene deres og tvinge dem inn i den agroeksporterende modellens tjeneste. La China antyder derimot en romantisk, nomadedrevet modell, et liv i harmoni med naturens egen rytme, en opplevelse av kjærlig fellesskap.

Det er den modellen jeg tror på, sier Gabriela med et slående smil.

“Indianerne” i romanen er en blanding av guaraní og mapuche. Vi vet generelt veldig lite om urfolkene her, språkene deres, kulturen…

Vi kan ingenting om urfolkene i vårt område. På den måten er utdannelsen i Argentina en skandale. På universitetet hadde alt pensumet jeg leste, eurosentrisk perspektiv. Det er som om ingen noen sinne har tenkt noe som helst her hos oss. Som om verden sett fra Paris eller Frankfurt er prikk lik verden slik vi har erfart den. Derfor kommer vi aldri til å snakke om folkemordet på uramerikanerne. For i det universet er vi (latinamerikanerne) «den andre» . Vi er noen andre enn dem.

Det er mange utrolig morsomme øyeblikk i China Irons eventyr og også i andre tekster du har skrevet, som La Virgen Cabeza (Skallejomfruen) eller El Romance de la Negra Rubia (Den svarte blondinens romanse). Humoren og den poetiske kraften i fortellingen, gjør det til en fryd å lese. Er det sånn for deg i skriveprosessen også? Har du det gøy mens du skriver?

Ja, jeg har det gøy. Og det er jeg glad for at skinner igjennom. De vanskelige er å finne fram til de konsentrerte øyeblikkene, synes jeg. Slå av telefonen, ikke drive med alt det andre. Jeg har også tatt mot til meg og begynt å si nei til ting. Før turte jeg ikke det, jeg sa ja til alt. Men jeg har det fantastisk bra når jeg konsentrerer meg, jeg ler og koser meg, og når jeg kommer til det som er trist, gråter jeg … og når det skjer, flyter skrivingen. Det er liksom … jeg vet ikke … noe som svever gjennom lufta og fester seg til kroppen, som forvandles til et slags medium, et instrument som muliggjør teksten. Det er nesten som en transe.

Jeg har ikke hørt om mange forfattere som fremprovoserer en sånn frydefull skrivning.

Kanskje ikke, men alle mine favoritter er sånn, så jeg tror de finnes i massevis. Guimaraes Rosa og boka Den store Sertão, for eksempel, eller El mundo alucinante av Reynaldo Arenas. Arenas er en ekstremt undervurdert forfatter, så mange fikk plass i boomen, men ikke egentlig han. Denne boka publiserte han to år før Hundre års ensomhet. Og helt fram til han døde av aids sa alle at han var inspirert av García Márquez, og så var det omvendt! Jeg er også veldig glad i Leónidas Lamborghini, Susana Villalba (La bestia Ser) Libertad Demitrópulos (El ruido de las congojas), og så er jeg helt gal etter Juan Rulfo. I det siste har jeg også fått dilla på Davi Kopenawua og Ailton Krenak; to tenkere fra Amazonas som simpelthen er overveldende.

Finnes det en tid eller en bok fra barndommen eller ungdommen din som fikk deg til å føle at «sånn her, dette er det jeg vil gjøre»?

Nei, jeg kan ikke tenke meg en eneste del av livet der jeg ikke har villet være forfatter.