Forfatterens forord
Tatiana Țîbuleacs forord til «Flaskehagen»
Da jeg flyttet fra Chișinău til Paris, tok jeg med meg en bunke bøker med fortellinger jeg hadde søkt tilflukt i. De står nå på en egen hylle, og innad i familien kalles de for «mamma sine bøker». Ikke først og fremst fordi de er mine, men fordi jeg er den eneste i familien som er i stand til å lese dem. Språket de er skrevet på, eksisterer ikke lenger. Og hadde aldri trengt å eksistere, sier jeg til ungene hver gang, og da blir de stille, da spør de ikke mer. Et språk er som en vinter: det har ingen forklaring.
Men til gjengjeld kan et språk finnes opp.
Det var det som skjedde. Et russisk alfabet veltet over rumenske ord og kastet som et kjøttbein inn i en bortgjemt enklave. Det skjedde med oss, bessaraberne. Vi levde med moldovsk som språk i et halvt århundre. Det er som å leve med en person man har kjent hele livet og som plutselig en dag blir gal. Femti år – er det lenge, er det kort?
For besteforeldrene mine, som ble sendt til Sibir for å dø – men kom tilbake igjen – var det som å bli bedøvd. Det nye språket ble aldri noe de kunne beskrive minner, feiringer eller gleder med. Bestemoren min lærte seg aldri å skrive det, som om «moldovsk» var en sykdom og ikke en skrift. Hun døde som gammel analfabet, med alle de latinske bokstavene knyttet fast til seg som en bukett blomster.
For foreldrene mine var det nye språket et brudd med alt som het integritet, tilhørighet og bekreftelse. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se faren min kaste bøker i søpla, men det fikk jeg. Bøker på språket som hadde delt ham i to.
Og hva med meg? Hvilken betydning fikk dette språket for meg og min generasjon? For alle de barna som ble født på dette språket, som elsket på dette språket og lærte å drømme på det, og som så en vakker dag – på det samme språket – innså at alt bare var et bedrag? Hvordan kan man hate det språket man har lært alle ens elskede fortellinger og sanger på, det har jeg spurt meg selv mange ganger. Og jeg gjør det fortsatt, hver gang med en følelse av skyld, og hver gang med hviskende stemme.
Gjennom årene har jeg lært meg å snakke om den tiden med en viss avstand. Nostalgi, nysgjerrighet, hevntanker – jeg har gått gjennom alle stadiene. Likevel: Hvor mye er et øye eller en hånd verdt, i skadeserstatning? Hvordan kan man stjele noe man ikke ser?
Ofte føler jeg meg selv som disse bøkene i hylla mi – halvt tydelige, halvt sanne. En blanding av den jeg er og den jeg bør være, et levende lim som holder det uforenelige sammen. Jeg har alltid befunnet meg mellom, jeg tilhører generasjonen mellom – en generasjon som nå er på vei til å forsvinne.
«Det må finnes et kart!», sa vi alltid som barn når vi støtte på noe vi ikke forsto. Vi var helt sikre på at alle brev, alle gåter og ulykkelige hendelser, ville gi mening bare vi fant det riktige kartet. Det gikk mange år før jeg skjønte at det finnes svar som verken leder til lykke eller rettferdighet, men bare står urørlige som merkesteiner langs veien.
Kanskje denne boka også er en slik merkestein. Eller kanskje er den et kart.
Paris, januar 2021
