Trump-tilhengeren Bukele

Dette kapittelet ble skrevet etter originalutgivelsen av Òscar Martínez bok Bukele: Keiseren uten klær for den engelske utgaven, som utgis våren 2027 av University of California Press. Oversatt fra spansk av Signe Prøis (MNFFO).

Endelig kom belønningen. Bak ham lå år med risikable satsinger. Det var til tider ulykkelige år, da det ikke kom annet fra nord enn illevarslende meldinger og sanksjoner som ble til verdensomspennende ydmykelser. Men han satset og investerte. Han holdt ut. Han klamret seg til makten på en avsindig måte, som den som binder seg til en mast i storm mens alt går i oppløsning og drukningsdøden virker uunngåelig, mest på grunn av den lite gjennomtenkte ideen om å binde seg fast til en mast. Men slik gikk det altså ikke. Han satset. Han vant. Belønningen kom 14. april 2025.

Han ble den første i hele Latin-Amerika til å ta imot belønningen. Ikke den andre eller den tredje. Fra sitt lille land reiste Bukele for å bli den første i Latin-Amerika til å sitte ved den utvalgte farens høyre hånd, der oppe i det store landet.

Og det kunne ikke ha startet bedre for en som etter så mye forakt, trengte en velsignelse. I Det hvite hus i Washington innledet Donald Trump med ordene: «Det er en ære å ha en venn på besøk.» Bukele klarte ikke å holde tilbake smilet mens han betraktet mannen som betydde at han endelig kunne føle seg trygg igjen.

At Bukele satset, er ingen metafor. Det er et faktum. Siden 2022 har Bukele investert minst 1,5 millioner dollar av salvadoranernes penger på lobbyister som skulle skaffe ham innpass i bevegelsen til Trump, den mest radikale fløyen av det republikanske partiet, «Make America Great Again» (MAGA), den samme bevegelsen som har valgt å igangsette en terroraksjon mot innvandrere, hvis fascistiske forfølgelser har nådd nye nivåer, med maskerte menn som pågriper innvandrere på vei inn i rettssalen for å møte etter innkalling fra en dommer og legge fram asylsakene sine, eller når de leverer barna på skolen eller nettopp har reparert taket på huset til en amerikaner. Mange salvadoranere har blitt utsatt for disse forfølgelseskampanjene, med navn som gjenspeiler hensikten om å skape terror: «Operation Midway Blitz», «Operation Metro Surge», «Operation Charlotte’s Web». Eller «Catahoula Crunch», som var operasjonen som fant sted i New Orleans i desember 2025. Catahoula er en jakthundrase fra området. Og «Crunch» betyr akkurat det det høres ut som: å knuse, å tygge i seg.

Mens Biden styrte, satset Bukele på at Trump skulle komme tilbake. Visjonære er ofte menn som ser verden gjennom kynismens kikkert.

«Han er en ung mann og gjør en fantastisk jobb. Herr president, det er en ære å ha deg her … Marco, han er enda yngre enn deg», fortsatte Trump, henvendt til Bukele og deretter til Marco Rubio, USAs utenriksminister. Og ja, med sine førtifem år er Bukele et tiår yngre enn Trumps utenriksminister.

Mottakelsen i 2025 var belønningen for årevis med smisking for den likegyldige amerikaneren. Alt var bygget opp med utholdenhet, tid og håpefullhet.

I begynnelsen av presidentperioden, hadde Bukele en kortvarig idyll med Trumps første regjering. Bukele kom til makten i juni 2019. Trump avsluttet sin første periode i januar 2021. USAs ambassadør i El Salvador var Ronald Douglas Johnson, en tidligere CIA-agent. Bukele og Johnson ble venner, eller det prøvde de i det minste å gi inntrykk av. Uten å bry seg om de strenge diplomatiske reglene som gjaldt for landet i nord, lot Johnson seg fotografere sammen med Bukele og familien på båttur på en salvadoransk innsjø, eller med smekke rundt halsen over krabber på restauranten Joe’s Stone Crab på Miami Beach.

Bukele hadde nådd presidentembetet ved omhyggelig å fjerne enhver rød flekk som kunne ødelegge det skinnende imaget hans som konservativ høyremann. Gjennom en rekke handlinger og avvisninger, greide han å få en stor del av salvadoranerne til å glemme at han hadde kledd seg i rødt i minst seks år og offentlig erklært at hjertet hans alltid hadde tilhørt venstresiden. Men så snart han var valgt til president, kastet Bukele, som iblant kan være mer beleilig enn en skygge langs Miamis avenyer, seg over enhver anledning til å vise seg fram på konservative arenaer, med det gelégredde håret og det symmetriske skjegget sitt, så lite venstreorientert som det gikk an. Slik endte han i mars 2019 med å holde en tale i den amerikanske høyresidens store tankesmie, Heritage Foundation, som i flere tiår fremmet Reagan-doktrinen.

Men samtidig som Bukele smigret seg inn hos Trumps kretser i Washington, kokte den mektige hovedstaden over av en forenklet retorikk som brukte Mara Salvatrucha-13-gjengen (MS-13) som et av sine fremste skremselsbilder for å hevde at alle innvandrere er onde. Republikanerne – og demokratene også – er eksperter på å glemme, og hukommelsen til symbolet deres, elefanten, varer bare så lenge det passer dem. Som et dyr med hull i hukommelsen.

MS-13 oppsto i California, ikke i El Salvador. Det var USA som mellom 1989 og 1994 deporterte rundt fire tusen medlemmer av denne og andre gjenger til gatene i dette lille landet i Mellom-Amerika. De fleste var unge innvandrere som hadde kommet til USA på flukt fra en krig som fortjener adjektiver som: sadistisk, avskyelig. Disse utvisningene var en dødelig injeksjon: El Salvador prøvde å gjenoppbygge landet etter en tolv år lang væpnet konflikt, en av Den kalde krigens siste konflikter, som i stor grad ble holdt i gang av USA, som finansierte og trente en morderisk hær. Og av Sovjetunionen, som i det stille støttet en geriljabevegelse som representerte den voldsomme reaksjonen og oppgittheten hos dem som i flere tiår hadde lidd under disse drapsmennene i olivengrønne uniformer.

Den idiotiske beslutningen republikanere og demokrater tok, skremt av den sandinistiske revolusjonens seier i Nicaragua år tidligere, var som å spytte i motvind: Med årene ble de fire tusen deporterte til over 75 000 gjengmedlemmer bare i El Salvador, et land med litt over seks millioner innbyggere. Og som kjent kommer det man sender fra seg, ofte tilbake: Fra å ha vært til stede i bare én delstat i USA, California, kom MS-13 tilbake for å etablere seg i 40 amerikanske delstater mot slutten av det første tiåret på 2000-tallet, som en del av den massive papirløse utvandringen fra det herjede Mellom-Amerika. Det gikk galt der, det gikk galt her. Det gikk galt. Men det er en historie som gir stoff til en annen bok, til flere bøker.

Trump skjønte allerede tidlig i sin første periode at disse mennene med tatoveringer i ansiktet var det perfekte virkemiddelet i kampanjen for å skremme amerikanerne: slik ser de ut, de som kommer utenfra, var budskapet hans i korte trekk. Men gjengmedlemmene utgjorde bare en ørliten og ondskapsfull brøkdel av de titusenvis av mellomamerikanere som i flere tiår har kommet inn i landet, stille og redde, gjennom ørkener og over elver, uten tillatelse fra noen, for å slite seg ut med å klippe plener, mure vegger og vaske gulv.

Trump hadde nettopp vunnet valget som USAs 45. president da han snakket om MS-13 for første gang. Det var i desember 2016. I et intervju med magasinet Time, som hadde kåret ham til «Årets mann», viste Trump til drapene begått på Long Island av tenåringsmedlemmer av MS-13. I september samme år hadde fem gjengdrap på Long Island satt hele landet i alarmberedskap: En femten år gammel salvadoransk gutt var drept i Mineola. Tenåringsjentene Kayla Cuevas og Nisa Mickens, drept med balltre utenfor skolen sin i Brentwood. En annen salvadoransk tenåring på nitten og en ecuadoriansk på femten, hvis lik ble funnet i skogsområdet rundt det forlatte psykiatriske sykehuset Pilgrim. Så kom Trump til makten og vendte blikket mot denne mafiaen: «De kommer fra Mellom-Amerika, de er de tøffeste folkene du noensinne har møtt. De dreper og voldtar alle der borte. De er ulovlige innvandrere. Og det er slutten for dem.»

Bukele – la oss ikke glemme Bukele – var da den venstreorienterte ordføreren i den salvadoranske hovedstaden, og han brydde seg ikke om det Trump sa i 2016. Bukele var altså ennå ikke den Bukele som beskrives i denne boka.

Trumps budskap blandet seg med dusinvis av avisartikler om hendelsene på Long Island, med det ferske minnet om bølgen av 64 000 enslige mindreårige – for det meste fra Mellom-Amerika – som hadde kommet inn i USA i 2014, under Barack Obamas regjering, og med Trumps forsterkede budskap. Den nye verdens mektigste mann innså at tiraden hadde stor betydning for hans innvandringsfiendtlige agenda, og MS-13 ble en sentral del av den offentlige retorikken hans: «MS-13-kartellet er spesielt voldelig. De liker ikke å skyte folk, fordi det går for fort. Jeg leste at et av disse dyrene forklarte at han likte å skjære dem opp og la dem dø langsomt fordi det er mer smertefullt, og de liker å se dem dø … de er dyr», sa Trump 28. juli 2017 foran polititjenestemenn fra de to storkommunene der drapene fant sted.

Og i den tonen fortsatte han i månedsvis, han fremmet hatretorikken mot papirløse innvandrere gjennom disse initialene: MS-13. Det hele for å trekke alle over én kam: Hvis Mara Salvatrucha var ond, var alle innvandrere det.

Da Bukele ble president i 2019, skjedde det med støtte fra denne gjengen og dens to rivaler. Bukele hadde inngått avtaler med MS-13 for å redusere drapstallene og få valgstøtte helt siden 2015, da han stilte som kandidat til ordførerposten i hovedstaden kledd i rødt, fargen til den tidligere salvadoranske geriljabevegelsen. Partiet hans tok avstand fra avtalen. Som borgermester opprettholdt han den og brukte den senere til å styrte FMLN ved makten. Men da hadde vi i pressen ennå ikke offentliggjort informasjon om denne pakten med kriminelle.

I 2019 økte Trump innsatsen. Han opprettet operasjonsgruppen «Vulcan», en tverretatlig enhet bestående av Federal Bureau of Investigation (FBI), Drug Enforcement Administration (DEA), Bureau of Alcohol, Tobacco, Firearms and Explosives (ATF), Homeland Security Investigations (HSI) og flere avdelinger i påtalemyndigheten. Gruppen hadde ett eneste mål: å knuse MS-13 og stille lederne deres i El Salvador for retten i USA.

Trump, som i likhet med Bukele har for vane å slenge ut ideer som andre må sette ut i livet, konsentrerte seg om valgkampen forut for valget i 2020, et valg han skulle tape mot demokraten Biden. Han glemte helt gruppen han med stor pomp og prakt hadde opprettet i Det ovale rom. Han glemte den, men agentene som var utpekt til oppdraget, tok oppgaven på alvor. I hvert fall noen av dem. De etterforsket og avdekket sannheten.

De oppdaget at Bukele, i 2020, da som valgt president, hadde en solid avtale med denne gjengen, hvis ledere han lovet beskyttelse mot utlevering. Altså beskyttelse mot tiltak fra Vulcan-gruppen, opprettet av Trump.

Agentene som var stasjonert ved den amerikanske ambassaden i El Salvador, hadde fått tak i mye av denne informasjonen, takket være Bukeles egen fengselsdirektør, Osiris Luna. Han hadde sett hvordan regjeringsmedlemmer med hetter på hodet kom inn i fengslene hans, ledsaget av andre gjengledere som også hadde hette på seg. Der møtte de de fengslede gjenglederne for å avklare detaljer. Luna bestemte seg for å sikre seg selv ved å kopiere dusinvis av dokumenter. Noen var utstyrt med stempler og underskrifter, andre var håndskrevne protokoller ført av fengselsvaktene. De dokumenterte de uregelmessige besøkene og inneholdt blant annet bilskiltnumre, fornavn og etternavn. Han overleverte dokumentene til de amerikanske agentene, og søkte om asyl i USA.

Luna var naiv. Han feilberegnet situasjonen. Han glemte at Trump ikke lenger husket at gjengmedlemmene var «dyr», «de tøffeste folkene du noensinne har møtt».

Dokumentene kom i 2020 til kontoret til ambassadør Johnson, han som spiste krabbe med Bukele. De ble overlevert av agentene som hadde fremskaffet dem. Ambassadøren ga ordre om at de skulle kastes og glemmes. Men en av disse agentene var tilsynelatende ikke særlig tilbøyelig til å følge ulovlige ordre.

Tidlig i 2020 fikk broren min Carlos, som er reporter i samme avis som meg, en telefon fra denne agenten. «Jeg har noe som kan interessere deg. Du må hente det i dag», sa agenten.  Broren min var på det tidspunktet midt i en annen feltundersøkelse. Han ringte meg. Han sa at jeg måtte dra. Jeg dro til et velstående boligområde nær hovedstaden i El Salvador. Agenten overrakte meg en manila-konvolutt midt på gata inne i det private boligområdet hvor han bodde. Da jeg gikk ut av porten, la jeg merke til at jeg ble forfulgt av en bil. Vi var vant til at Bukeles etterretningstjeneste fulgte etter oss eller lå på lur i timevis eller til og med dager utenfor hjemmene våre. De var svært klønete når de gjorde det. De ville kanskje at vi skulle vite det. Jeg kjørte noen runder i den nærmeste rundkjøringen, til det virket som jeg hadde ristet av meg forfølgeren, og fortsatte dit jeg skulle.

Da jeg kom hjem til leiligheten min, åpnet jeg konvolutten. Det var en uvurderlig gave for en journalist. Vi hadde brukt måneder på å intervjue redde kilder som forsikret oss om at avtalen var i ferd med å inngås, at nedgangen i drapstallene under Bukele ikke skyldtes hans hemmelige «Territorielle kontrollplan». Vi var helt sikre på det, vi hadde dekket gjengenes kriminelle aktiviteter i over et tiår. Vi visste at det ikke fantes noen magisk plan som kunne oppheve den dødelige kontrollen de hadde over store deler av landet. Men det er journalistens forbannelse: Vi publiserer ikke det vi vet, men det vi kan bevise. I manila-konvolutten lå alt vi trengte for å bevise det. Vi verifiserte og i september 2020 publiserte vi: «Bukeles regjering har i ett år forhandlet med MS-13 om reduksjon av drap og valgstøtte».

Den reportasjen kostet oss Bukeles evige hat, månedsvis med omfattende avlytting av telefonene våre ved hjelp av den israelske spionprogramvaren Pegasus, overvåking, offentlige anklager om ulike forbrytelser, trakassering av familien og, på en eller annen måte og sammen med andre avsløringer, vårt eksil. Men dette er ikke kapitlet om Bukele mot oss, men kapittelet om Trump-tilhengeren Bukele.

Trump tapte. Biden vant i november 2020. Bukele tapte. Ambassadøren han spiste krabbe med, dro.

Biden-administrasjonen tiltrådte, og i månedene som fulgte, sto ambassaden i El Salvador uten ambassadør. I stedet kom den tidligere ambassadøren til Barack Obama tilbake som chargé d’affaires – ambassadens øverste representant – en kvinne som Bukele hadde hatt et svært godt forhold til mens han var borgermester i San Salvador. Jean Manes kom tilbake i mai 2021. På det tidspunktet hadde vi allerede publisert informasjonen om Bukeles avtaler med MS-13, og den hadde også funnet sted, scenen der Bukele inntok nasjonalforsamlingen, omgitt av militære og ansatte som filmet hans «samtale med Gud» fra alle vinkler mens han avgjorde om han skulle oppløse statens øverste organ.

Noen uker før Manes kom tilbake, tok Bukele kontroll over den lovgivende forsamlingen, der partiet hans nettopp hadde vunnet et overveldende flertall, og brukte det første møtet til ulovlig å avsette riksadvokaten som etterforsket avtalen med gjengene og korrupsjonen i Bukeles regjering, samt høyesterettsdommerne som hadde erklært mange av hans beslutninger for grunnlovsstridige.

Selv om Bukele formelt sett først skulle bli diktator flere år senere, da han i strid med grunnloven ble gjenvalgt som president i 2024, kontrollerte Bukele den dagen i mai 2021 alle statens maktgrener ved å innsette personer i påtalemyndigheten og Høyesterett som var underdanige overfor prosjektet hans om å konsentrere all makt. Han satt nå med den absolutte makten i landet. Én mann, all makt. En stat bygget på løgner.

«Vi er dypt bekymret for demokratiet i El Salvador etter avstemningen i nasjonalforsamlingen om å avsette dommerne i forfatningsdomstolen. En uavhengig rettsmakt er avgjørende for et sunt demokrati, så vel som for en solid økonomi», skrev den daværende visepresidenten i USA, Kamala Harris, på sin Twitter-konto.

Invitasjonene til krabbemiddager og båtturer fra ambassaden opphørte, og i stedet begynte en diskret diplomatisk dialog der det ble stilt spørsmål ved alt dette og bedt om garantier for at slike handlinger ikke ville fortsette.

Den 3. september 2021 oppfylte de nye dommerne sin skjebne. I en absurd tolkning av grunnloven, fastslo de at Bukele faktisk kunne gjenvelges ved det neste valget dersom han ønsket det. De brydde seg ikke engang om å offentliggjøre de individuelle begrunnelsene sine. Hvis disse Bukele-tilhengerne allerede hadde sørget for at mannen ikke hadde noen motvekt fra Høyesterett, ryddet de nå veien for ham ved å gi ham flere år til å gjøre akkurat som han ville.

Manes reagerte umiddelbart. Hun innkalte til pressekonferanse på ambassaden tjuefire timer etter at dommernes avgjørelse ble kunngjort. Og uten sidestykke på flere tiår, inntok hun en radikal holdning mot mannen som hadde et helt land for sine føtter.

«Denne avgjørelsen åpner for umiddelbart gjenvalg av presidenten og er klart i strid med den salvadoranske grunnloven, som fastslår at umiddelbart gjenvalg ikke er tillatt», sa Manes. «Vi har sett i regionen hva som skjer når andre land har gått den veien, som for eksempel i Venezuela, hvor Chávez ble valgt demokratisk, men gradvis forsøkte å skaffe seg mer makt og begrense uavhengigheten… Jeg tror mange venezuelanere trodde de levde i et demokrati, for det var grunner til å velge ham, men når han litt etter litt fratar landets institusjoner deres uavhengighet, vet vi hvor denne veien fører», fortsatte hun.

Vi kan være enige om at når en amerikansk regjering, enten den er demokratisk eller republikansk, sammenligner deg med Chávez, så er alt, eller nesten alt, eller i hvert fall mye, ødelagt. I flere tiår var Chávez det latinamerikanske skremselsbildet i talene fra Nord. Å si «Chávez» var det samme som å si «jeg forakter deg» eller «du gjør meg kvalm» i en familiekrangel.

«Vi kan ikke tro at det finnes noen interesse når de bruker sitt betalte kommunikasjonsapparat til å angripe oss hver dag. Angrep mot ambassaden, mot meg personlig og til og med mot president (Joe) Biden… så vi tar en pause, for regjeringen i El Salvador viser ingen form for interesse for å forbedre forholdet», fortsatte Manes.

Manes kunngjorde at hun ville forlate El Salvador og at USA revurderte det bilaterale forholdet, men ikke uten først å minne om at det bodde tre millioner salvadoranere i landet hennes.

Scenen der Bukele vender tilbake til Det hvite hus for å bli mottatt med æresbevisninger, virket utenkelig.

Men det må sies: Bukele gjorde noe som virket enda mer umulig, enda mer uhørt. Han satset mot en amerikansk regjering som fortsatt hadde over tre år igjen ved makten.

El Salvadors historie har, selv i løpet av de ti årene venstresiden styrte, alltid vært preget av underkastelse for stormakten i nord. Pengene innvandrerne sender hjem fra USA, der de sliter seg ut på å jobbe, utgjør rundt 24 % av hele økonomien i det lille landet.

Selv da USA gikk til angrep, holdt Bukele fast ved avgjørelsen om å distansere seg fra Biden-regjeringen. I desember 2021 hadde dommerne som godkjente Bukeles gjenvalg allerede blitt oppført på lister over korrupte og antidemokratiske aktører av den amerikanske regjeringen. På de samme listene sto de to tidligere venstreorienterte presidentene som regjerte før Bukele, oppført. I desember rammet det amerikanske finansdepartementet Bukeles propaganda midt i hjertet da det anklaget to av embetsmennene hans – fengselsdirektøren og lederen for en enhet kalt «Tejido Social (Samfunnsveven)» – for å ha ledet avtalene med gjengene.

De beskyldte den salvadoranske regjeringen for å gi «økonomiske insentiver» og fengselsfordeler til fengslede kriminelle ledere. Og de hevdet at de to tjenestemennene «tilrettela og organiserte en rekke hemmelige møter med fengslede gjengledere, der kjente gjengmedlemmer fikk lov til å komme inn i fengselsanleggene og møte høytstående ledere i sine gjenger… Disse møtene var en del av den salvadoranske regjeringens innsats for å forhandle frem en hemmelig våpenhvile med gjenglederne». Og de avsluttet med å gjøre det klart at disse tjenestemennene «representerte Bukele-administrasjonen i disse forhandlingene» med gjengene, som inkluderte en avtale om at disse kriminelle grupperingene skulle «gi valgstøtte til partiet Nuevas Ideas» under parlaments- og kommunevalget i februar 2021, der president Nayib Bukeles parti oppnådde et overveldende flertall.

Verdens mektigste regjering ga troverdighet til avsløringene vi hadde kommet med måneder tidligere, og som Bukele benektet ved å beskylde oss for å være de som hadde inngått avtaler med gjengmedlemmene. Nyheten spredte seg over hele verden. «Hvordan kan de komme med en så åpenbar løgn uten at noen stiller spørsmål ved den?» reagerte Bukele som alltid via sin Twitter-konto, uten å legge fram ett eneste bevis som kunne så tvil om dokumentene og fotografiene vi hadde publisert.

Det hjertelige forholdet mellom det minste landet i den minste regionen i Amerika og den mektige giganten i nord, hadde nådd et dødpunkt.

For å si det på en svært eksotisk måte, det som skjedde, var dette: Biden-regjeringen beskyldte Bukele-regjeringen for å ha kommet til makten med hjelp fra en gjeng som MS-13, som den første Trump-regjeringen hadde erklært som et prioritert mål for landets sikkerhetsmyndigheter.

Det var mange flere innviklede detaljer i dette uheldige forholdet. Det var flere krangler på Twitter. Det var flere trusler fra Nord. Det var også – og dette var noe det knapt fantes presedens for – innrømmelser fra amerikansk side, da de endelig, etter nesten to år uten ambassadør, sendte veteranen William H. Duncan for å fylle stillingen. De sendte ham på hans siste oppdrag etter en karriere på over tretti år i utenrikstjenesten. Etter oppholdet i El Salvador trakk Duncan seg tilbake, men sørget først for å vise seg smilende ved siden av Bukele ved flere anledninger. I 2025 forlot han landet, etter at Trump kom tilbake til makten, med en medalje på brystet: Francisco Morazán-ordenen, som Bukele hadde oppfunnet i 2021 for å tildele den til sin venn Johnson, han som han spiste krabbe sammen med.

Det var USA som dempet spenningen med Bukele, i hvert fall offentlig. Det var ikke den allmektige presidenten i et bittelite land på 21 000 kvadratkilometer som kom med offentlige forsoningsgester, men regjeringen i det enorme landet der El Salvadors territorium får plass omtrent 460 ganger.

Da jeg i disse årene reiste noen ganger til Washington og deltok på møter med amerikanske senatorer og kongressmedlemmer som ønsket å vite mer om Bukeles avtaler med gjengene, vendte jeg tilbake, overrasket over hva den autoritære salvadoraneren hadde klart å oppnå. Han klarte å vekke frykt hos enkelte folkevalgte i Washington. Jeg spurte i flere av disse kontorene hvorfor de, hvis de visste at Bukele var på vei til å bli en diktator, ikke fordømte ham offentlig. To av dem svarte, mer eller mindre, at det i deres valgdistrikter var mange latinamerikanske innvandrere som beundret Bukele, og at å angripe ham kunne svekke sjansene deres til å bli gjenvalgt.

Den internasjonale berømmelsen som Bukeles propagandaapparat hadde skapt, hadde nådd mange amerikanske velgere i form av håp, men mange demokratiske politikeres kontorer i form av frykt.

Og slik, med en styrket Bukele og noen demokrater som aldri klarte å håndtere ham, kom presidentvalget i USA i 2024, og Trump, mer vanvittig enn noensinne, som hevdet at det var innvandrere som spiste folks katter og hunder i Springfield, vant presidentvalget på nytt. Og Bukele var den første presidenten som gratulerte ham på sosiale medier, mens resultatene ennå ikke var endelige. «Må Gud velsigne og lede deg», avsluttet han meldingen sin på X.

I januar 2025 tiltrådte Trump. Og omtrent to måneder senere kom nyheten som gikk verden rundt: 238 venezuelanere og nitten salvadoranere landet i El Salvador den 15. mars. De var, for det meste, og slik det skulle vise seg med tiden, papirløse innvandrere som ikke var tiltalt for noe annet i USA enn å ha reist inn i landet uten tillatelse, og som i El Salvador selvsagt ikke hadde noen pågående rettssaker. Menn fengslet i et ingenmannsland. De var innvandrere, akkurat som de tusenvis av salvadoranske innvandrere som bor i det enorme landet, men som nå befant seg i et rettslig limbo uten sidestykke: i fengsel i et land hvor de ikke kunne forsvare seg fordi ingen domstol hadde siktet dem for noe; sendt dit av et land hvor de ikke kunne forsvare seg fordi de ikke lenger befant seg der. Og den offentlige retorikken, så «trumpistisk», så villedende, der de alle ble beskyldt for å være medlemmer av den kriminelle organisasjonen Tren de Aragua. Og Bukeles regjering gjentok det ord for ord, som en lydig elev.

Bukele viste Trump at han var villig til å bryte den internasjonale ordenen for å vinne hans gunst. At han var villig til å gi ham skrekkbilder som kunne underbygge den innvandringsfiendtlige retorikken hans. De slepte mennene av gårde. De filmet mennene mens de ble slept inn i Bukeles «utstillingsfengsel». De barberte mennenes hoder. De tvang dem ned på kne. Og familiene til mange av disse mennene, som ikke hadde hørt fra dem på flere måneder, kjente dem igjen på disse bildene som gikk verden rundt, der de ble behandlet som avskum.

Med tiden skulle journalistene avsløre at mange av dem ble torturert i det fengselet Bukele selger som løsningen på alle sikkerhetsproblemene i Latin-Amerika, og som så mange slu politikere også selger til sine fortvilte folk som den ultimate løsningen.

Innvandrere torturert i et land som holdes oppe av innvandrere. Kynisk vold som politikk i internasjonale relasjoner.

Og så kom belønningen. Etter å ha vist sin grusomme lojalitet, var det på tide å sette seg til høyre for den utvalgte faren.

Den 14. april 2025 sto Bukele smilende ved siden av Trump, omgitt av sine kabinettmedlemmer. Bare empati å spore. Men belønningen var kortvarig. Møtet med pressen varte i førtitre minutter, og Bukele, som var så vant til å være i sentrum for kameraene, var knapt noe mer enn en tilskuer på første rad. Bukele og Trump hoppet fra tema til tema som to kommentatorer på Fox News. De gikk for eksempel fra pressens inkompetanse til lovene som, i Bukeles ord, «tillater menn å utnytte kvinner i idretten», med henvisning til transkjønnede idrettsutøveres deltakelse i kvinneklasser. Ser man nærmere på møtet, blir maktforholdet tydeligere: Bukele snakket i knapt tre minutter, og hans lengste innlegg varte ikke engang ett minutt. Mye av denne korte tiden gikk med til å svare på Trumps vitser eller å kommentere noe den amerikanske presidenten hadde sagt. Halvveis i pressemøtet sluttet Bukele å si noe, og det var Trump eller hans folk som svarte pressen og sa hva de ville. Bukele sto der ved siden av, smilende, og så på forestillingen som sjefen hans satte opp.

Belønningen var nettopp det: et smil fra diktatoren i Det hvite hus. Med tiden er det det som har blitt igjen. Det har ikke vært noen privilegier i ordningen med midlertidig beskyttelsesstatus for salvadoranere. Utvisningene har ikke stoppet. Salvadoranerne, som med hardt arbeid holder landet gående, har vært ofre for den fascistiske forfølgelseskampanjen fra mannen som Bukele smiler til.

Hierarkiet mellom den virkelig mektige og lakeien fra sør ble tydelig. Verden kom tilbake i riktig spor: Det er ikke det samme å være leder av et imperium som å være herre over en bondegård.

Bukele gikk fra det innledende smilet til det alvorlige ansiktet til den som må høre på en kjedelig, usammenhengende tale. Men i begynnelsen smilte han. Han fikk det bildet han ønsket.

Trump som er Trump. Bukele som er Bukele: Skapt for hverandre, og alle andre kan dra til helvete.