Dagbok fra Norge: Tre takter

Writing is a prayer.

jon fosse

(la versión original de este texto se encontrará al final de la página)

 

 

[1. EN VANDRING LANGS FJORDEN]

I morges så jeg kjernebitere og bjørkfinker,

med grå og brune, iblant lett gule fjær:

Et øyeblikk sitter de på lave furugrener,

det neste flyr de opp imot en naken tretopp,

mens de snakker (de synger ikke) et hemmelig språk,

et språk som det er best at vi mennesker

(knapt) kjenner til.

I over en uke 

har jeg gått langs denne stien ved fjorden

over ti tusen kilometer fra Lima

(en by med klipper, sandstrender og tåke):

Nå bor jeg på Fana Folkehøgskule,

hvor ungdommer fra Norge og andre land

oppholder seg et år og blir undervist i kunst, fotografi, musikk,

mens de undersøker interessefeltene sine før de begynner på universitetet,

eller hva enn det er de skal drive med i sitt voksne liv

(i Sør der jeg kommer fra har vi ikke tid til å

undersøke hva kallet vårt skal være).

For en måned siden oppholdt jeg meg i et landskap som var det stikk motsatte:

Min andre reise gjennom 

Amazonas’ sommer tok slutt,

etter å ha reist i nesten et halvt år med båt på den lengste og mest vannrike elva i verden

(over tre tusen kilometer fra Andes de Quito i Ecuador

til Belém do Pará ved Atlanterhavskysten i Brasil),

for å skildre urfolksamfunnenes sysler og dagligliv

i møte med den grådige utvinningen av naturressurser som foregår i det gigantiske elvetreet som utgjør over førti prosent av Sør-Amerika.

Bente og Signe, mine norske redaktører,

har invitert meg til å tilbringe disse dagene her

(Cronicainkubatoren, kaller de det)

men hodet mitt er altfor kaotisk:

hundrevis av notater i notisbøkene mine,

over tre hundre lydopptak med intervjuer,

en koffert full av gamle bøker,

og her i dette stille snølandskapet bør jeg begynne å tenke på

en struktur som bærer elva jeg vil berette:

en stor elv dannet av ord.

Foran meg på bordet ligger det et kart over Amazonas,

og en timeplan også:

alltid stå opp og legge meg til samme tid,

tre måltider til samme tid,

løfte vekter i treningsrommet til samme tid,

en oransje pille for å falle i søvn,

men innimellom fungerer ikke noe av dette:

I flere dager nå har jeg kjent på vekten av

det ubeleilige ved å ha blitt født, som terapeuten min spøkefullt sier

(han har en sær form for humor, må jeg si)

Da går jeg ut for å kjenne lufta som fryser ansiktet mitt til is

og går lange turer midt på dagen

(klokka fem går sola ned og i nord må ikke sollyset sløses bort):

Skoene mine trør på gresset som er dekket av rim,

det knaser i småstein og vissent løv,

rosebuskene er fullstendig utraderte av kulda,

hyttene til lokalbefolkningen avstengte

(de får meg til å tenke på Thoreau)

alltid ved fjorden i nærheten av Bergen.

Olaf, som er i ferd med å lære seg å spille sjakk, har sagt

at navnet på denne delen av Norge betyr

den grønne engen mellom fjellene.

(Nordmenn er kreative med navn,

sa jeg, og Olaf lo mens han slo dronningen min.)

Sammenlignet med regnskogen i Amazonas,

er den nordiske naturen spak

(i det minste er det ikke et insektbitt å få om vinteren).

Fjorden er en lang arm av hav,

et svart speil: den gjenspeiler

de hvite fjelltoppene på Totlandsfjellet,

fjellet i Tors land,

og over fjorden motstår de skrikende måkene

det vertikale angrepet til en vandrefalk.

Nå om dagen leser jeg J.A. Baker,

en fredfull engelskmann som gjennom et tiår observerte

vandrefalkene som migrerte til Øst-England,

i en periode hvor sprøytemidler

var i ferd med å utrydde dem:

Baker forfulgte vandrefalkene med hengivenhet og besettelse,

Observerte dem i lufta og på land:

hvordan de fløy og jaktet,

hvordan de tok til seg næring og hvilte,

han klarte å registrere vandrefalkenes tilværelse med nøyaktighet og poesi,

til det punktet at hans egen betydning av det å være menneske

så ut til å bli oppløst og erstattet av den uforsonlige bevisstheten til en falk.

(Boka hans betraktes i dag som et mesterverk

innen naturprosaen.)

Hvor enn denne vinteren beveger seg, vil jeg følge den,

skrev Baker for sytti år siden,

og jeg tror jeg skjønner hva han mener:

Virkeligheten har en klang, en takt.

Jobben med å skrive

består i å finne den.

 

[2. EN TOGREISE]

Sterk vind slår mot sidene av toget som går fra Bergen til Oslo:

Landskapet smuldrer bort til venstre for meg i stor nok hastighet;

Jeg kan skjelne den grønne silhuetten til furutrærne, de frosne vannene,

de små hyttene med hvite tak, og etter en stund en steinbro,

og så fjellene som glitrer som om noen hadde drysset

sølvstøv over dem, da plutselig enda en tunnel svelger oss:

Jeg har prøvd en stund å filme det jeg ser,

men mørket inni steinen

kommer i veien

og jeg venter

i flere sekunder

til februar-

lyset

skinner

igjen:

Da

forlenger furuskogene seg

og stasjonene kommer tettere,

og isen på vannene folder seg ut

som et julekort, sier jeg til Bente,

det er bare reinsdyrene som mangler, og hun smiler:

er fjellene på seks, sju hundre meters høyde?

De kan selvsagt ikke sammenlignes med fjellene i Andes, der er det noen durabelige fjell,

dette er småfjell, for å si det sånn, men jeg anerkjenner den iboende skjønnheten i dem:

Jeg skulle ønske jeg kunne gå på ski og pløye meg nedover bakken utenfor,

men jeg er en klossmajor og ville endt med å få ansiktet begravd i snø,

så jeg nøyer meg med å vende tilbake til boka av Fosse (en gave fra Bente)

som ligger i fanget mitt:

Jeg er halvveis, men kan fortelle at den handler om en mann

som ankommer Bjørgvin (det gamle navnet på Bergen) i båt;

og må kjøpe svart tråd og nål for å sy i en knapp i skjorta si,

men kvelden før han drar hjem igjen

(etter å ha blitt svindlet, eller å ha latt seg svindle, to ganger)

møter han igjen kvinnen han

elsket i hemmelighet i ungdommen

(Eline heter hun, akkurat som mannens båt)

og det får noen urovekkende åndelige konsekvenser:

Hun endrer navnet hans (kaller ham Frank)

og invaderer alt hjemme hos ham

og forlater ham aldri igjen

(Det er en metafor på det litterære kallet, tror jeg)

en ny fossiansk klassiker med drivet til en bønn,

en elv av tanker vi ikke vet hvor leder oss hen,

men som drar leseren (meg) inn i et litani:

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive sånn en dag,

med en så lys smidighet, en så melankolsk muntlighet

som passer så godt til å skildre det nordiske landskapet,

(regnskoger av snø flenges opp på den andre siden av togvinduet mitt)

men jeg vet at det jeg skriver puster på en annen måte,

det har sin egen rytme, sine egne begrensninger, bruddene

det består av, landskapet som runger i det, hver og én har

sin måte å skrive på og med alt det skriver vi, eller prøver,

(ordene mine har i årevis prøvd å berette regnskogen,

elva over alle elver, talemåtene til folkene som bor der, men de mislykkes alltid)

Alt dette tenker jeg på mens jeg drikker opp min femte kopp kaffe:

Jeg måtte tidlig opp for å ta toget, og hodet føles tungt,

(hodet mitt føles alltid for tungt, egentlig)

det er sterke mentale vinder, en vedvarende tåke

som iblant ikke lar meg tenke (eller leve) klart:

så de dagene jeg var i Bergen, gikk jeg ut for å søke den lune sola i gatene,

påskuddet var en internasjonal litteraturfestival,

en vandring i sporene til den norske nobelprisvinneren,

en svett morgen i en badstu

og tre dukkerter i sjøen med en temperatur ned mot null grader

tvang meg til å forlate Hotel Terminus

for å fortelle om regnskogen min (min versjon av regnskogen)

på et engelsk jeg knapt kan uttale:

En iskald ettermiddag i en liten kino-bibliotekbåt 

 presenterte vi Yanuni, en dokumentarfilm

om Juma Xipaia, en ung urfolkaktivist fra Xingú,

og hennes kamp mot ulovlig gruvedrift og kommersiell utnyttelse av naturen

(giftstoffene som forurenser kropp og sjel for folket hennes)

da jeg fortalte om mine siste fem måneder i båt langs Amazonas:

da snakket jeg om bestemoren min, fra kukama kukamiria-folket

og fortalte at for urfolk er ikke protest og kamp det samme

(det første er en hendelse; det andre, en historisk prosess)

og om hvordan alt dette har satt seg fast i blikket mitt,

og om umuligheten av å skrive ned

noe som er ugripelig:

hvordan i alle dager forteller man verdens lengste elv?

hvordan fange reisen og alle stemmene, volden og håpet,

alle byene og den levende labyrinten vi kaller for natur?

Hvilke muligheter har journalistikken i det forsøket?

(Dette er spørsmål som alltid reiser sammen med meg)

Ennå er det fire timer igjen til toget er framme.

(furutrær snø vann tunneler, én sekvens)

Jeg lukker boka, lukker øynene.

Nå finnes bare den skarpe gnissingen mot skinnene.

Å skrive er lyttende handling,

sa Fosse i et intervju,

og kanskje alt handler om det.

Å skrive er som å be.

(denne setningen har jeg også skrevet ned i notisboka mi)

Men jeg vet ikke, vil helst ikke vite,

hvem jeg ber til.

 

[3. ET BESØK PÅ MUSEET]

Jeg gik bortover

veien med to

venner – så gik

solen ned

Himmelen ble

pludseli blodi rø

– Jeg standset, lænet

mig til gjæret træt

til døden –

over den blåsorte fjor og by

lå blod i ildtunger

Mine venner gik

videre og jeg sto

igjen skjælvende

af angest –

og jeg følte det gik et

stort uenneligt

skrig gennem

naturen

 

For over et århundre siden, skrev Edvard Munch

disse linjene i dagboka

om sitt mest berømte bilde,

som jeg nå står foran:

sjelekvalene til solen i nord,

sommerens oransje og røde fargetoner,

de små båtene som ligger stille i Oslo-fjorden,

to menn på vei mot Valhallveien,

og ved utsiktspunktet på Ekebergskrenten,

den hårløse, androgyne, nesten spøkelsesaktige skikkelsen,

(inspiriert av en chachapoya-mumie

fra den peruanske regnskogen, som Munch så i Paris)

ser ut til å forvrenges med omgivelsene 

mens den presser hendene mot ørene:

Noen sier at det er skikkelsen 

som skriker

(eller som hører skriket), men det er det ikke:

Skriket skjer ikke i maleriet 

(skriket skjer inni meg, det vet jeg nå)

og det er nettopp det som forstyrrer oss:

det er snakk om en psykisk smerte,

som om angsten var

menneskets forutanelse

(min, vår alles)

om en framtid som revner.

Kanskje var det noe av dette, frykten for framtiden 

Munch siktet til i 1893

da han ga maleriet tittelen  

Der Schrei der Natur

Skriket fra naturen.

I flere timer har jeg gått gjennom salene 

på Nasjonalmuseet sammen med Bente

(der er oljemaleriene til naturalisten Krogh, sier hun,

der borte, Kittelsens mytologiske skapninger)

på min siste dag i Oslo.

Hele uken har vi snakket så mye

 om naturen, det slitte ordet:

i en forelesning for journalister og studenter på mastergraden ved OsloMet,

på et besøk hos Klassekampen,

i et møte med spesialister i Regnskogfondet og Utenriksdepartementet,

i en samtale på hovedbiblioteket Deichman Bjørvika med Gina Gylver,

(en forkjemper for samefolket, urfolket her til lands):

I alle disse sammenhengene snakket vi om livene

jeg skildrer i det jeg skriver,

de som lever i denne nordlige regionen av jordkloden,

om trusler og kamper som deles av utkantstrøkene begge steder,

og om hvordan vi i faget mitt ofte går i baret

ved å begrense livet til et menneske, et samfunn,

til et tall, en opplysning

eller enda verre:

til et blødende sår.

Å ha Munchs bilder foran meg
(det er så mange av dem, og de er så varierte)

fikk meg til å tenke på den misforståelsen:

Vi er så mange

som er uvitende om at Skrik

er bare en liten del

av en mye større kunstnerisk innretning:

et verk som består av om lag tretti malerier

som fanger et vell av nyanser

av det noen kaller sjelen

og andre, menneskelig erfaring:

erotisk tiltrekkelse en sommernatt,

et kyss hvor livsgnisten blir frarøvet mannen,

den ungdommelige gløden til en kvinne,

mannen som synker ned i melankolien.

Det skal være levende mennesker

 der puster og føler 

og lider og elsker, 

skrev kunstneren om sitt eget arbeid, 

det helhetlige verket, alltid organisk,

alltid uferdig

(“degenerert kunst”, sa en kritiker

ingen lenger husker navnet på),

Munch kalte det Livsfrisen.

Mens jeg skriver dette, spør jeg meg

(kanskje fordi jeg ikke stoler helt på språket)

om ordene (om disse ordene)

er tilstrekkelige for å være i stand til det samme.

Jeg vil i det minste prøve.

I morgen tar vi et tog til Fredrikstad

(og der setter vi oss inn i den lille røde bilen til Signe
og vandrer gjennom enda en regnskog av snø

og vi spiser dumplings til middag og drikker vin

og forestiller oss framtidige historier 

og leser Tarot og leker

at vi finner et tegn på noe),

men nå er tiden inne for å forlate 

denne labyrinten av saler 

før det begynner å mørkne.

Jeg har vært på reise i så mange måneder;

det er på tide å komme seg hjem,

 erstatte snøen, furutrærne, fjorden

med klippene og tåken i gata mi

Nå vet jeg (det sier jeg til meg selv)

at fra Sør kan jeg berette

den elva jeg opplevde.

 

(til norsk ved Bente Teigen Gundersen)

 

 

Cronica-inkubatoren er et gjesteoppholds- og formidlingsprosjekt for journalister/forfattere av cronicasjangeren, støttet av Norsk Kulturråd. Joseph Zárate var den andre gjesten i programmet. Først ute var den salvadoranske journalisten og forfatteren Óscar Martínez. Hans betraktninger etter oppholdet kan du lese her. Camino ønsker å løfte den særegne cronicasjangeren og har utgitt en rekke cronicaer i oversettelse, i tillegg til antologien Cronica. Sanne fortellinger fra Latin-Amerika, som fikk svært god mottakelse av kritikerne. I november får vi besøk nummer tre til Cronica-inkubatoren. Da kommer den meksikanske journalisten, forfatteren og filmskaperen Daniela Rea.

 

Diario de noruega: tres movimientos

Bergen | Oslo | Fredrikstad

 Un texto (camino) de Joseph Zárate

  [Enero – Febrero, 2026]

Writing is a prayer.

jon fosse

[1. Una caminata junto al fiordo]

Acabo de ver picogordos y pinzones reales esta mañana,

de plumas grises y marrones, a veces ligeramente amarillas:

en un momento están en las ramas bajas de un pino,

en otro se elevan hacia la copa desnuda,

mientras hablan (no cantan) en un idioma secreto

una lengua que es mejor que los humanos

desconozcamos (casi) del todo.

Llevo más de una semana 

caminando este sendero junto al fiordo

a más de diez mil kilómetros de Lima

(ciudad de acantilados, arenales y niebla):

ahora vivo en el campus de Fana Folkehøgskule,

donde chicos noruegos y de otros países

pasan un año llevando clases de arte, fotografía, música,

mientras exploran sus intereses antes de ir a la universidad

o a lo que sea que dediquen luego su vida adulta

(en el Sur de donde yo vengo no hay tiempo

para esa exploración vocacional).

Hace un mes yo habitaba una geografía radicalmente opuesta:

llegaba al fin de mi segundo viaje

por el verano del Amazonas,

casi medio año navegando el río más largo y caudaloso del mundo

(más de tres mil kilómetros desde los Andes de Quito 

hasta la costa atlántica de Belém do Pará),

para contar los trabajos y los días de las comunidades indígenas

frente al extractivismo voraz en ese gigantesco árbol de ríos

que ocupa más del cuarenta por ciento de Sudamérica.

Bente y Signe, mis editoras noruegas,

me invitaron a pasar estos días aquí

(incubadora de crónicas, le han llamado)

pero tengo demasiado caos en la cabeza:

cientos de notas en mis libretas,

más de trescientos audios con entrevistas,

una maleta llena de libros viejos,

así que en esta nieve silenciosa debo pensar 

una estructura que sostenga el río que quiero decir:

un Gran Río hecho de palabras.

Tengo un mapa del Amazonas desplegado frente a mi mesa,

también un horario:

levantarme y acostarme siempre a la misma hora,

tres comidas a la misma hora,

pesas en el gimnasio a la misma hora,

una pastilla naranja para caer dormido,

pero a veces nada de eso funciona:

ya son varios los días aquí en los que me pesa

el inconveniente de haber nacido, bromea mi terapeuta

(tiene un sentido del humor muy particular, debo decir)

Entonces salgo a que el aire me congele la cara,

a dar largas caminatas sobre el mediodía

(a las cinco cae la noche y el sol del Norte no se desperdicia):

mis botas pisan el pasto escarchado,

crujen los guijarros y las hojas muertas,

los rosedales completamente borrados por el frío,

las cabañas cerradas de los lugareños

(me hacen pensar en Thoreau)

siempre junto al fiordo de Bergen.

 Olaf, aprendiz de ajedrecista, me había dicho

que el nombre de esta parte de Noruega significa 

la pradera verde entre las montañas.

(Los noruegos son muy creativos con los nombres,

le dije, y Olaf se rio, mientras ejecutaba a mi reina).

Comparada a la selva amazónica, 

la naturaleza nórdica es mansa

(al menos, en invierno, no hay un bicho que te pique).

El largo brazo de mar que es el fiordo

es un espejo negro: refleja 

las cumbres blancas de Totlandsfjellet,

la montaña de la tierra de Thor,

y sobre él, las gaviotas que graznan resisten 

la arremetida vertical de un peregrino.

Estos días voy leyendo a J.A. Baker,

un inglés sereno que pasó una década observando

los peregrinos que migraban al este de Inglaterra,

en un tiempo en que los agroquímicos

los puso al borde de la extinción:

Baker los persiguió con amor y obsesión,

los observó en el aire y en la tierra:

cómo volaban y cazaban,

cómo se alimentaban y descansaban,

supo registrar sus días con precisión y poesía,

hasta que su propio sentido de lo humano

pareció disolverse para ser reemplazado

por la conciencia implacable de un halcón

(su libro es considerado una obra maestra 

de la literatura sobre la naturaleza).

Vaya a donde vaya este invierno yo quiero seguirlo,

escribió Baker hace setenta años 

y creo entender a qué se refiere:

la realidad tiene un tono, un movimiento.

El trabajo de la escritura

consiste en encontrarlo.

[2. Un viaje en tren]

Ventarrones golpean los lados del tren que va de Bergen hacia Oslo:

el paisaje se deshace a mi izquierda a una velocidad suficiente;

puedo distinguir la verde silueta de los pinos, los lagos congelados,

las cabañitas, sus techos blancos, y luego un puente de piedra

y luego montañas que brillan como si hubieran esparcido

polvo de plata sobre ellas, cuando de pronto nos traga otro túnel:

llevo un rato intentando grabar lo que veo,

pero la tiniebla interior de la piedra

se interpone

y espero

varios segundos

hasta que la luz

de febrero

se hace

de nuevo:

entonces

los pinares se prolongan

y las estaciones se suceden

y se expande el hielo de los lagos

como una postal de Navidad, le digo a Bente,

solo faltan los renos, le digo, y ella sonríe:

las montañas son ¿de seiscientos, setecientos metros de altura?

no se comparan a los Andes, por supuesto, esas sí que son montañas,

estas son montañitas, digamos, pero reconozco su inmanente belleza:

querría saber esquiar y estar allá, afuera, surcando la pendiente,

pero soy torpe y acabaría enterrando la cara en la nieve,

así que me limito a volver al libro de Fosse (regalo de Bente)

que llevo sobre las piernas:

voy por la mitad, pero diré que va de un hombre

que navega hasta Bjørgvin (antiguo nombre de Bergen);

necesita comprar hilo negro y aguja para coser un botón de su camisa,

pero la noche antes de volver a casa

(luego de que lo estafan, o se deja estafar, dos veces)

se reencuentra con la mujer que amó

secretamente en su juventud

(se llama Eline, igual que el barco del hombre)

y eso le traerá consecuencias espiritualmente inquietantes:

ella le cambiará el nombre (lo llamará Frank)

y lo invadirá todo en su casa

y ya nunca más lo dejará

(es una metáfora de la vocación literaria, pienso)

un nuevo clásico fossiano, con esa pulsión del rezo,

un río de pensamientos que no sabemos a dónde nos lleva,

pero que arrastra al lector (a mí) en una letanía:

quisiera escribir así algún día, me digo,

con esa plasticidad luminosa, esa melancólica oralidad,

tan apropiada para narrar el paisaje nórdico,

(selvas de nieve se desgarran al otro lado de mi ventana)

pero sé que mi escritura respira de otra manera,

con su cadencia, sus propias disminuciones, las fracturas

que la constituyen, la geografía con la que resuena, cada uno tiene

la suya y con todo eso escribimos, o lo intentamos,

(mis palabras llevan años intentando decir la selva,

el río de ríos, el hablar de sus gentes, pero siempre fracasan)

pienso en todo eso mientras termino mi quinto café:

tuve que madrugar para tomar el tren y me pesa la cabeza,

(siempre me pesa demasiado la cabeza, en realidad)

son ventarrones mentales, una niebla

permanente

que a veces no me deja pensar (ni vivir) con claridad:

así que estos días en Bergen salí a buscar el sol tibio de sus calles,

la excusa fue un festival internacional de literatura,

un paseo tras las huellas del Nobel noruego,

una mañana sudorosa de sauna

y tres chapuzones en el mar a casi cero grados

me empujaron a salir del Hotel Terminus

para contar la selva (mi versión de la selva)

en un inglés que apenas sé pronunciar:

fue una tarde helada dentro de un barquito-cine-biblioteca

para presentar Yanuni, un documental

sobre Juma Xipaia, joven activista indígena del Xingú,

y su batalla contra la minería ilegal y la explotación corporativa 

(los venenos que contaminan los cuerpos y las mentes de los suyos)

cuando hablé de mis últimos cinco meses navegando el Amazonas:

entonces hablé de mi abuela, de los kukama kukamiria

y de que no es lo mismo la protesta y la lucha para los indígenas

(lo primero es un acontecimiento; lo segundo, un proceso histórico)

y de cómo todo eso se ha posado en mi mirada

y de mi imposibilidad para fijar con palabras escritas

algo que es inasible:

¿cómo diablos se cuenta el río más largo del mundo?

¿cómo capturar el viaje y sus voces, su violencia y su esperanza, 

sus ciudades y ese laberinto vivo que llamamos naturaleza?

¿qué posibilidades tiene mi oficio en ese intento?

(esas preguntas viajan siempre conmigo)

Faltan cuatro horas para abandonar el tren.

(pinos nieve lagos túneles, una secuencia)

Cierro el libro, cierro los ojos.

Ya solo existe la fricción sonora de los rieles.

Escribir es un acto de escucha,

dijo Fosse en alguna entrevista,

y tal vez todo se trate de eso.

Escribir es como rezar.

(también he copiado esa frase en mi libreta)

Pero yo no sé, prefiero no saber,

a quién le rezo.

[3. Una visita al museo]


Paseaba por el camino

con dos amigos – cuando

se puso el sol

De pronto el cielo

se tornó rojo sangre

Me paré, me apoyé

sobre la valla extenuado

hasta la muerte – sobre

el fiordo y la ciudad

negro azulados

la sangre se extendía

en lenguas de fuego

Mis amigos siguieron

y yo me quedé atrás

temblando de angustia 

y sentí que un inmenso 

grito infinito recorría 

la naturaleza

Hace más de un siglo, Edvard Munch

escribió estas líneas en su diario

sobre su cuadro más famoso,

el que ahora tengo frente a mí:

la agonía del sol del Norte,

los naranjas y rojos del verano,

los barquitos quietos en el fiordo de Oslo,

dos hombres en el camino de Valhallveien,

y, en el mirador del cerro Ekeberg,

esa figura calva, andrógina, casi espectral

(inspirada en una momia Chachapoyas

de la selva peruana, que el noruego vio en París)

parece distorsionarse con el mundo

mientras aprieta las manos contra sus oídos:

hay quienes dicen que aquel personaje

es el que grita

(o quien escucha el grito), pero no:

el grito no ocurre en la pintura

(el grito sucede dentro de mí, ahora lo sé)

y eso es, precisamente, lo que perturba:

se trata de un dolor psicológico,

como si la ansiedad fuera

el presentimiento del ser humano

(el mío, el de todos nosotros)

frente a un futuro que se desgarra.

Quizá algo de eso, del terror frente al provenir,

se refería Munch en 1893

cuando tituló su pintura

Der Schrei der Natur,

El Grito de la Naturaleza.

Llevo horas caminando los pasillos

del Museo Nacional junto a Bente

(ahí están los óleos del naturalista Krogh, me dice,

por allá los seres mitológicos de Kittelsen)

durante mi última tarde en Oslo.

Toda aquella semana habíamos hablado tanto

de la Naturaleza, esa palabra gastada:

en una clase para periodistas de la maestría del OsloMet,

en una visita al diario Klassekampen (Lucha de Clases),

en una entrevista con expertos de Rainforest y del Estado noruego,

en una charla en la Biblioteca Pública con Gina Gylver,

(defensora de la nación Sami, pueblo indígena de este país):

en esos espacios conversamos sobre las vidas

que retrato en lo que escribo,

de las que habitan esta región al Norte del planeta,

de amenazas y luchas que ambos territorios rurales comparten,

y de cómo el periodismo suele caer en la trampa

de reducir la vida de una persona, de una comunidad,

a una cifra, a un dato

o peor aún:

a una herida que sangra.

Tener los cuadros de Munch frente a mí

me hizo pensar en ese malentendido:

somos tantos

los que ignoramos que El Grito

es solo una pieza

de un engranaje mayor:

una obra compuesta de unas treinta pinturas

que capturan el amplio abanico de facetas

de aquello que algunos llaman alma

y otros, naturaleza humana:

el beso de dos amantes una noche de verano,

el juvenil resplandor de una mujer,

un baile en la playa, los celos del marido, 

un niño junto al lecho de su madre muerta,

el hundimiento del hombre en la melancolía.

Habría que pintar gente viva,

 respirando y sintiendo,

sufriendo y amando,

escribió el artista sobre su propio trabajo.

A esa obra total, siempre orgánica,

siempre inacabada

(“arte degenerado”, la llamó un crítico

cuyo nombre ya nadie recuerda),

Munch la tituló El Friso de la Vida.

Mientras escribo esto me pregunto

(tal vez porque no confío del todo en el lenguaje)

si las palabras (si estas palabras)

son suficientes para lograr lo mismo.

Al menos quiero intentarlo.

Mañana tomaremos un tren hacia Fredrikstad

(y subiremos al autito rojo de Signe

y caminaremos por otra selva de nieve

y cenaremos dumplings y tomaremos vino

y pensaremos en historias futuras

y nos leeremos el Tarot jugando

a buscar una señal de algo),

pero ahora es tiempo de abandonar

este laberinto de galerías

antes de que comience a oscurecer.

Llevo tantos meses de viaje;

ya es tiempo de volver a mi casa,

cambiar esta nieve, los pinos, el fiordo

 por los acantilados y la niebla de mi calle.

Ahora sé (eso me digo)

que desde el Sur podré decir

este Río que viví.

 

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%