Å drepe en kvinne

Etterord til Selva Almadas bok Døde jenter (Etterordet er utgitt med støtte fra Fritt Ord)

 

Av Ingrid Fadnes

De fant henne rundt femten minutter fra der jeg bodde i den mellomstore byen San Cristóbal de las Casas, i delstaten Chiapas, helt sør i Mexico. Hun var slått, voldtatt, drept og dumpet.

På en pressekonferanse sa moren: «Det de har gjort mot datteren min har ikke noe navn». Hva kan vi kalle det å bli mishandlet, voldtatt, drept og dumpet? På samme pressekonferanse ga et feministisk kollektiv moren et navn: «Så langt i år har vi registrert 20 femicidios», sa de. Femicidio – et ord som vi kan bruke for å forklare det som skjedde med Lucia Pérez’ datter, den 17 år gamle Itzel, Tsotsilurfolk. Hun ble funnet 14. april det året, det vil si at «så langt i år», var tiden mellom januar og midten av april. Tjue registrerte jenter, mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Tjue femicidios.

Dette var 2012, og jeg bodde i byen San Cristóbal. En by som er styrt av tradisjonelle familier med røtter tilbake til den spanske kolonimakten. Familienavnene som inntok byen for over fem hundre år siden, er de samme som er der i dag. Gravplassene deres er større enn husene til den voksende, og omkringliggende bebyggelsen, hvor fordrevne urfolk fra områdene rundt byen utgjør flertallet. Byen har også gradvis blitt inntatt av turister. Klasse- og raseskillene gjør at vi beveger oss i samme byrom, men uten å krysse usynlige grenser. Den 17 år gamle Itzel lagde en åpning. Hun hadde en bro mellom dem og oss. Moren hennes jobbet med urtemedisin, og flere utenlandske aktivister, og andre tilreisende til byen, gikk i lære hos henne. Så da Itzel ble funnet spredte nyheten seg – også hos oss. En venn lagde en plakat, et vakkert trykk av ansiktet til Itzel, i lilla, gult og svart. Vi møtte opp til demonstrasjon klokka 15.30 den 14. mai 2012. Det var første gang jeg gikk i en protestmarsj hvor kravet vi ropte var: Ni una más! – Ikke én til! Dette ropet kom til å spre seg, ta nye former, og gi ekko gjennom hele kontinentet det neste tiåret. Sannhet og rettferdighet – for Itzel. Vi ropte, men sannhet og rettferdighet ble med ropene. Sannhet og rettferdighet er ikke drepte kvinner forunt. Spesielt ikke hvis du kommer fra de hurtigvoksende urbane områdene rundt byene.

Muren må ikke være fysisk. Den er der likevel. Du er utenfor. Jeg vet ikke at du lever, og jeg får ikke med meg at du dør.

Jeg har plakaten med ansiktet til Itzel innrammet på veggen. Ofte ser jeg på henne og tenker: Hvor mange andre lå i grøfter, på søppeldynger, i veikanter og oppløst i forurensede elver rundt oss, men som vi aldri hørte, så, eller fikk vite noe om?

3000 kilometer nord for San Cristóbal, i grensebyen Juárez, 19 år før de fant Itzel, begynte den meksikanske kvinnen Esther Chávez Cano å klippe ut notiser fra aviser. Små beskjeder om uidentifiserte kvinner, lemlestede kvinner, savnede kvinner og drepte kvinner. Hun registrerte et mønster: Mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Mange år før det igjen, i 1957, skrev den kolombianske forfatteren og journalisten Gabriel García Márquez om hvordan brutale drap på kvinner ikke oppfylte nyhetskriteriet. De var verken verdt, eller viet mer plass, enn små notiser i aviser. Men sammen med de politirapportene som finnes, har de små notisene vært, og er, grunnlaget for å bevise at det skjer. Notisene forteller også at drap på kvinner ikke er et nytt fenomen. Det som er nyere er begrepene, både politisk og juridisk, som i dag brukes for å identifisere et omfattende og dyptgripende samfunnsproblem.

Begrepet femicide, som senere ble til femicidio eller feminicidio på spansk, ble først tatt i bruk på Den internasjonale domstolen for forbrytelser mot kvinner, et folketribunal som fant sted i mars 1976 i Brussel. Det var den nå avdøde feministiske forfatteren og aktivisten Diana Russell som lanserte begrepet. I første omgang ble femicide brukt for å skape bevissthet mellom forskjellen på voldelige drap på kvinner og det kjønnsnøytrale homicide. I følge Russell var det en eksplisitt forskjell i det at en kvinne blir drept fordi hun er kvinne, mens en mann kan bli drept av mange ulike årsaker. Begrepet var politisk motivert, og forstått innenfor en analyse av patriarkatet, hvor kvinnen er underordnet mannen. Russell mente at det å sette navn på et fenomen var det første steget for å kunne mobilisere mot det. Senere, i den første antologien som utkom om femicide i 1992, redigert av Diana Russell og Jill Radford, definerte de femicide som drap på kvinner – fordi de er kvinner – og motivert av hat, forakt, nytelse eller en følelse av eierskap til kvinner. I dag er femicide/femicidio/feminicidio begrep som har begynt å feste seg, både innenfor rettssystemer i flere land, akademisk, politisk, og aktivistisk. Men, da denne antologien utkom, fantes det i Latin-Amerika ingen kjent systematisering av drap på kvinner, eller et navn på fenomenet. (fortsetter under bildet)

 

 

I boka Døde Jenter går den argentinske forfatteren Selva Almada tilbake til den tiden, da verken statistikker eller begrep som femicidio fantes. Almada har valgt seg ut tre kvinner og går så tett hun kan inn i jentenes historie. Hun forholder seg til avisnotisene, til politirapporter og hun snakker med de etterlatte. Almada forsøker å rekonstruere hendelsene, men også livene til de tre jentene som ble drept. Hun drives av et inderlig ønske om å vekke dem til live. Det er umulig, men noe klarer hun likevel å bringe tilbake. Almada tar med seg fortiden inn i dagens kamp, og hun bruker verktøyene den feministiske bevegelsen har arbeidet fram i dag, for å gi verdigheten tilbake til de tre jentene. Almada plasserer selv boken sin inn i den pågående kampen mot vold mot kvinner, og den kan, og bør, leses som en del av en voksende feministisk bevegelse i Latin-Amerika.

Verktøyene den feministiske bevegelsen i Latin-Amerika har skapt, er blant annet eierskap til begrepet femicidio. Utover på 90-tallet begynte situasjonen i Juárez å bli kjent. Internasjonale medier dro dit for å rapportere om de mange kvinnekroppene som ble funnet. Journalister snakket med kvinnegruppene som hadde begynt å organisere seg i mangel på etterforskning av drapene. Det var disse gruppene, aktivister og forskere, som begynte å ta i bruk begrepene femicidio og feminicidio, både for å navngi det som skjedde, men også for å kunne systematisere drapene. Etterhvert skulle systematiseringen og tallene avdekke at det beryktede Juárez verken var enestående eller det verste stedet. Det fantes også andre byer – og land – hvor hundrevis av kvinner ble funnet mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Steder så langt unna hverandre som Juárez i Mexico, til Recife nord-øst i Brasil, Lima i Peru og San José i Argentina, rapporterte om de samme drapene.

Likevel har ikke økt kunnskap og statistikker om femicidio nødvendigvis satt det øverst på agendaen, verken for politikere eller den sosiale bevegelsen. Da jeg selv gikk i min første protestmarsj og ropte ni una más, var det tjue år etter at Esther Chávez Cano begynte å samle notiser i Juárez.

Nesten på dagen et år før de fant Itzel, den 8. mai 2011, gikk jeg sammen med venner fra universitetet i Mexico by i en av de største marsjene i landets nyere historie. Vi hadde kamera rundt halsen og dokumenterte tusenvis av mennesker som beveget seg i stillhet bak poeten og journalisten Javier Sicilia. Ingen sa noe. Ingen ropte noe. Sicilia hadde begynt å gå fra byen Cuernavaca, 60 kilometer fra Mexico by, etter at hans 24 år gamle sønn og seks av sønnens venner, ble drept. Drapene ble feid under et teppe av kokain, opium, marihuana, innbilte og virkelige karteller, narkomilitære og en støvsky av vold som har blindet et helt land – i årevis. Sicilia tok det første steget, i det som ble kalt «Marsjen for fred med rettferdighet og verdighet», etter å ha sagt at denne verden er ikke lenger ord verdig. Derfor var det en stille marsj. Marsjen handlet i stor grad om å stoppe volden som eska- lerte etter at daværende president, Felipe Calderón, erklærte krig mot narkotika i 2006.

En kvinne tok plutselig tak i meg da vi gikk inn mot sentrum av Mexico by. «Hør på meg», sa hun. Hun løftet blikket, usikker, som om hun var til bry, men ikke hadde noe annet valg. «Kan du skrive om datteren min? Jeg vet ikke hvor hun er.» Hun ga meg et laminert fotografi av en ung jente på rundt femten år. Det er et typisk quinceañera-bilde. Hun er overdådig pyntet, og fotografiet er så manipulert at hun ligner en dukke. Hun ser ut som en helt vanlig femten år gammel jente fra Mexico, fra Latin-Amerika, fra den brede arbeider- og middelklassen som rommer millioner av mennesker som hver dag jobber, i time etter time, og som er ingen når de ber om rettferdighet og verdighet. Jeg tok i mot bildet, men jeg skrev aldri om henne. Jeg har det laminerte bildet ennå, i en bunke av gamle kladdebøker og notater. Jeg tenker av og til på henne, på moren, og jeg vet ikke, men jeg tviler på at hun ble funnet. Statistikken tilsier at hun aldri blir funnet.

Daniela Rea, en av journalistene som fulgte marsjen til Javier Sicilia videre nordover i landet, skrev senere om ordene som tok i mot dem da de ankom Chihuahua: «For ti år siden marsjerte vi fra Chihuahua til Mexico by for å advare dere om at de dreper kvinnene våre, og nå kommer dere hit for å advare oss om at de dreper alle.» For drapene på kvinner var drap, som lenge før 2011, var feid under et teppe av ingenting eller forklart (under press) med: hun var på feil sted, hun drakk, hun var dopa, hun ville ha sex, hun var med de feil folka. Saken henlagt.

Rett før marsjen ankom nord-Mexico, den 5. januar 2011, trakk en annen poet, Susana Chavez, sitt siste åndedrag. Susana var 35 år, bodde i Juárez, og gjorde som mange, reiste over grensen til USA hver dag for å jobbe på dagtid. Hun skrev poesi, men rakk aldri å si at denne verden ikke lenger er ord verdig. Det hun derimot rakk å skrive, var ordene jeg selv skulle si høyt et år senere: Ni una más – ikke én til. Susana var voldtatt, munnen hennes var teipet igjen, en plastpose var surret rundt hodet hennes, og fra midjen og ned, der hun lå etterlatt på gata, hadde hun ingenting på seg. Hun manglet en hånd. De hadde sagd den av henne, og den lå igjen i huset der hun ble drept.

Jeg liker ikke å skrive disse detaljene, og jeg liker ikke å lese om dem, men det er viktig at vi vet hvordan en kvinne drepes. Det har å gjøre med hvordan vi kan forstå, lytte til, tro på, og rettsforfølge drapene. Å lese boka til Almada er hardt, og det er to aspekter som gjør lesningen spesielt vanskelig. Det første er det repetitive ved kvinnedrap, og det andre aspektet er bestialiteten i drapene. Selva Almadas bok er en sakprosa og vi er tett på faktiske hendelser, men også skjønnlitteraturen har gitt viktige bidrag til å forstå de ubehagelige aspektene. En av dem er mursteinsromanen 2666 av Roberto Bolaño, hvor handlingen i den fjerde delen av boka kalt Forbrytelsen, er lagt til den fiktive byen Santa Teresa, til forveksling lik grensebyen Juárez, og drapene er til forveksling like drapet på Susana Chavez.

Sosiologen, feministen og tidligere leder av Kvinneinstituttet i Mexico by, Teresa Incháustegui, sa i etterkant av drapet på Susana Chavez, at en etterforskning av saker som denne, krever en dypere forståelse av fenomenet femicidio. Femicidio er en ekstrem voldshandling, og det er en konsekvens av maktstrukturer som diskriminerer kvinner. Ofte er gjerningspersonen nær, men femicidio kan også ta form av symbolske handlinger i krig, og mellom kriminelle grupper, som er ment å demonstrere makt og å manifestere hat.

Ved å bruke begrepet femicidio kan den kriminelle handlingen settes inn i en større kontekst. Det handler ikke bare om gjerningspersonen, som ofte blir kategorisert som en femicida, det handler om det Incháustegui beskriver som en konsekvens. Femicidio er ikke en uavhengig kriminell handling. Det er en handling hvor gjerningspersonen finner styrke i et større nettverk, og hvor gjerningspersonen har et handlingsrom som gir en mulighet for å først ta verdigheten, og deretter livet, til et annet menneske. Straffefrihet gir et sånt handlingsrom. Patriarkalske maktstrukturer gir et nettverk.

Ropet «Ni una más» fra Mexico ble i Argentina til «Ni una menos» – ikke én mindre. Begge søker det samme – ikke ta en til av oss, vi har ingen å miste. Ordene gir oss noe å rope i fellesskap når vi kommer sammen. «Sí te creo» er en annen og samlende frase, som ikke er fjern for oss i Norge etter bølgene av #Metoo. Jeg tror deg. Det er tre enkle ord, men satt sammen konfronterer de straffefrihet for både gjerningspersoner og samfunn. Jeg tror deg er første steg fra å flytte skylden fra offeret til gjerningspersonen og strukturene som tillater volden å eksistere i alle sine former – også de mest ekstreme.

Både begrepet femicidio, ropene «Ni una más» og «Ni una menos», og ordene «sí te creo» går i dag som ekko gjennom feministbevegelsene i Latin-Amerika. Demonstrasjonene, mobili- seringene, barrikadene, streikene, de direkte aksjonene og møtene har vært hyppige, spesielt de siste fem årene. Francesca Gargallo Celentani, en feministisk skribent bosatt i Mexico, setter en dato for det hun mener var la chispa – gnisten. Den 3. juli 2015 samlet argentinske kvinner seg i over 80 argentinske byer under slagordet Ni una menos! Marsjene var massive og gnisten spratt videre til Uruguay, Mexico og Ecuador like etter. Marsjene i 2015 ble etterfulgt av massive mobiliseringer i Peru i august 2016, så kom de til Bolivia samme år i oktober, og rett etter var kvinner på gatene i Colombia, i Venezuela, i Chile og i Paraguay. Siden dette har mobiliseringene bare fortsatt, og i 2019 gikk den chilenske kampsangen og koreografien Un violador en tu camino som en farsott gjennom kontinentet.

Når vi nå (endelig) får en oversatt sakprosa om temaet femicidio på norsk, så kan den kanskje bidra til at vi i Norge begynner å diskutere hvilket ordforråd vi har for å snakke om drap på kvinner. Registrerer vi notiser i aviser? Vet vi hvem kvinnene bak de små nyhetsoppdateringene er? Vet vi hva som skjedde med dem? Vet vi at de lever, og får vi med oss at de dør?

Latin-Amerika, og de drapene vi leser om i boka til Almada, kan føles som en virkelighet langt unna. Det er dem. Ikke oss. Men, om vi ser til et av våre naboland, Sverige, og til arbeidet de to journalistene Kerstin Weigl og Kristina Edblomder gjorde gjennom ti år, og som ble samlet i boka I händelse av min död i 2019, begynner grenser å viskes ut og geografien å krype nærmere. Weigl og Edblomder skriver om de 299 kvinnene som mellom 2000 til 2019 ble drept i Sverige. Konklusjonen er: De fleste kvinnene ble slått ihjel i sitt eget hjem: på kjøkkenet, badet, stua, på dørterskelen, i trappa og på loftet. Den vanligste plassen en kvinne blir drept er i hennes egen seng. Kvinnene ble drept med brødkniv, øks, stekepanne, telefonledninger, tau, bånd, sverd, stein, brekkjern og vekter. De ble strupt eller kvalt. Fem ble brent til døde, tre ble druknet og 48 ble skutt. Noen ble trampet ihjel. De aller fleste ble drept av sin egen partner. Da de to journalistene begynte gravearbeidet i avisa Aftonbladet skulle det ikke bli en bok, men responsen på de første artiklene var overveldende. Fram til dette tidspunktet hadde drap på en kvinne også i Sverige vanligvis kun resultert i en notis. Ingen visste hvem de var, hva som skjedde og hva de var utsatt for. Boka er den første som systematiserer og beskriver hvordan man dreper en kvinne – i vårt naboland.

I 2007 fantes det ingen offisiell statistikk over partnerdrap i Norge. Det gjorde de to VG journalistene Anne Stine Sæther og Anders Sooth Knutsen med. I 2007, og senere i 2016, gikk avisa VG gjennom partnerdrap, noe som har ført til økt oppmerksomhet. I Norge er en fjerdedel av alle drap kategorisert som partnerdrap. Partnerdrap er, med få unntak, menn som dreper kvinner. I 2018 opprettet regjeringen et eget Partnerdrapsutvalg og de overleverte sin utredning «Varslede drap?» i desember 2020. Gjennomgangen av drap mellom 1990 og 2012 viser at 72 prosent av ofrene og 79 prosent av gjerningspersonene var i kontakt med hjelpeapparatet før drapet begått av partner. Drapene er altså i flesteparten av tilfellene varslede drap.

I epilogen til Døde Jenter skriver Almada om notiser hun har lest idet boka hennes kom ut, i 2014. Hun har registrert ti kvinner i løpet av årets første måned. Alle mishandlet, voldtatt, drept og dumpet. Dette er en påminnelse om at boka ikke er en fiksjon. Det er helt reelt at å drepe en kvinne er lett, men det er ikke sånn at vi som lever har flaks. Det kan være flaks – for noen – men det er ikke sånn at de som blir rammet av femicidio har uflaks. Vi er i første omgang offer for et samfunn som bygger på ulikheter, som øker forskjellen mellom fattig og rik, som ekskluderer på bakgrunn av hudfarge, etnisitet, seksuelle preferanser og kjønn. Samtalen om femicidio i Latin-Amerika flettes sammen med koloniale strukturer, patriarkatet og kapitalismen. Det er når dette kartet brettes ut, og vi forstår mer av voldens geografi, at vi også kan se årsaker til voldsspiraler som får ut- vide sitt handlingsrom og nettverk. Og det er når vi navngir, systematiserer og identifiserer, at også vi kan mobilisere – slik at vi får med oss at vi lever, og at vi vet hvem som dør.

For Itzel.
For alle dem jeg aldri hørte om.
For Magô, du som gjorde statistikken uutholdelig å bære. For alle de vi ikke kan miste – ni una más, ni una menos.

 

KILDER

NOU 2020: 17 Varslede drap? — Partnerdrapsutvalgets utredning. Lenke: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/

VG-prosjektet «Partnerdrapene». Lenke: https://www.vg.no/spesial/2016/partnerdrapene/

Francesca Gargallo Celentani. 2018: un año fuerte para las feministas en Nuestramérica. Fra Latin Amerika tidsskriftet 2019. Lenke: https://www.latin-amerikagruppene.no/publikasjon/2019/06/07/latinamerika-3-feminismo-edici%C3%B3n-especial-en-castellano

Consuelo Corradi, Chaime Marcuello-Servós, Santiago Boira, Shalva Weil (2016): Theories of femicide and their significance for social research. Current Sociology, Vol. 64(7) 975–995

Corinne Chin and Erika Schultz. Disappearing Daughters. The Seattle Times. Lenke: https://projects.seattletimes.com/2020/femicide-juarez-mexico-border/

Daniela Rea Gómez i “Ya no somos las mismas – y aquí sigue la guerra”, 2020.

 

Ingrid Fadnes er journalist. Fram til 2017 hadde hun base i Latin- Amerika, og i fem år jobbet hun som koordinator for solidaritetsbrigadene til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Som journalist befinner hun seg i dokumentarfeltet og innenfor fortellende journalistikk. Hun har laget blant annet radiodokumentarene «Mexico 1968» og «Slaget om fossen» for NRK Radiodok og dokumentarfilmen «MATA» fra Brasil. Fadnes oversetter fra spansk og portugisisk.

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%