Døden følger meg hele tiden. Som en skygge.

Av Ingrid Fadnes

Etterord til Slemme piker

Den argentinske forfatteren Camila Sosa Villada bryter tabuer og skrivenormer med romanen Slemme piker. Hun skildrer en rå, usensurert og brutal kamp om aksept for å få leve i egen kropp, for å få være noe så grunnleggende som et menneske. Boka er en roman, men Villada bruker sitt eget fornavn og historien bygger på hennes egne erfaringer som transperson og prostituert.

Camila Sosa Villada ble født i 1982 på den argentinske landsbygda. Døpenavnet var Cristian, men hun var aldri komfortabel i en guttekropp. Fra hun var liten byttet hun til jenteklær så ofte hun kunne, men i familien var synet på alle former for «sosiale avvik» trang. Villada gjorde som de aller fleste transpersoner gjør: hun dro fra bygd til by på leting etter et rom hvor transpersoner kan være seg selv. Byene kan være friere i mylderet av flere folk, men rommet er fremdeles trangt, plassene få, og forfølgelsen kan være enda mer rå. I møte med byen blir Villada en kvinne av barrioen. Det er slik hun beskriver seg selv, som en mala og den hun er den verste av dem alle: Somos las malas, y yo soy la peor.

Villada har sagt at det er bare transpersoner som kan skrive en beretning om hvordan det er å leve som trans, og hun er en sjelden stemme. Det er ikke ofte transpersoner selv beretter om sine egne liv og bruker sitt eget språk. I romanen bruker Villada en måte å snakke på som transpersoner har utviklet seg imellom. Ordene er harde: bikkjer, monster, misfoster og motbydelige. Dette er skjellsordene som spyttes mot dem. De plukker dem opp, tar ordene på seg, og blir. Blir en bikkje, et monster, et udyr, en mala. Strategien er å stå imot, ved å ta imot, og å gjøre det til en del av deg selv. Da kan du i det minste eie det. Er det slik verden ser meg? Ja vel, da skal jeg være det verden ser meg som.

I 2020 mottok Villada den prestisjetunge litteraturprisen Sor Juana Inés de la Cruz for Slemme piker. I takketalen sa hun: «Nå begynner travestienes hevn». Og hevnen er nettopp det å bli synlig, anerkjent, og å være noe mer enn bare døde kropper.

Camila Sosa Villada er en sjelden, og ikke minst en etterlengtet litterær stemme, men hun verken er alene, eller den eneste. Transpersoner og kampen for transseksuelles rettigheter, er en kamp med stadig større gjennomslagskraft i Latin-Amerika. Det er ingen lett kamp. Tabuene er sterke, avstanden til de som potensielt kunne ha vært deres nærmeste allierte; feministene, er ofte, men ikke alltid, stor. Argentina er riktignok et av landene hvor en stadig voksende feministbevegelse og LHBTQI-bevegelse har funnet hverandre i felles kamp. Likevel, murene som skiller transpersoner fra et liv – det virkelige liv – kan framstå som vanntette skott. Det er kanskje derfor Camila Sosa Villada lar sin bok bevege seg mellom en selvbiografisk roman og en science fiction. Det er i den sistnevnte kategorien hun selv sier at hun får rom, og plass, til å både tenke og skrive.

Villada kaller livet som travesti, både alene og i fellesskap, som konkret poesi. Poesien er skildringene som beveger seg fra nettopp det helt konkrete, som å stappe skumgummi i bh-en, gå på høye hæler, gjøre om en såpe til en kniv, til metaforer hvor menn som kan elske – virkelig elske – er menn uten hoder, og en transkvinne er en fugl med fjær, men som aldri kan fly. Kanskje er science fiction nødvendig for å få lov til å slippe ut av buret samfunnet har satt dem i, eller det Camila Sosa Villada beskriver som samfunnets trange korsett.

Å være trans er å bo i en hatet kropp. «En dag vil de banke på døra mi. De vil si de fant deg, død, i en grøft». Dette sa faren til Camila Sosa Villada til henne da hun var en liten gutt, en sønn, i hans øyne, og hun hadde begynt sin ferd, sin transformasjon, fra en gutt på bygda til en jente fra barrioen. Farens ord var harde, men han kunne ha fått rett, og frykten var berettiget. Latin-Amerika er et svært farlig sted for transpersoner. I 2019 ble det registrert 225 drap på transpersoner, hvorav de aller fleste rammet transkvinner. Drapene har gitt opphav til begrepene travesticidios y transfemicidios, som i likhet med det mer kjente begrepet femicidio, beskriver drap på enten transpersoner eller kvinner bare fordi de er, men også indirekte som en konsekvens av en livsfarlig livsform.

Å være trans er en blindvei. En gate transpersoner går inn i, der de kjemper for en kropp som kan puste og kjempe imot døden som forfølger dem. Slik beskriver Villada et hardt liv, hvor det sikkerhetsnettet de selv har bygd opp, sakte forsvinner fordi én etter én forsvinner de selv. Transpersoner lever ekstremt korte liv. I en alder av 30 begynner de ferden mot slutten av livet. I Argentina er gjennomsnittsalderen for transpersoner trettiseks år. Det er et tall det er verdt å dvele ved. Korte liv for transpersoner er ikke et særargentinsk fenomen. I nabolandet Brasil er tallet det samme, i hele Latin-Amerika er tendensen den samme.

Den korte levealderen er tett sammenvevd med det livet transpersoner er dømt til. Den chilenske transaktivisten, poeten og forfatteren Claudia Rodriguez, en av Villadas inspirasjonskilder, skrev boka Kropper du kan hate (Cuerpos para Odiar) i 2013. «Jeg har blitt så hatet at jeg har grunn til å skrive», sa Rodriguez selv om boka. I 2007 erklærte Rodriguez seg selv som Miss Aids, og sa «jeg er travestien som offentlig påtar meg epidemiens skam». I Argentina har de færreste transpersoner helseforsikring eller mulighet til å oppsøke helsehjelp. Vold, underernæring og narkotikamisbruk er også blant hovedårsakene til transpersoners korte levealder.

Å være trans er å selge kroppen din for å leve som en kvinne.

Hver dag etter at undervisningen på universitetet var slutt, startet Camila Sosa Villada transformasjonen. Da ville hun ut, som seg selv, som Camila, men for å kunne være Camila måtte hun selge kroppen sin. For når Camila dukket opp med en arbeidssøknad på McDonalds, eller på et av de mange Call Centers hvor ungdom kan få arbeid, så kikket de på navnet på søknaden, og så på henne, og de leste han, men så henne. De så monsteret og lukket døra. I Argentina overlever 85 prosent av transpersoner ved å selge sin egen kropp, og i nabolandet Brasil er tallet enda høyere. I følge National Association of Transvestites and Transexuals (ANTRA) lever over 90 prosent av Brasils transpersoner som hjemløse og som prostituerte. Kroppen er den eneste ressursen samfunnet lar dem bruke, samtidig som kroppene og arbeidet er kriminalisert.

I 2012 kom loven om kjønnsidentitet i Argentina. Loven gjør det mulig å endre kjønnet i offisiell dokumentasjon uten noen form for verken medisinsk eller juridisk godkjenning eller kjønnskorrigerende operasjoner. En slik lov finnes også på Cuba, som i tillegg til å tillate å endre kjønn på papiret, dekker kjønnsoperasjoner gjennom det offentlige helsesystemet. Dette er steg i riktig retning, men for å få en jobb som enten lærer, butikkansatt, eller på et Call Center, må mange flere tabuer brytes.

Den argentinske LHBTQI-aktivisten Lohana Berkins har fått et lovforslag oppkalt etter seg. Hun kjempet i all sin levetid for både seg selv og alle transpersoner. Noe av det viktigste, mente hun, var retten til et verdig arbeid på lik linje med alle andre. Et arbeid å gå til kan få transpersoner vekk fra det ekstremt voldelige og utsatte livet på gata. De viktigste punktene i loven som ble vedtatt i 2021 er kvotering av transpersoner inn i offentlig sektor (Lohana var den aller første statlig ansatte transpersonen i Argentina), stipend for utdanning og videreutdanning med kontraktsforpliktelse, skat- teinsentiv for privat sektor for å ansette transpersoner, kampanjer i offentlig og privat sektor for å bekjempe transfobi og forbud mot kjønnsdiskriminering ved ansettelse.

Å være trans er å leve i mørket. Det var bare på natta Villada kunne leve som seg selv før hun slo gjennom som skuespiller, poet og forfatter. Hun har gjentatte ganger fortalt at Slemme piker er en unnskyldning til hennes søstre, dem hun delte natta med, og som hun aldri oppsøkte igjen. De var familien hennes, og de reddet hverandre når dødens skygge la seg over dem. Ikke alle Villada levde med i denne perioden, lever i dag.

Truslene mot transpersoner er sammensatte, de kan komme fra nesten hvem som helst. Nabokona kan kaste stein, en kunde kan plutselig slå seg vrang og denge løs, eller fulle ungdomsgjenger kan oppsøke og omringe dem på nattestid. Eller politiet. Når de kom til parken hvor Camila og hennes venner jobbet, satte frykten seg som en klo i brystet. Det er som når lyset går på og alle kakerlakkene forsvinner på et blunk, som hun selv skriver. De beinet av gårde, og lå med dunkende hjerte skjult i buskaset til blålysene fjernet seg. I Argentina har 58 prosent av alle transpersoner blitt utsatt for politivold.

Å være trans er å være politisk. Å gå i en transkropp, på et offent- lig sted, ned en gate, som hovedgata Avenida Paulista i São Paulo, hvor hatkriminalitet og vold mot transpersoner er et gjentagende fenomen, er i seg selv en politisk handling. Dette sa den brasilianske filmskaperen Alice Riff da hun kom med dokumentaren Min kropp er politisk (Meu Corpo é Politico) i 2017. Filmen følger fire transpersoner i deres normale liv. Ja, normale. Den ene er musiker og dramalærer, en annen jobber som rektor på en skole, en er fotograf og han siste jobber på et Call Center. De lever normale, men ikke enkle liv, fordi deres tilstedeværelse vil alltid oppleves som en provikasjon. Likevel er noe av det vakre med Riffs film at den skildrer transpersoner i samfunnet vårt, og ikke slik Camila Sosa Villada selv kritiserer: som fulle av piggtråd, sæd og blod, slik media liker å framstille transpersoner. For transpersoner er ikke bikkjer, monster, misfoster, motbydelige … de er mennesker. Det skulle synes unødvendig å si noe så banalt, men de er det, mennesker.

Å være trans er en gave. «En gave jeg aldri ville ha byttet bort» fortalte Camila Sosa Villada i en samtale med Malena Rey på Malba-museet i 2019. Hun trekker fram nettopp LHBTQI-aktivisten Lohana Berkins som et av sine store forbilder. En gang fikk Berkins spørsmål om hun ville ha foretrukket å bli gjenfødt som kvinne, mann eller transperson. Berkins svarte: «Jeg ville ha blitt gjenfødt akkurat som meg selv, som transkvinne. Det svaret ga Camila Sosa Villada styrke til å selv bli i sin egen kropp, og ikke ønske seg noe annet enn å være mennesket Camila.

Ingrid Fadnes er dokumentarist og journalist. Mellom 2007 og 2017 hadde hun base i Latin-Amerika, blant annet i Mexico, Nicaragua, Guatemala og Brasil hvor hun jobbet som koordinator for solidaritetsbrigadene til Latin-Amerika- gruppene i Norge (LAG).