Døden følger meg hele tiden. Som en skygge.

Av Ingrid Fadnes

 

Den argentinske forfatteren Camila Sosa Villada bryter tabuer og skrivenormer med romanen Slemme piker. Hun skildrer en rå, usensurert og brutal kamp om aksept for å få leve i egen kropp. For å få være noe så grunnleggende som et menneske. Hennes ferd startet på landsbygda i innlandet i Argentina. Hun levde i en familie hvor både synet på alle former for «sosiale avvik», og økonomien, var trang, og hun gjorde som de aller fleste transpersoner gjør: hun dro fra bygd til by. På leting etter et større rom, hvor transpersoner kan være seg selv. Byene er større og har flere folk, men rommet er fremdeles trangt, plassene få, og forfølgelsen kan være enda mer rå.

Camila Sosa Villada sier selv at hun vokste opp på bygda, men endret seg til å bli en kvinne av barrioen. Hun ble en mala – den verste av dem alle. Somos las malas, y yo soy la peor (1). Det å bli eksponert for språket transpersoner har utviklet seg i mellom, er å møte det språket verden bruker mot dem: bikkjer, monster, misfoster, motbydelige … skjellsordene spyttes mot dem. De plukker dem opp og tar ordene på seg, og blir. Blir en bikkje, et monster, et udyr, en mala. Strategien er å stå imot, ved å ta imot, og å gjøre det til en del av deg selv. Da kan du i det minste eie det. Er det slik verden ser meg? Ja vel, da skal jeg være det verden ser meg som.

Camila Sosa Villada har sagt at det er bare transpersoner som kan skrive en beretning om hvordan det er å leve som trans, og hun er en sjelden stemme. Det er ikke ofte transpersoner selv beretter om sine egne liv, og enda sjeldnere kan et norsk publikum få lese en latinamerikansk transkvinnes historie – fortalt av henne selv.

Det er riktig at Camila Sosa Villada er en sjelden, og ikke minst en etterlengtet litterær stemme, men det er også riktig, og ikke minst viktig, å påpeke at hun verken er alene, eller den eneste. Transpersoner og kampen for transseksuelles rettigheter er en kamp med stadig større gjennomslagskraft i Latin-Amerika. Det er ingen lett kamp. Tabuene er sterke, avstanden til de som potensielt kunne ha vært deres nærmeste allierte; feministene, er ofte, men ikke alltid, stor. Argentina er riktignok et av landene hvor en stadig voksende feministbevegelse og LHBTQI-bevegelse, har funnet hverandre i felles kamp. Likevel, murene som skiller transpersoner fra et liv – det virkelige liv – kan framstå som vanntette skott. Det er kanskje derfor Camila Sosa Villada lar sin bok bevege seg mellom en selvbiografisk roman og en science fiction. Det er i den sistnevnte kategorien hun selv sier at hun får rom, og plass, til å både tenke og skrive, men selv vil hun helst at Slemme piker bare skal bli kalt en bok. Intet mer, intet mindre.

Camila Sosa Villada kaller livet som transperson, både alene og i fellesskap, som konkret poesi. Poesien er skildringene som beveger seg fra nettopp det helt konkrete, som å stappe skumgummi i BHen, gå på høye hæler, gjøre om en såpe til en kniv, til metaforer hvor menn som kan elske – virkelig elske – er menn uten hoder, og en transkvinne er en fugl med fjær, men som aldri kan fly. Kanskje er science fiction nødvendig for å få lov til å slippe ut av buret samfunnet har satt dem i? Eller det Camilla Sosa Villada beskriver som samfunnets trange korsett.

Å være trans er å bo i en hatet kropp. En dag vil de banke på døra mi. De vil si de fant deg, død, i en grøft. Dette sa faren til Camila Sosa Villada til henne da hun var en liten gutt, en sønn, i hans øyne, og hun hadde begynt sin ferd, sin transformasjon, fra en gutt på bygda til en jente fra barrioen. Farens ord var harde, men han kunne ha fått rett, og frykten var berettiget. Latin-Amerika er et svært farlig sted for transpersoner. I 2019 ble det registrert 225 drap på transpersoner, hvorav de aller fleste rammet transkvinner. Drapene har gitt opphav til begrepene travesticidios y trans­ femicidios, som i likhet med det mer kjente begrepet femini­cidio, beskriver drap på enten transpersoner eller kvinner bare fordi de er, men også indirekte som en konsekvens av en livsfarlig livsform.

Å være trans er en blindvei. En gate transpersoner går inn i, der de kjemper for en kropp som kan puste og kjempe i mot døden som forfølger dem. Slik beskriver Camila Sosa Villada et hardt liv, hvor det sikkerhetsnettet de selv har bygd opp sakte forsvinner, fordi én etter én forsvinner de selv. Transpersoner lever ekstremt korte liv. I en alder av 30 begynner de ferden mot slutten av livet. I Argentina er gjennomsnittsalderen for transpersoner 36 år. Det er et tall det er verdt å dvele ved. Korte liv for transpersoner er ikke et særargentinsk fenomen. I nabolandet Brasil er tallet det samme, i hele Latin-Amerika er tendensen den samme.

Den korte levealderen er tett sammenvevd med det livet transpersoner er dømt til. Den chilenske transaktivisten, poeten og forfatteren Claudia Rodriguez, en av Camila Sosa Villadas inspirasjonskilder, skrev boka Kropper du kan hate(Cuerpos para Odiar) i 2013. «Jeg har blitt så hatet at jeg har grunn til å skrive», sa Rodriguez selv om boka. I 2007 erklærte Rodriguez seg selv som Miss Aids, og sa «jeg er travestien som offentlig påtar meg epidemiens skam» (2). I Argentina har de færreste transpersoner helseforsikring eller mulighet til å oppsøke helsehjelp. Vold, underernæring og narkotikamisbruk er også blant hovedårsakene til transpersoners korte levealder.

Å være trans er å selge kroppen din for å leve som en kvinne. Hver dag etter at undervisningen på universitetet var slutt, startet Camila Sosa Villada transformasjonen. Da ville hun ut, som seg selv, som Camila, men for å kunne være Camila måtte hun selge kroppen sin. For når Camila dukket opp med en arbeidssøknad på McDonalds eller på et av de mange Call Centers hvor ungdom kan få arbeid, så kikket de på navnet på søknaden, og så på henne, og de leste han, men så henne. De så monsteret og lukket døra. I Argentina overlever 85 prosent av transpersoner ved å selge sin egen kropp (3) og i nabolandet Brasil er tallet enda høyere: I følge National Association of Transvestites and Transexuals (ANTRA) lever over 90 prosent av Brasils transpersoner som hjemløse og som prostituerte. Kroppen er den eneste ressursen samfunnet lar dem bruke, samtidig som kroppene og arbeidet er kriminalisert.

I 2012 kom loven om kjønnsidentitet i Argentina. Loven gjør det mulig å endre kjønnet i offisiell dokumentasjon uten noen form for verken medisinsk eller juridisk godkjenning eller kjønnskorrigerende operasjoner. En slik lov finnes også på Cuba, som i tillegg til å tillate å endre kjønn på papiret, dekker kjønnsoperasjoner gjennom det offentlige helsesystemet. Dette er steg i riktig retning, men for å få en jobb som enten lærer, butikkansatt, eller på et Call Center, må mange flere tabuer brytes.

Den argentinske LHBTQI-aktivisten Lohana Berkins har fått et lovforslag oppkalt etter seg. Hun kjempet i all sin levetid for både seg selv og alle transpersoner. Noe av det viktigste, mente hun, var retten til et verdig arbeid, på lik linje med alle andre. Et arbeid å gå til kan få transpersoner vekk fra det ekstremt voldelige og utsatte livet på gata. De viktigste punktene i det som er kjent som Lohana Berkins-loven, som de folkevalgte i Argentina diskuterer akkurat nå, er: kvotering av transpersoner inn i offentlig sektor (Lohana var den aller første statlig ansatte transpersonen i Argentina), stipend for utdanning og videreutdanning med kontraktsforpliktelse, skatteinsentiv for privat sektor for å ansette transpersoner, gjennomføre kampanjer i offentlig og privat sektor for å bekjempe transfobi og forby kjønns- diskriminering ved ansettelse. Tross mangeårig arbeid for å få transpersoner inn i arbeidsmarkedet står fremdeles ni av ti transpersoner utenfor det regulerte arbeidsmarkedet i Argentina.

Å være trans er å leve i mørket. Det var bare på natta Camila kunne leve som seg selv, før hun slo gjennom som skuespiller, poet og forfatter. Hun har gjentatte ganger fortalt at Slemme piker er en unnskyldning til hennes søstre, dem hun delte natta med, og som hun aldri oppsøkte igjen. De var familien hennes, og de reddet hverandre, når dødens skygge la seg over dem. Ikke alle Camila levde med i denne perioden, lever i dag. Slik statistikken tilsier.

Truslene mot transpersoner er sammensatte, de kan komme fra nesten hvem som helst. Nabokona kan kaste stein, en kunde kan plutselig slå seg vrang og denge løs, eller fulle ungdomsgjenger kan oppsøke og omringe dem på nattestid. Eller politiet. Når de kom til parken hvor Camila og hennes venner jobbet, satte frykten seg som en klo i brystet. Det er som når lyset går på og alle kakerlakkene forsvinner på et blunk, som hun selv skriver. De beinet av gårde, og lå med dunkende hjerte, skjult i buskaset, til blålysene fjernet seg. I Argentina har 58 prosent av alle transpersoner blitt utsatt for politivold.

I 2017 fikk drapet på transkvinnen Dandara dos Santos i byen Fortaleza i Brasil stor oppmerksomhet. Ikke fordi drapet i seg selv var noe unormalt, men det ble filmet, og i likhet med andre brutale – også politidrap, slik som George Floyd 25. mai 2020 – vil en dokumentasjon i form av film gi langt større ringvirkninger. Dandara ble banket, torturert, skutt og til slutt slått med en stein i hodet. Dandara ble 42 år gammel, litt eldre en gjennomsnittet, men skyggen hang også over henne, og den kom brått og brutalt.

Å være trans er å være politisk. Å gå i en transkropp, på et offentlig sted, ned en gate, som hovedgata Avenida Paulista i São Paulo, hvor hatkriminalitet og vold mot transpersoner er et gjentagende fenomen, er i seg selv en politisk handling. Dette sa den brasilianske filmskaperen Alice Riff da hun kom med dokumentaren Min kropp er politisk (Meu Corpo é Politico) i 2017. Filmen følger fire transpersoner i deres normale liv. Ja, normale. Den ene er musiker og dramalærer, en annen jobber som rektor på en skole, en er fotograf og han siste jobber på et Call Center. De lever normale, men ikke enkle liv, fordi deres tilstedeværelse vil alltid oppleves som et statement. Likevel er noe av det vakre med Riffs film at den skildrer transpersoner i samfunnet vårt, og ikke slik Camila Sosa Villada selv kritiserer: som fulle av piggtråd, sæd og blod, slik media liker å framstille transpersoner. For transpersoner er ikke bikkjer, monster, misfoster, motbydelige … de er mennesker. Det skulle synes unødvendig å si noe så banalt, men de er det, mennesker.

Å være trans er en gave. En gave jeg aldri ville ha byttet bort, forteller Camila Sosa Villada i et samtale med Malena Rey på Malba-museet i 2019. Hun trekker fram nettopp LHBTQI-aktivisten Lohana Berkins som et av sine store forbilder. En gang fikk Berkins spørsmål om hun ville ha foretrukket å bli gjenfødt som kvinne, mann eller transperson. Berkins svarte: Jeg ville ha blitt gjenfødt akkurat som meg selv, som transkvinne. Det svaret ga Camila Sosa Villada styrke til å selv bli i sin egen kropp, og ikke ønske seg noe annet enn å være mennesket Camila.

 

Ingrid Fadnes er journalist, foreleser og forsker. Fram til 2017 hadde hun base i Latin­Amerika. I Mexico, Nicaragua, Guate­ mala og Brasil jobbet hun som koordinator for solidaritetsbrigad­ ene til Latin­Amerikagruppene i Norge (LAG). Som skrivende journalist er feminisme et stikkord og Ingrid er redaksjonsmedlem av det feministiske tidsskriftet FETT. Fadnes er også prosjekt­ ansatt ved Institutt for Journalistikk og Mediefag ved Oslo­ Met både som foreleser, veileder og som forsker på sikkerhet for journalister i gruppen Medier, Krig og Konflikt (MEKK), og oversetter fra spansk og portugisisk.

Dette essayet er skrevet til den norske utgivelsen av Camila Sosa Villadas Slemme piker med støtte fra Fritt ord.

 

KILDER

Meu Corpo é politico (2017), en dokumentarfilm av Alice Riff, Brasil.

Torture and killing of Transgender Woman Stun Brazil (08.03.17). Link: https://www.nytimes.com/2017/03/08/world/americas/brazil-transgender-killing-video.html

Trans andina: Claudia Rodríguez, activista chilena (14.02:2019). Link: https://www.lavaca.org/mu132/trans-andina-claudia-rodriguez- activista-chilena/

Punta de Fuga (16.05.19) Centro de Promoción y Producción Audiovisual de la Pro-Secretaría de Comunicación Institucional de la Universidad Nacional de Córdoba. Link: https://www. youtube.com/watch?v=gTloSf9AzeI&t=1371s

Continúa el debate por la ley de inclusión laboral travesti-trans (13.07.20). Link: https://www.parlamentario.com/2020/07/13/continua-el-debate-por-la-ley-de-inclusion-laboral-travesti-trans/

MALBA Museo conversaciones con Camila Sosa Villada (04.09.19). Link: https://www.youtube.com/watch?v=LI7B8h- BXkvQ

Lohana Berkins wikipedia link: https://en.wikipedia.org/wiki/ Lohana_Berkins

Transpersoner i Latin-Amerika: Fra bygd til by – og tilbake igjen (30.03.20). Link: https://maddam.no/2020/03/transpersoner-i-latin-amerika-fra-bygd-til-by-og-tilbake-igjen/

 

Legg igjen kommentar

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com
Free shipping
for orders over 50%