Møt journalisten Gabriel García Márquez

Visste du at magiskrealismens store frontfigur egentlig var journalist?

Gabriel José García Márquez ble født 6. mars 1928 i Aracataca, Colombia og døde 87 år senere, 17. april i Mexico by. Han var prisbelønnet forfatter, journalist, manusforfatter og intellektuell og vant Nobelprisen i litteratur i 1982. Blant venner ble han bare kalt Gabo eller Gabito, og han regnes som en av de mest innflytelsesrike menneskene i det 20. århundre og vil for alltid være en helt sentral kulturpersonlighet i latinamerikansk sammenheng.

(Våren 2021 utgir vi Århundrets skandale, en samling av journalistiske tekster Gabriel García Márquez skrev i perioden 1952-1986, for å vise denne siden av fortellertalentet hans og samtidig rette fokus på den latinamerikanske tradisjonen med fortellende journalistikk.)

 

Foto: Fundación GABO

 

Journalisten Gabo

Garcia Márquez sa bestandig at journalist er verdens beste yrke, og det var da også et yrke som fulgte ham gjennom hele livet. Første gang han prøvde seg som journalist, var for El Universal, en liberal avis i Cartagena som i 1948 ansatte ham som spaltist og redaksjonsmedarbeider. Hans aller første artikkel ble publisert 21. mai det samme året, under tilsyn av Clemente Manuel Zabala, redaksjonssjefen hans.

To år senere, i 1950, opprettet han spalten «La Jirafa/Sjiraffen» i avisa El Heraldo i Barranquilla, under pseudonymet «Septimus» (inspirert av karakteren ved samme navn i Virginia Woolfs Ms. Halloway). I Baranquilla stiftet han bekjentskap med forfatterne og journalistene Álvaro Cepeda Samudio, Germán Vargas og Alfonso Fuenmayor, og de introduserte ham for byens kulturliv og inkluderte ham i diverse journalistiske prosjekter. Ett av disse var ukeavisa Crónica: der bidro García Márquez både som reporter og som redaksjonssjef. Et år senere, 18. september 1951, opprettet han avisa Comprimido sammen med Guillermo Dávila, og forble avisas eneste redaktør. Avisa skulle være en gratis kveldsavis i hans hjemby Cartagena, men fylte knapt et A-5-ark og overlevde bare tre utgaver. I 1953 jobbet han som redaksjonssjef i El Nacional etter at hans venn Cepeda Samudio var blitt utnevnt til direktør. Og der avsluttet han også sin karriere i den karibiske delen av Colombia.

I 1954 ble han ansatt som journalist og filmkritiker i hovedstadsavisa El Espectador og der oppnådde han sin første suksess som journalist i april 1955, med en reportasje over 14 kapitler om Luis Alejandro Velasco, sjømannen som overlevde atten dager på åpent hav etter et skipbrudd. Historien skulle bli publisert i bokform i 1970, med tittelen Relato de un náufrago/Fortelling om en skipbrudden.

García Márquez ble så El Espectadors Europa-korrespondent og fortsatte å skrive for dem med jevne mellomrom etter den litterære kjempesuksessen med Hundre års ensomhet. Han skrev også for avisa El Independiente – som ble startet da El Espectador ble stengt ned av general Gustavo Rojas Pinillas diktatur – og samarbeidet med venezuelanske magasiner som Momento og Elite, og ble også ansatt av medieselskapet Cadena Capriles til å være sjefsredaktør i magasinet Venezuela Gráfica. Reportasjene hans fra reiser han foretok gjennom de sosialistiske landene i Øst-Europa, ble trykket i bladet Cronos, i det krampaktige tiåret 50-årene.

I 1961, oppildnet av triumfen den Den kubanske revolusjon hadde, ble han del av en gruppe journalister som støttet revolusjonen og opprettet et kontor for Prensa Latina i New York. Aktivistjournalistikken de drev derfra skulle toppe seg med Alternativa, et magasin som utkom hver fjortende dag, opprettet i 1974 av García Márquez, Enrique Santos Calderón, Orlando Fals Borda og Antonio Caballero som en invitasjon til å reflektere over de politiske krisene som herjet Latin-Amerika. Mellom 1980 og 1984 skrev han imidlertid kultursaker som var en betydelig moderasjon av hans politiske aktivisme og ble publisert parallelt i mer konservative medier, som den spanske storavisen El País og hans tidligere arbeidsgiver El Espectador. Hans langvarige erfaring som journalist og essayist inkluderer bøker som La Aventura de Miguel Littín clandestino en Chile (1986) og Noticia de un secuestro (1996).

I 1991 tok han skrittet over i den audiovisuelle journalistikken gjennom opprettelsen av en nasjonal nyhetskanal, QAP, i Bogotá sammen med María Isabel Rueda, María Elvira Samper og Enrique Santos Calderón. Åtte år senere, i 1999, startet han bladet Cambio i samarbeid med andre journalistkollegaer som ønsket å vie seg til reportasjeformen. Der opprettet han spalten «Gabo contesta/Gabo svarer» hvor han svarte på alle slags spørsmål fra leserne.

 

Nobelprisen

Torsdag 21. oktober 1982 ringte den svenske viseutenriksministeren, Pierre Shori, til Gabriel García Márquez for å meddele at han hadde vunnet Nobelprisen i litteratur. I sin offisielle begrunnelse uttalte Det svenske akademiet at den kolombianske forfatterens litteratur var en gjenspeiling av konfliktene i Latin-Amerika, litteratur som benyttet seg av en imaginær verden hvor virkeligheten ledsages av fantasien. Fram til da hadde Gabo utgitt seks romaner og tre novellesamlinger.

García Márquez’ litterære karriere startet offisielt 13. september 1947. Da publiserte El Espectador hans aller første novelle, kalt La tercera resignación/Den tredje resignasjon i sitt kulturbilag Fin de semana. Derfra la han ut på eventyret det er å fortelle fiktive historier . I perioden som strekker seg fra hans første novelle på trykk til Nobelprisen, ble det narrative universet hans forvandlet til et helt geografisk ankepunkt: Macondo, en imaginær landsby ved Det karibiske hav hvor det foregår forbløffende og grusomme hendelser som kler Latin-Amerikas kulturelle virkelighet naken. Hundre års ensomhet, som kom 5. juni 1967, regnes som hovedverket som denne magiske verdenen. Patriarkens høst, romanen som den latinamerikanske diktatoren og Beretning om et varslet mord, historien om Santiago Nasars død, er tekster som beveger seg utenfor Macondos grenser, men som fortsatt befinner seg innenfor fortellersjangeren som litteraturkritikerne ga navnet magiskrealismen.

Den kolombianske forfatteren fortsatte å skrive etter Nobelprisen. Denne andre etappen inkluderer romanene Kjærlighet i koleraens tid (1985), Generalen i sin labyrint (1989), Om Amor og andre demoner (1994) og Alle mine triste horer (2004).

I 2002 utga han en selvbiografi om sine første tretti år i livet, med tittelen Leve, for å fortelle. Biografien forteller om alle de virkelige hendelsene som inspirerte hver og én av de emblematiske situasjonene som har fått plass i hans skjønnlitterære verden.

 

Gabo-stiftelsen

24. juni 1994 var dagen da Fundación para un Nuevo Periodismo Iberoamericano (Stiftelse for ny iberoamerikansk journalistikk) så dagens lys, med Gabriel García Márquez som president og Cartagena som hovedsete. Tanken var å etablere en journalistisk stiftelse med utgangspunkt i Gabos bekymringer knyttet til yrkesetikk, grundighet og narrativ kvalitet i journalistyrket i det spansktalende Amerika.

«Å være journalist krever et stort kulturelt utgangspunkt og mye øvelse, men også mye etikk», pleide han å si.

Gabo-stiftelsen har utviklet seg til å bli et sted hvor journalister kan møtes og utvikle seg i faget, de tilbyr kurs og skriveopphold, deler ut journalistpriser som i dag anerkjennes som regionens mest prestisjetunge, og hvert år avholdes Festival Gabo, tre dager til ende med gratisaktiviteter rettet mot journalister, studenter og et generelt publikum, som temaer som former journalistikken globalt.

For mer om Gabo-stiftelsen, se her: (på spansk)

 

 

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%