Etterord til Indre kriger

(Etterordet er støttet av Fritt Ord)

Av Elida Høeg

Å drive journalistisk arbeid kan i noen tilfeller ligne på utvinningsindustri. En kommer gjerne langveisfra, ute etter noe verdifullt. Noe helt spesifikt som kanskje kun finnes på dette stedet. Et menneskes beretning, en fortelling, et bevis på noe som har skjedd. Noe som har betydning for flere. Journalisten kan sette seg ned med folk, og grave ut det som ligger lengst inne i dem. Kanskje er det noe de har fortalt mange ganger. Kanskje er det første gang de snakker om det. Om sin historie, sitt håp, sin frykt. I lufta henger muligens et løfte om forandring. Om at noen vil lese historien, og det kan føre til noe, situasjonen kan bli annerledes. Det er ikke uttalt. Men det er en slags gjensidig forståelse, i hvert fall et ønske, om at det å fortelle, det å lytte, er handlinger som vil få konsekvenser. Etter å ha gravd ut fortellingen drar journalisten videre. Med historien, det verdifulle, notert i blokker og lagret på minnekort. Så kan det bli stille. Det å fortelle, det å lytte, fører noen ganger til endringer. Ofte skjer det ingenting. I hvert fall ikke med en gang.

Jeg begynte å tenke på dette etter å ha dekket utvinningsindustri i Colombia, Brasil og Peru. Som spansktalende journalist som skriver for norsk presse, var jeg interessert i hvordan Norges investeringer påvirket mennesker og miljø i latinamerikanske land. Hvordan de finansierte en av verdens største åpne kullgruver, der aktivister som protesterte mot den måtte gå med skuddsikker vest etter å ha fått drapstrusler. Hvordan norsk import av soyabønner til laksenæringen bidro til avskoging og anklager om forurenset jord. Hvordan en kobbergruve utviste urfolk fra territoriene sine, og førte til sammenstøt der demonstranter ble drept av politiet.

En avisartikkel blir uendelig liten overfor slike urettferdigheter. Den som snakker og den som lytter vet det. Det betyr ikke nødvendigvis at det er nytteløst. Men at det trengs mange av disse fortellingene for at de skal kunne føre til noe, få gjennomslag.

I epilogen skriver Joseph Zárate at han med tida skjønte at det å beskrive kampene til disse hovedpersonene, ikke var å «gi dem en stemme», men å gi seg selv en stemme. Han hadde skrevet om det peruanske innlandet, der opphavet hans kom fra, uten å være bevisst på det. Når Indre kriger nå finnes på norsk, tenker jeg at utgivelsen mer enn å gi Zárate en stemme her i landet, handler om å oppfordre folk til å lytte. Eller lese. Peru ligger 10 533 kilometer fra Norge i luftlinje. Virkeligheten som beskrives i denne boka kan føles fjern fra oss. Men det finnes norske forbindelser til latinamerikanske land som ikke alltid får så mye oppmerksomhet. Og disse forbindelsene får faktiske konsekvenser for folk på bakkeplan.

Siden årtusenskiftet har norske investeringer til Latin-Amerika gjort et kraftig hopp, og en stor andel av dem går til utvinning av naturressurser. Økningen har særlig skjedd gjennom selskaper som er helt eller delvis eid av den norske staten, skriver historikeren Tor Opsvik. Equinor pumper opp olje i Brasil. Norsk Hydro graver ut bauksitt og fremstiller aluminium i samme land. Statkraft driver vannkraft i Peru og Chile. Norske, statseide selskaper har tjent store summer på latinamerikanske naturressurser, skriver Opsvik. De kan også ha hatt fordeler av svake institusjoner og fraværende regulering. Myndighetene her til lands «forventer» riktignok at norske selskaper, både statlige og private, etterlever OECDs retningslinjer for selskaper i utlandet, samt FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Disse sier eksempelvis at selskapene skal unngå skade på mennesker, lokalsamfunn og miljø, og gjennomføre risikovurderinger for å hindre at dette skjer. Særlig høye er riktignok forventningene til aktører der den norske staten er største eier. Men, i fraværet av reelle sanksjoner, er det opp til hvert enkelt selskap å avgjøre hvor nøye reglene skal følges. Norske selskaper i Latin-Amerika har blitt anklaget for å handle i strid med reglene i flere tilfeller. I Chile har Statkraft fått motbør for å ville bygge vannkraftverk i urfolksområdene til mapuchefolket – uten fritt, informert samtykke slik de internasjonale retningslinjene krever. I Peru har Austevoll Seafood blitt beskyldt for å forurense havner i forbindelse med sin fiskeoljeproduksjon. I Brasil har Norsk Hydro måttet beklage utslipp fra sitt alumina-raffineri, etter først å ha benektet at det skjedde. Samfunnsgeograf Torkjell Leira har beskrevet utslippene fra raffineriet som ulovlige, og Norsk Hydros opptreden som uetisk og uansvarlig.

I Zárate sin tekst om Edwin Chota, som kjemper innbitt mot ulovlige skoghoggere, er den brasilianske delen av Amazonas et redningssted. Chota drar dit når truslene blir for mange, og det er dit han er på vei når han til slutt blir drept. Men denne delen av skogen er også under et stort press, de som beskytter den likeså. I boka Kampen om regnskogen tar Leira for seg norske aktiviteter i brasiliansk Amazonas. Fra deltakelse i en blodig gummiindustri på slutten av 1800-tallet, til cellulosefabrikk under militærdiktaturet på syttitallet, fram til den norske solidaritetsbevegelsens kamp for miljø og urfolk, nye utvinningsselskapers inntreden og opprettelsen av fondet som skulle forhindre avskoging. Leira regner på hvor mye den norske stat har investert i å beskytte regnskogen, mot hvor mye som har blitt brukt på å ødelegge den. Han kommer fram til at Norge har brukt nærmere ni milliarder på å ta vare på brasiliansk Amazonas det siste tiåret, mot over førti milliarder på gruvedrift, vannkraftutbygging og landbruk. Det er de tre næringene som ødelegger regnskogen mest. Inntrykket som etterlates er altså av en aktør, en investor, en stat, som graver ut mye mer enn den lar stå.

I tillegg til de håndfaste, synlige aktivitetene til norske selskaper som opererer på bakken i Latin-Amerika, kommer de mer flyktige, nesten usynlige investeringene fra Oljefondet. Eller Statens pensjonsfond utland (SPU) som det heter på pressekonferanser. I skrivende stund har det en markedsverdi på 11 923 542 944 850 kroner, men tallene går opp og ned hvert sekund. Fondet investerer i selskaper som utvinner tre, gull og olje verden over. Det finansierer også gruvedrift og utvinning av fossilt brennstoff i Peru.

Da oljefondet ble opprettet av Stortinget i 1990, var det for å sikre langsiktige økonomiske hensyn, gjennom plassering av pengene i utlandet. Politikerne ville være nøysomme og spare på inntektene fra oljesektoren. Det er i hvert fall fortellingen vi er vant til å høre. Journalist Anne Karin Sæther belyser en annen side av historien i boka De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen. Hun skriver at opprettelsen av fondet hang sammen med politikernes ønske om å pumpe opp oljen så fort som mulig, uten at økonomien ble blåst opp og ødelagt. På begynnelsen av syttitallet hadde nemlig norske politikere vedtatt at oljesektoren skulle holde seg på et moderat utvinningsnivå, og ta hensyn til natur og miljø. 90 millioner tonn var maksgrensen for hvor mye olje og gass som kunne hentes opp årlig. I dag utvinnes det mer enn dobbelt så mye. Sæther beskriver paradokset om at jo mer norske politikere har fått vite om klimaendringene, jo mer olje har de pumpet opp. Hun peker på et argument som har kommet fra oljenæringen selv, for så å forplante seg i den offentlige, politiske sfæren, nemlig at «verden trenger mer energi». Særlig fattige land trenger energi for å kunne utvikle seg, har budskapet vært. På tross av at folk i disse fattige landene ikke kommer i nærheten av norsk olje og gass – nesten hundre prosent av eksporten går til Europa og høyinntektsland – har denne argumentasjonen vunnet frem i offentligheten, skriver Sæther. Global utvikling har altså blitt brukt som et påskudd for at Norge skal fortsette med en av de mest forurensende utvinningsindustriene. Det er ikke så langt unna politikerne i Peru sin argumentasjon for å drive skjødesløs utvinningsindustri i sitt eget land. Det handler om utvikling, slik Zárate skriver. Selv om denne industrien kan formørke fremtiden til de samme menneskene den hevder å kunne hjelpe.

Når det gjelder det norske Oljefondets investeringer, har også de i flere tilfeller gjort skade på mennesker, lokalsamfunn og miljø. I Brasil har penger gått til et jernmalmselskap som har vært ansvarlig for to dammer som har kollapset. 256 mennesker mistet livet i disse ulykkene. Investeringer har blitt gjort i en blygruve i Peru som lå midt i en by med 70 000 innbyggere, og utgjorde risiko for blyforgiftning av barn. Oljefondet har også sendt penger inn i kvegdriftsselskaper som driver avskoging i Amazonas. Dette er bare tre av mange eksempler på Oljefondets investeringer som er skadelige, ifølge fondets eget etikkråd. Disse tre investeringene har også blitt stanset som følge av rådets anbefalinger. Fra 2004 har fondet måtte forholde seg til egne, etiske retningslinjer bestemt av Finansdepartementet. Oljefondet kan for eksempel ikke investere i selskaper som produserer våpen eller tobakk, som bryter menneskerettighetene, bruker barnearbeid eller driver fram store miljøødeleggelser. Etikkrådet gjør vurderinger og kommer med råd, men det er Norges bank som tar avgjørelsen om et selskap skal ekskluderes eller ikke. Sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge har ofte kritisert fondet for å la det gå veldig langt før investeringene blir trukket, og for at det ofte er de mindre selskapene som blir ekskludert. Store, multinasjonale selskaper som har drevet under kritikkverdige forhold, men der Oljefondet har lagt inn store penger, er gjerne vanskeligere å få ekskludert. I 2016 bestemte riktignok Stortinget at Oljefondet skulle trekke seg ut av kullindustrien, på grunn av de store klimagassutslippene fra sektoren. En rekke selskaper som hadde mer enn 30 prosent av totalinntektene sine fra kull, ble fjernet fra fondets investeringsportefølje som følge av vedtaket. En gjennomgang den tyske organisasjonen Urgewald gjorde i 2021, viste imidlertid at det norske Oljefondet fortsatt var den tiende største investoren i kullindustrien.

Nå er det en ny, grønn giv, i hvert fall på papiret. I Hurdalsplattformen, regjeringens styringsdokument fra 2021 til 2025, står det at Oljefondet skal bli til det «ledende pensjonsfondet i verden innen ansvarlig forvaltning, og håndtering av klima- og naturrisiko». Samtidig skal fondets mål fortsatt være «høyest mulig avkastning innenfor moderat risiko». Regjeringen skriver at Oljefondet også skal legge til grunn et langsiktig mål om nullutslipp fra selskapene fondet har investert i. Hva som ligger i dette, er imidlertid ikke klart. Det gjelder også for klimakriteriet i Oljefondets retningslinjer. Hvor store utslipp er for store til å hindre utvikling?

Det er vanskelig å holde oversikt over norske investeringer i land langt borte. Å bli minnet på at de finnes, og vite hvilke konsekvenser de har, kan kanskje hjelpe oss å se Norges rolle i den globale utvinningsindustrien.

Under et intervju med Joseph Zárate i forbindelse med utgivelsen av denne boka, ble han spurt om hva den har ført til. Han svarte at det ikke var stort. Den hadde ikke hatt noen faktisk innvirkning på livene til hovedpersonene han skrev om. Zárate sa at bokas kanskje største seier, var at den har blitt oversatt til flere språk. Slik kan folk langt borte få et innblikk i hva som foregår i områdene han har blitt så godt kjent med, for så å kunne gjøre noe med det. Og, sa han, at den har blitt innført som en del av pensum i det peruanske skolesystemet. Slik kan kanskje forandringen finne sted, gjennom fortellinger, som blir lyttet til, som kommer nedenfra, innenfra.

Elida Høeg (Oslo 1990) er journalist og forfatter, bosatt i Barcelona siden 2016. Hun har utgitt boken Håpet er i gatene. Historier fra Barcelona (Fanfare, 2020) og har tidligere utgitt reportasjen Sofienbergparken: Byfolkets tumleplass – de utstøttes territorium (2014) i bokform.

Kilder

Tor Opsvik, «Norske økonomiske forbindelser med Latin-Amerika fra 1945 til i dag». Artikkel i boka Norge i Latin-Amerika: Forbindelser og forestillinger (2017)

Torkjell Leira, «Kampen om regnskogen. Sannheten om Norge i Brasil» (Res Publica, 2020)

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), «Etikk eller butikk? Norske investeringer i Latin-Amerika» (2017)

Regjeringen.no, «Ansvarlig næringsliv: Forventninger og retningslinjer» (2019) https://www.regjeringen.no/no/tema/utenrikssaker/naringslivssamarbeid-i-utlandet/innsikt/forventninger_retningslinjer/id2076270/

Etikkrådet, Statens pensjonsfond utland, «Tilrådning om å utelukke Vale SA fra Statens pensjonsfond utland» (2019) https://etikkradet.no/vale-sa/

Etikkrådet, Statens pensjonsfond utland, «Tilrådning om utelukkelse av Volcan Compañia Minera SAA fra Statens pensjonsfond utland» (2012) https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/blogs.dir/275/files/2017/02/Volcan_tilraadning_210612.pdf

Etikkrådet, Statens pensjonsfond utland, «Tilrådning om observasjon av Marfrig Global Foods SA» (2021) https://files.nettsteder.regjeringen.no/wpuploads01/sites/275/2021/12/Marfrig-Tilradning-om-observasjon.pdf

Anne Karin Sæther, «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen» (CappelenDamm, 2017)

Urgewald, «Groundbreaking Research Reveals the Financiers of the Coal Industry» (2021) https://www.urgewald.org/en/medien/groundbreaking-research-reveals-financiers-coal-industry