Beskrivelse
Hun husket at det eneste som hadde stått i hodet på henne da hun hørte den provoserende løgnen om at sønnen lå begravd i ruinene, var å skynde seg hjem med det samme. Hun hadde allerede gjennomsøkt restene av hjemmet hundrevis av ganger, men dro likevel tilbake for å lete gjennom ruinene på nytt. Denne gangen hadde hun gått gjennom huset med fingertuppene bit for bit, undersøkt hver stein nøye, kjent og snust på alt blikket falt på. Hun hadde ikke funnet en dråpe blod. Hun hadde ikke kommet over en eneste ting som underbygde påstanden om at sønnen var der.
Men idet hun skulle til å forlate ruinene for å gjenoppta letingen, hadde hun kjent et øye betrakte henne. Hun kikket rundt seg. Det var et øye som betraktet henne, det var hun overbevist om. Det var til å bli gal av. Da hadde hun fått øye på fotoalbumet som lå mellom haugene av grus og stein. Hun plukket det opp og begynte å bla. Her var nye bilder av henne og sønnen, og gamle bilder av Samih i skoleuniform, bilder av den avdøde mannen og av moren, Gud velsigne deres minne. Det var bilder av henne sammen med naboene, med vennene, med søsknene, bilder av sønnen med kameratene sine. Fotografiene var ikke akkurat i god stand: Noen var revet i stykker, noen halvveis oppbrent, noen manglet hoder, noen manglet hender og føtter – men den slags mangler hindret ikke Rose i å gjenkjenne menneskene på pappbitene. Uten å tenke over det hadde hun simpelthen satt den manglende biten på plass i sitt indre, og så bildet slik det en gang hadde vært.
Fra den dagen hadde hun, uten å være klar over det, begynt å samle fotografier fra ruinene i nabolaget.
