Våre bøker

Bokhandel

Dit kompasset peker

Det er krig, mine venner – vokt dere for å gå i fella!

Og så går jeg selv i fella. Jeg er nesten ferdig med teksten uten å ha nevnt et eneste navn. For en skam! Forbannet være krigen som bytter ut identitet og navn med sifre. For krig er sifre, migrasjon er sifre, martyrer er sifre, sårede er sifre, flyktninger er sifre, utvandrere er sifre! Krigen har forent oss – numerisk.

Virkeligheten kan snus på hodet. Den fysiske kompassnåla peker mot nord, der novellene har blitt til, men handlingen foregår på stedene hjertets kompassnål peker mot. Kvinnene dominerer boka. De er typisk syriske, merket av ulykke og fravær: De elsker, sørger over sine døde, er overlatt til seg selv. Sammen gir kvinnene stemme til Syrias hemmelige morskap. Også tingene som omgir dem har historier å fortelle: En rød kjole skitnes til i eierens tanker fordi det ikke finnes plass til den i krigen. En forlatt sykkel blir en metafor for krigens forsvinninger. En fotball prøver å ta kontrollen over egen skjebne. Formateringen av en mobiltelefon beskriver krigens utslettelse av individet ­– alle blir sifre i møte med den.

Novellesamlingen Dit kompasset peker er forfatter Sanaa Aouns første utgivelse på norsk.
Boken er tospråklig og utgis i en norsk og en arabisk utgave.

Til norsk ved Geir Juell Skogseth og Johanne Fronth-Nygren.

 

 

Sanaa Aoun

Sanaa Aoun (f. 1975 i Damaskus) er en syrisk forfatter bosatt i Norge. Hun har utgitt to novellesamlinger på arabisk, Røde linjer (2007) og Dit kompasset peker (2018). Den siste ble nominert på langlista til Multaqa-prisen i Kuwait. Noveller av Aoun er tidligere oversatt til norsk, engelsk og tysk, og hun har deltatt på en rekke internasjonale litteraturfestivaler. Teaterstykket En halv kvinne er oversatt til engelsk og norsk, og er under produksjon ved Hålogaland teater. Dit kompasset peker er hennes første bok på norsk.

299.00 kr

Beskrivelse

Hun husket at det eneste som hadde stått i hodet på henne da hun hørte den provoserende løgnen om at sønnen lå begravd i ruinene, var å skynde seg hjem med det samme. Hun hadde allerede gjennomsøkt restene av hjemmet hundrevis av ganger, men dro likevel tilbake for å lete gjennom ruinene på nytt. Denne gangen hadde hun gått gjennom huset med fingertuppene bit for bit, undersøkt hver stein nøye, kjent og snust på alt blikket falt på. Hun hadde ikke funnet en dråpe blod. Hun hadde ikke kommet over en eneste ting som underbygde påstanden om at sønnen var der.

Men idet hun skulle til å forlate ruinene for å gjenoppta letingen, hadde hun kjent et øye betrakte henne. Hun kikket rundt seg. Det var et øye som betraktet henne, det var hun overbevist om. Det var til å bli gal av. Da hadde hun fått øye på fotoalbumet som lå mellom haugene av grus og stein. Hun plukket det opp og begynte å bla. Her var nye bilder av henne og sønnen, og gamle bilder av Samih i skoleuniform, bilder av den avdøde mannen og av moren, Gud velsigne deres minne. Det var bilder av henne sammen med naboene, med vennene, med søsknene, bilder av sønnen med kameratene sine. Fotografiene var ikke akkurat i god stand: Noen var revet i stykker, noen halvveis oppbrent, noen manglet hoder, noen manglet hender og føtter – men den slags mangler hindret ikke Rose i å gjenkjenne menneskene på pappbitene. Uten å tenke over det hadde hun simpelthen satt den manglende biten på plass i sitt indre, og så bildet slik det en gang hadde vært.

Fra den dagen hadde hun, uten å være klar over det, begynt å samle fotografier fra ruinene i nabolaget.

f
1942 Amsterdam Ave NY (212) 862-3680 chapterone@qodeinteractive.com

    Free shipping
    for orders over 50%