Beskrivelse
Det var intervjuer og så var det intervjuer, og denne journalisten, innså han da han så henne begi seg opp stien mot ham, kom ikke til å være en av disse forutsigbare som drev omkring i skyggene. Kanskje var hun ikke typen som begynte med det vanlige spørsmålet, det om huset, om hvordan han levde, med dette hvorfor. Kanskje startet hun med slutten, eller midt i, med det katastrofale siste valget i Nord-Amerika, en katastrofe som så vidt hadde begynt å sende bølger inn i verden sammen med alle spørsmålene som sikkert lå på alle journalisters lepper, spørsmål som Hvordan i helvete går vi videre herfra? Hvilken betydning vil det få? Hva nå? – eller kanskje hun ville begynne helt tilbake i førhistoriske tider, med geriljaårene hans, fengselsårene, kanskje med det spørsmålet som også var så populært, som var Hvordan? Hvordan overlevde du det og, vel, ble til deg? Som et stup rett ut på dypet, det var hun sikkert i stand til, de smarte valgte ofte den veien, de tenkte nok det ga dem bedre tid til å grave rundt på havbunnen etter hemmeligheter å snoke i. Som om hemmeligheter var perler i østers, lukket inne i harde skjell, og han var selv en hard gammel gubbe når alt kom til alt, så hvorfor ikke. De betraktet seg selv som perledykkere, av slaget du leser om i andre land, sånne som dykker ned med kniv og dunker på skjell etter skjell. De hadde et navn, hva var det, han kom ikke på det, og det var ikke det første ordet han glemte denne uka, pokker ta, men hva skulle han gjøre, han var i det minste fortsatt klar nok for en hel masse, og uansett, hva de nå enn het var det slik de gjorde det, perlefolka, de dunket lett med fingerspissene, mens journalistene brukte spørsmålene sine.
Dunk, dunk, hva fins der inne.
