Beskrivelse
Negro går inn i skogen. T-skjorta over skulderen, lange, men sakte skritt. Her inne ligger alt i halvmørke. Utenfor, sola, en ildkule som slukkes i elva. Lyder fra fugler, småkryp. Susing fra villniset. Marsvin, røyskatter, viscachaer som sniker seg rundt i gresset. Negro går varsomt, respektfullt, som om han går inn i kirken. Lett på foten, som en spydhjort. Men likevel tråkker han selvsagt på en tynn grein, bønnestengler av curupí og det knaser øredøvende. Lyden av tørre belger gjaller mellom or- og timbóstammene, den stiger, forsvinner ut av skogens tette omkrets. Varsler om nærværet til en inntrenger.
Denne mannen er ikke fra skogen og skogen vet det. Men den lar ham være. Lar ham gå inn, lar ham bli der den tida det tar å samle ved. Etterpå vil skogen selv spytte ham ut, med armene fulle av greiner, tilbake til elvebredden. Øynene til Negro venner seg til og skjelner et camoati-bol som klamrer seg fast til en grein lenger borte, som et hode som henger etter håret. Lufta dirrer, full av veps.
Han puster dypt og brystet fylles av duften av blomster, honning og et og annet dødt dyr. En søtlig lukt.
Åndsfraværende stikker han et bein i en pytt og en sky av mygg letter. Omringer ham. De summer skarpt rundt ørene hans. Stikker ham på ryggen, armene og den bare nakken. Han svinger t-skjorta rundt, jager dem vekk. Tar den på seg før de spiser ham levende.
Jada, jada, nå går jeg, jeg skal bare hente ved og så går jeg. Sier han høyt.
Han henter en favn med tynne greiner til å fyre opp bålet med. Dunker panna i en stor hengende grein, som ennå så vidt er festet til treet. Han legger fra seg det han bærer på, prøver seg på greina med hele sin vekt, ender med å slippe den. Det brukne treet lyder som lynet som slo ned i det. Han bøyer seg ned igjen. Plukker opp det han har slengt fra seg, putter det under armen. Med den andre hånda drar han med seg den tunge greina.
Han går ut derfra. Himmelen er rødoransje, lufta tett, stekende. Noe kaldt går nedover ryggen hans og får huden på rumpa til å nuppe seg. Han snur hodet, kikker seg overskulderen. Han kunne sverget på at skogen har lukket seg bak ham.
