Bokhandel

Liz sa at der jeg kom fra, ble alle kvinner kalt «china», men at de også hadde et eget navn. Ikke jeg. Der og da skjønte jeg ikke hvorfor hun ble så beveget, hvorfor tårene sto i de lyseblå, nesten hvite øynene. Det kan vi ordne, sa hun, uten at jeg vet hvilket språk det ble sagt på, eller hvordan jeg skjønte det hun sa, og så ga hun seg til å tråkke rundt i ring mens Stjærne hoppet i beina på henne. Brått snudde hun på hælen og så rett på meg: «Kunne du tenke deg å hete Josefina?» Jeg likte det: la China Josefina fra Argentina, la China Josefina krinolina, la China Josefina er altfor god for de svina, la China Josefina går det ikke to på dusinet a’. La China Josefina var bra. China Josephine Iron var navnet hun ga meg. Da hun kom frem til at jeg i mangel på noe annet like gjerne kunne bruke navnet til ubeistet Fierro, sa jeg at jeg heller ville ha navnet til Stjærne. China Josephine Star Iron, da. Hun kysset meg på kinnet, jeg ga henne en klem, og så tok jeg fatt på den krevende oppgaven det var å gjøre opp ild og steke kjøtt uten hverken å svi eller skitne til den fine kjolen, og greide det. Den natten sov jeg inne i vognen. Det var en bedre kåk enn skuret jeg kom fra, med whisky, klesskap, skinker, kjeks, bøker, bacon, et par spritlamper; Liz fortalte hva hver enkelt av tingene het. Og det beste, det beste av alt sett fra en enslig jentunges synspunkt: to geværer og tre esker fulle med patroner.